Isn´t it ironic.

Som at jeg vel egentlig flytter fra denne byen om seksten timer,
og enda ikke har begynt å pakke.

Som at jeg om litt lenger enn seksten timer skal på roadtrip gjennom Europa
sammen med en tysk kontrabassist som jeg aldri har møtt før.

Som at Cecilie og jeg i to år har vært de eneste på hele musikkhøgskolen som har stolt på det gode og ærlige i Hannovermenneskene og hatt jakkene våre hengende i foajéen, en foajé full av tomme jakkestativ, men bare to jakker, to norske jakker, jeg lurer på hvor tyskerne henger sine, det er i alle fall ikke i foajéen, men så ble Cecilies jakke ble stjålet i forrige uke, to år med ærlighet, også den siste uka før ferien da, gratulerer til deg med ny Bergans-jakke, og kondolerer til oss som trodde på de ærlige.

Som at jeg sitter midt i en leilighet som snart ikke lenger er min,
og at ikke aner hvor jeg havner hen etterpå,
bortsett fra at jeg i morgen kveld er på vei mot en vingård i Toscana, tror jeg.

Som at man kan bli lei av å reise, reise og reise,
selv om det var det man drømte om, en gang.

Som at det perspektivet man tror man har
i blant ikke når lengre enn ens egen nesetipp.

Som at du ikke kommer til å savne meg.

Paris 3 - 2 - 1.

3.

Flyet hadde lettet alt for sent, og sola var allerede på vei ned, der, over Paris,
mens jeg svevde tilbake mot slutten.
For det var det det hadde vært, begynnelsen på slutten, en helg i Paris, en påminnelse,
om at det faktisk fantes en verden der ute,
en verden uten lange kvelder under frynselampa, uten middager midt på natta, uten lange Hannovermorgener, uten vennskap med all verdens tid og rom rundt seg, uten bobla, uten deg.
Og tolvåringen på setet ved siden av syntes nok jeg var rar som satt og skrev på flyservietten, men jeg måtte skrive, for hvis jeg skrev, hvis jeg så den på papiret foran meg, ville jeg kanskje kunne tørre å kjenne på den, møte den og ikke drukne helt i den -
følelsen av at jeg snart skulle miste deg.
For jeg hadde jo sett, nå, at den fortsatt fantes, verden utenfor, at det var dit jeg skulle, at jeg ikke kunne bli. Men likevel måtte jeg skrive.
Tolvåringen ved siden av leste en kjærlighetsroman på fransk, og i det vi fløy innover mot Hannover og slutten, tok jeg meg selv i å lure på om den stemte, myten om at franskmennene er eksperter på kjærligheten. I så fall kunne de gjerne ha delt litt av den ekspertisen.

2.

Jeg satt på et kafébord på Charles de Gaulles flyplass og leste "Die Zeit".
Jeg leste om Obamas Iran-politikk, men kanskje var det litt for seint på kvelden til at hverken denne skribenten eller kaffekoppen kunne vekke den konsentrasjonen som "Die Zeit" trengte, akkurat da.
Og kanskje satt de bare litt for nært, paret på bordet ved siden av, sånn at det var de som vekket oppmerksomheten min i stedet. For de snakket sammen, ivrig, de følte nok at de hadde et hemmelig språk, eller kanskje de ikke brydde seg. Det hemmelige språket var norsk, og ikke gikk det noen fly til Norge fra terminal 2 den kvelden, og dessuten leste jeg tysk avis, så hva var vel oddsen for at jeg, jenta på nabobordet, også skulle være norsk.
Ordene de delte var noen helt andre enn dem jeg hadde ventet meg fra et par i femtiårene på en flyplasskafé. Det var fine ord, det var ros og komplimenter, og ikke av typen dulling og nussing og flørting, men av den virkelige sorten. De snakket om hvorfor de likte hverandre som reisepartnere, om det de hadde opplevd sammen og hvorfor det var nettopp den andre som hadde gjort opplevelsene så fine. De snakket om hvilke egenskaper de satte pris på hos hverandre, om hvorfor de elsket hverandre, om hvorfor de gledet seg til fortsettelsen.
Jeg prøvde å tenke gjennom hvorfor jeg ble så overrasket over dette, så tatt på senga, så glad, og ble enda mer overrasket da jeg skjønte at det var fordi de snakket norsk. Jeg var ikke vant til å høre slike ting bli sagt, på den måten, på norsk. Jeg lurte på hvorfor - var det språket? Var det kulturen? Hvorfor forventet jeg instinktivt en større sjenerthet i forhold til slike ting hos nordmenn?
Og det slo meg at det ikke nødvendigvis hadde noe å gjøre med den norske kulturen, men meg selv. Jeg hadde forandret meg etter at jeg reiste fra Norge, og kanskje var det i språket man kunne se det aller tydeligst. Det sies jo at man forandrer personlighet når man snakker et annet språk, og jeg vet at det stemmer.
For når jeg snakker tysk er jeg mer direkte, jeg tør å gi og ta klare tilbakemeldinger på en annen måte enn før. Jeg er mindre omstendelig og bruker færre ord, både fordi jeg ikke alltid finner ordene, og fordi jeg har skjønt at mange ord ikke alltid er nødvendig.
Og på engelsk gir jeg komplimenter og bruker ord overfor andre mennesker som jeg tidligere har vært redd for lyden av. Fordi jeg har blitt modigere, fordi jeg har turt, og fordi det er det engelske språket som har måttet til, der og da.
Å høre slike ord bli sagt på norsk er nytt og rart, nettopp fordi det ikke er før de siste årene, i tysk og engelsk drakt, at jeg har turt å bruke dem.
Vel er kanskje den norske kulturen noe mer mellommenneskelig tilbakeholden enn i enkelte andre land. Men at det finnes nordmenn som tør, er helt sikkert - det så jeg i ventehallen på Charles de Gaulles. Og jeg håper at jeg kan bli en av dem.

1.

Jeg bodde hos den fine damen,
damen som i en alder av femogfemti hadde flyttet til Paris for å ta doktorgraden ved Sorbonne-universitetet. Som bodde i en leilighet med snirklete møbler og balkong midt i Montparnasse, som stod opp om morgenen, kjøpte baguette hos bakeren på hjørnet, som leste, minglet med franskmennene i parkene, skrev, spaserte og sniffet inn duften av Paris, hver dag.
Suget i Paris var annerledes enn det i Berlin, det var så mye mer forfinet, forseggjort og vakkert, det var renere, på en måte, her var det ikke det shabby, det kaotiske og det gjemte som lokket, men det franske, det intellektuelle og det fornemme.
Sammen med datteren til den fine damen gikk jeg rundt og rundt, tradisjonen og kulturen omringet oss, barer og kaféer fristet oss på alle kanter, men likevel endte vi stadig med sjelegranskning på gatehjørner og mellom veiskilt.
For midt i det som lokket fantes muligheten til å kjenne på byen, til å kjenne på vennskap, og ikke minst til å kjenne på inspirasjonen fra møtet med den fine damen.
Damen som viste at livet kan by på akkurat så mange utfordringer og muligheter som man skaper selv,
også når man ikke er ungdom lenger.

Hrmpf.

Med bakgrunn i de siste dagenes hendelser kan følgende fastslås:

- nordmenn morer seg med fine, morsomme og uskyldige leker.
- tyskere morer seg med frekke vitser på andres bekostning, inkludert nordmennene og lekene deres.

Denne påstanden kan underbygges med:

- at jeg to ganger i løpet av de siste tre dagene har fått spørsmål om jeg er gravid, fordi det "ser sånn ut".
- at ikke en eneste tysker hverken viste interesse for å delta eller gjorde annet enn å flire overbærende til oss,
der vi entusiastisk innviet det nyinnkjøpte Kubb-spillet på plenen.

Tid.

Akkurat nå står tiden stille.
Og vi klamrer oss fast til det som snart skal ta slutt, vi er så unge som vi bare greier, vi sitter for lenge i sola om dagen, vi drikker GT fra 0,5-liters begere, vi spiller med rare dirigenter i rare orkestre i enda rarere tyske landsbyer, vi lærer og øver, vi ler og leker, vi dukker ned og flyter opp igjen, og vi kan ikke skjønne at det snart skal ta slutt, vi tenker ikke på det, vi kan ikke tenke på det, for tiden står stille, det er nå vi er her, og her skal vi alltid være.
I alle fall i tre uker til.

På toget.

Å være seksten og på reise.
Å sitte på et tog sammen med en annen som også er seksten,
kanskje til og med én fra det motsatte kjønn,
å synke sammen i søvn på hverandres skuldre,
litt stjålen nærhet mellom togsetene,
skuldrene bare er der,
og det er umulig å ikke sovne når man endelig havner på et tog
etter lange dager med museumstråling og Burgerking-luncher
og enda lengre netter med vidåpne øyne, skoleturvitser og gjemte lommelerker.

Å være på reise bort fra Berlin, igjen, etter å ha vært der i et annet ærend denne gang,
et annet ærend enn bare å nyte, å suge til seg, å absorbere.
Et ærend som hadde med fremtiden å gjøre, en mulighet, et glimt i det fjerne -
men så var det vel likevel litt for fjernt.
Men Berlin blir hvor den er, heldigvis, og kanskje byr den på enda flere muligheter.
Det er lov å håpe.

Å være femogtjue og på reise.
Å sitte på et tog, alene, med brune ballerinasko og instrumentkasse på hattehylla,
med notatbok i fanget og tanker på skeive.
Å kjenne på det stjålne smilet til den sovende sekstenåringen på togsetet ved siden av,
for kanskje er det ikke så lett å sove likevel,
når man har hodet sitt på skuldra hans for første gang.

Byen med alle hjørnene.

I kveld syklet jeg en veldig mye lengre tur enn planlagt.
At turen endte med at jeg ikke ante hvor jeg var,
annet enn at det var litt for langt inne i en litt for mørk skog, trenger vi ikke snakke om.
Det vi heller kan snakke om, er at skogen hadde mange flere hjørner enn jeg visste om fra før. Mange flere små gressletter, lysninger, skogskaféer og rasteplasser.
Til slutt fant jeg et stort, hvitt vertshus av den gammeldagse sorten.
Der satt tyskerne og koste seg med lys på bordene, bayer i glassene og schnitzler på tallerknene.
Jeg følte meg litt som piken med fyrstikkene der jeg stod med sykkelen min og tittet inn gjennom vinduet. Tenk, der satt de, i sitt eget lille hjørne. Der hadde de sin egen varme og atmosfære, og utenfor stod jeg, sykkelen min og resten av byen.

Og det er nettopp sånn det er i denne byen. Det er så mange hjørner her. Så mange små, røykfylte kneiper, så mange hus i skogen, så mange lekeplasser, så mange sånne herskapelige bygårder som bare tyskerne kan bygge. Og i hjørnene sitter de, sammen med barna, kjærestene og hundene sine. Der deler de varmen, gledene, livet. Mer trenger de ikke.

Siden jeg bor her, har også jeg mine egne hjørner.
Jeg har det ved vinduet i første etasje, under frynselampa, med vinkeavstand til den polske superdama på den andre siden av gata.
Jeg har det lille runde, der de blide homofile serverer kaffe som smaker akkurat det samme, uansett om du bestiller cappucino eller latte machiatto.
Også har jeg det hjørnet som plutselig kom med sommeren, det som er i toppen av et av herskapshusene. For å komme dit må jeg klatre opp mange trapper, gå bort en rød løper og banke på døra til en rotete hybel. Der kan jeg krølle meg sammen, drikke engelsk te med akkurat den riktige fargen, jeg kan se australsk komedie på skjermen og fnise høyt.

Denne byen har hjørner, men så finnes det også andre byer, byer som har åpnet opp hjørnene, som har latt dem flyte og vokse og forandre og utveksle, som har latt dem bli et lappeteppe og et sammensurium av mennesker, lukter, tanker, relasjoner, nyheter og spontanitet.
Det er når jeg tenker på disse byene, når jeg besøker dem, opplever dem, at rastløsheten kommer snikende, og jeg ikke greier å la være å kjenne irritasjonen over tomheten i denne byen.

Likevel blir jeg glad når jeg blir mint på hjørnene, sånn som nå i kveld.
De er fine, og får man øye på dem, skjønner man kanskje at byen egentlig ikke er så tom som den virker.
Og kanskje er de egentlig alt jeg trenger, hjørnene, akkurat som det er alt de trenger, de som bor i denne byen.

Du vet du er i feil land når..

..folk ser deg på gata og mumler
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.

Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.

Hurra for 17. mai!

De.

De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.

Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.

At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.

Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.

(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)

Om motløshet og muligheter.

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

Påske.

Den lokker og lokker, Berlin, og plutselig er jeg her igjen.
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!

Ikke gå til "Masa".

Når du sitter i en brosteinsbakgård, med vår i lufta og fine stemmer rundt bordet.
Når du har lyst på en øl, men først litt mat - for du har jobbet hardt i dag,
og vårkvelden er enda ung.
Når de andre får maten sin, en etter en, og det plutselig har gått en time siden du bestilte.
Når du stadig etterlyser maten og får beskjed om at den snart kommer.
Når det har gått en og en halv time, og de slukøret serverer en tallerken som de helt åpenbart hadde glemt.
Når de fine rundt bordet må vente på deg, fordi de jo har spist opp for lengst.
Når du nekter å betale for maten fordi du fikk den én og en halv time for sent,
og blir kalt "frekk", "syk", og sist, men ikke minst "gris" av kelnerne på restauranten -
"for man spiser da ikke mat uten å betale for den"?

Da lurer man på om den tyske, forfriskende "direkteheten" rett og slett har gått over i dårlig service og usmaklig oppførsel.
Og da taper restauranten mye mer penger på alle dem du kjenner som ikke kommer til å tilbringe vårkveldene sine der igjen,
enn det de ville gjort på litt vennlighet og en skarve middagsrett.

Snapshots.

Det er natt, og det er en kakkelovn på do.
Det er et skatoll med speil,
et halvspist smørbrød og et rødvinsglass,
brennende lys i smijernslysestake,
det er rosa vegger.
Jeg sitter i en plysjstol, men det er en do,
et digert bilde av John Travolta lyser opp på veggen,
ved siden av meg står et pappmenneske i full størrelse,
og jeg tenker at nei, dette er for absurd, det kan da ikke stemme.
Discokula i taket snurrer rundt,
som om det var verdens mest naturlige ting.
På do, altså.

----

Sola glitrer i asfalten, det må da være den første ordentlige vårdagen,
himmelen skinner, men vi merker det ikke,
vi er for opptatte av å få øye på hundebæsjen på bakken, vi.
Tempelhof er tom, det siste flyet fløy for flere måneder siden,
og nå får den sin første vår på egen hånd,
sin første vår som stor, tom, gresslette.
Lyden av fotballspark i de bittesmå hagene,
tenk på dem som bodde i kolonihage hele sommeren,
med en flyplass som nabo,
også har de fått en ensom gresslette i steden.
Bare pass opp for hundebæsjen.

Si det som det er.

Noe jeg stadig minnes på (på godt og vondt), er tyskernes måte å si ting rett ut på.
De legger sjelden noe i mellom, og det er slett ikke sånn at de mener noe vondt -
de har bare ikke nordmennenes tilmålte høflighet og frykt for å krenke eller såre.
De sier tingene som de er, uten å pakke dem inn.
Har du svidd rundstykkene, så er det greit å le av det,
er du stygg, så er du ikke pen,
har du krysset gaten der hvor det ikke er fotgjengerfelt, så har du gjort noe feil,
spilte du dårlig, så var det ikke ganske fint,
har du gjort noe du er stolt av, så er det greit å være stolt, uten at du blir sett på som innbilsk av den grunn.
Og ja, til tider blir jeg irritert - neimen om jeg forstår hva jeg skal ta som personlig kritikk og hva som bare er den tyske sjargongen. Likevel har jeg tydeligvis vent meg til dette i større grad enn jeg hadde trodd.
I løpet av drøye to uker i Norge har jeg nemlig flere ganger blitt tatt for å være sur, direkte eller frekk, mens jeg egentlig bare har kommet med en, for meg, helt naturlig kommentar. Hm.

Et litt morsomt eksempel på denne "si det som det er"-mentaliteten, er en nettside som det reklameres for over alt i Tyskland, men som jeg mistenker ville skapt ramaskrik uten like i Norge - rett og slett på grunn av terminologiene som benyttes. Den heter http://www.elitepartner.de/, og er en datingside for den akademiske eliten.
Altså, i Norge forbindes ordet "elite" ofte med "stuck-up", overlegen og motparten til det berømte "folk flest", mens i Tyskland er dette et positivt ladet begrep.
Nettsidens logo er i alle fall som følger:
"ElitePartner - die Adresse für Singles mit Niveau."
(Altså - la oss ikke blande de smarte med de dumme. Eller noe.)

På gata: Hannover-Berlin-Oslo.

På gata i Hannover sperrer de øynene opp når de ser meg.
Hvorfor vet jeg ikke.
Kanskje er det fordi jeg har pannelugg, gul lue og turkist skjerf.
Fordi jeg ikke ser ut som en Hannoveraner.

Men hvordan ser nå en Hannoveraner ut, egentlig?
Tja, det lurer jeg også på.
For selv om jeg bor der, har jeg ikke tenkt på hvordan folk ser ut på aldri så lenge.
Ikke har jeg merket meg noen særtrekk, ei eller plukket opp noen motetips.
Det er ikke det at de er stygge, ikke på noen som helst måte.
Men de er nøytrale, de går i ett med omgivelsene, de bryr seg ikke.
Og de vil for all del ikke skille seg ut.

Jeg hadde ikke tenkt på det på aldri så lenge, ikke før jeg kom til Berlin.
Der begynte det allerede på T-banen -
sakte, men sikkert begynte menneskene å synes!
Det var fargerike hårmanker og Fjellräven-sekker, nagler og perler, kroppsmaling, folk med slitte klær og folk nesten uten klær,
alt på en gang, og likevel kunne de synes, hver og en.
Brått hadde jeg altså våknet opp av gatedvalen.

Nå er jeg i Oslo, og jeg er i ferd med å sovne igjen.
Hvorfor? Osloboerne er da ikke som Hannoveranerne, er de?
Neida, folk er ikke grå og usynlige her - de har da særpreg, på sitt vis.
Men alle er så hippe! Og pene!
Mennene har skjegg, "casual" og rufsete, de har Converse og bukser med press i.
Damene har tights, boblejakker og hårspray i håret.
De har kaffe fra Kaffebrenneriet i den ene hånda og mobilen i den andre.
Til og med i skiløypa er de like - der er det Bergans og Stormberg som gjelder.
Er alle i denne byen mellom tjue og tredve, eller?
Det er så mange pene mennesker på gata at de slutter å synes, selv om de er pene.

Jeg lurer på hvor de egentlig har det best med seg selv, menneskene på gata.
Jeg lurer på om jeg tror at det er der de synes.

Hva tror du?

Hjelp.

Jeg burde ha visst, eller jeg visste vel egentlig,
fra forrige gang jeg bodde i Tyskland, at de er opptatte av søppel.
Kildesortering og plast og papp og glass og mat, hei hvor det går,
og jeg husker, da,
at jeg var imponert over at dette var helt selvfølgelig for tyskerne. Sånn var det bare.

Jeg burde ha visst, ja, jeg visste jo,
at de er opptatte av orden, at det finnes et system for alt,
og at hvis man ikke følger det, ja, da...

Likevel har jeg blitt rammet av søppelpanikk.
Det aller første som skjedde da jeg overtok leiligheten var nemlig et møte med utleieren, ei myndig dame godt oppe i 70-årene. I tillegg til kontraktskriving og andre formaliteter, informerte hun om søppelrutinene, noe jeg også fikk et eget skriv om. Det var noe med ditt på tirsdag og datt på onsdag og bio i kjelleren og tønner i et avlukke,
og jeg tenkte som så at dette finner jeg nok ut av.

Det andre som skjedde var at jeg kjøpte en sofa på Ikea, som var pakket inn i papp.
Det var kveld, pappen var stor, leiligheten min er liten,
og jeg tenkte som så at det da ikke kunne skade å sette pappen ut på gangen, bare til jeg fant ut av dette søppelsystemet, til i morgen tidlig, kanskje?

Og grytidlig neste morgen har alarmen gått.
Jeg vekkes av Hausmeister på telefonen, i tillegg til telefonbeskjed fra utleieren:
"Ist die Papp von Ihnen?"
Har jeg ikke satt meg inn i søppelrutinene, kanskje?
For det er plast (som skal være i gule sekker) og papir på mandag,
restsøppel på torsdag og bio på onsdag,
og har man gamle møbler man vil kvitte seg med setter man dem ut på søndag,
og er du ikke hjemme på det gitte tidspunktet kan Hausmeister gå med søpla di,
men bare hvis du ringer først.

Til hele bygget jeg bor i er det to små, fine søppeldunker inne i et usynlig avlukke i ytterveggen,
til restsøppel, alt annet settes ut på gata, til bestemte dager, til bestemte klokkeslett.
Og hva skjer da, hvis man kaster en tepose i den gule plastsekken eller en melkekartong i restsøpla?
Jo, da får man bot.
Altså, borettslaget får bot.
Og det letes i søppelposen etter identitetstegn eller konvolutter med navn på -
for synderen må for all del ikke gå ustraffet.

Man ser virkelig ikke søppelet i Tyskland.
Er ikke dette et fyrtårn, så vet ikke jeg, og jeg tviler på at det finnes noe land med lignende miljøresultater for søppelindustrien.

Likevel har jeg panikk. Hvor skal jeg ha alle disse søplekassene, jeg har jo bare tjuetre kvadrat?!

I dag våget jeg meg ut, forhåpentligvis usett. Hva gjorde jeg?
Jo, jeg kastet søpla mi i en søppelkasse på gata, noen trygge hundre meter unna der jeg bor. Noen som ser det komiske i situasjonen?

Jeg sier bare "hjelp".

Nå.

I en leilighet
som egentlig ikke er en leilighet, men et rom
har jeg ei skeiv stålampe med frynser på
og god stemning.
Jeg har grå sofa med hekleputer i
kaffe og te i bokser og krukker
og den gamle senga som foreldrene til Mari hadde på 70-tallet.
I vinduet har jeg en diger vase med rosa blomster
og stjålent, trådløst internett.
Naboen, hun jeg skal dele nett med,
går nemlig fortsatt ikke med på å ha ruteren på om natta,
på grunn av strålingsfaren.

I en by
som egentlig har ganske lite å by på
befinner de seg fortsatt, noen av de menneskene
som har forandret livet mitt, og som fortsetter å gjøre det.
I en by der det er alt for lett å sovne,
tvinger de meg til å holde meg våken
til å lete, til å ta tak, til å gi.

I en leilighet, i en by
er jeg litt fortapt
litt ny
men fortsatt meg.

I hi.

Det er ennå ingen tyskere som tuter på meg fordi jeg går til fots i sykkelstien.
Det er ennå ingen som ser på papirene mine med strenge øyne,
for å kontrollere om denne bachelorgraden fra Norge virkelig kan godtas.
Det er ennå ingen tidlige morgener og kamp om øverom,
eller enda tidligere togreiser til prøvespill i grå byer langt der borte.
Det er ennå ingen som retter på gramatikken min,
og heller ingen professor som har oppdaget at jeg ikke har øvd lange toner på et halvt år.
Det er ennå ingen skjemaer som fylles ut og eviglange køer på skatte-og innmeldingskontorer.
Og ennå ingen erkjennelse av at euroen plutselig er tjuefem prosent dyrere enn i fjor.

Jeg har ankommet Tyskland, men det er nok ikke så mange som har lagt merke til det.
Det er fortsatt kaffe og bøker, rødvin og seine samtaler.
Det er fortsatt latter, blikk og følelser inni og utenpå,
fortsatt søvnige dager.

Jeg vet jeg må krype ut av hiet.
Bare ikke helt enda.

Akkurat nå

sitter jeg midt på gulvet,
i et kjøkken, midt i en by, midt i Tyskland,
og venter på en amerikaner som er ute og løper halvmaraton midt på natta.

Jeg har en svart og hvit katt på fanget,
drikker urtete med selvutnevnt lykke-effekt,
hører på islandsk elektronika,
spiser trøfler -

og tenker på at det er rart hvordan man havner der man havner.

Nytt kapittel.

Toget ruller over Hardangervidda.
Jeg skal jobbe som musiker i Bergen i et halvt år, og sammen med flyttelasset er jeg i gang med første etappe, som er togreisen.

Det er rart å tenke på at det er et helt år siden jeg sto utenfor døra til et bokollektiv i Hannover med koffertene mine og ikke ante hva som ventet meg. Jeg hadde ingen forventninger og ingen referanser, jeg visste bare at jeg skulle lære tysk og forhåpentligvis bli bedre til å spille horn.

Et år etterpå har Hannover fått lyder, smaker, følelser og lukter.
Hannover har blitt ivrig applaus på konserter, vind i ansiktet på sykkelsetet, lyden av svisker på trekkspill og klarinett i gågata, søtlig sukker-eim over sentrum, dårlig tysk popmusikk på kjøkkenradioen, god metthet og lange lunsjpauser, rosa teppegulv med støvlukt på øvingsrommet, julegløgg med rom i, dårlig samvittighet for sein trappevask, høytidelig konsertstemning, hjemlengsel, matlaging om natta, smak av musserende og dansegulv, tutende bilhorn, fortvilelse og forelskelse.

Det er enda rarere å tenke på at Bergen også får sine lukter, smaker og lyder.
Og jeg vet ingenting om dem enda.

Kaffesofie.

Et års opphold i Tyskland har ført med seg visse vaner.

En av dem har sitt utspring i to små kaféer som befinner seg innenfor en 100 meters omkrets fra skolen min:
den lille, runde kaféen på den ene siden av gata (Weinpavillion)
og italieneren på den andre siden av gata (Da Andrea).

Felles for dem begge er at cappucinoen koster 1.50, det vil si ca 12 norske kroner.
Nå skal det sies at de ikke er baristaer, de som jobber på noen av stedene. Men de har god espresso, de har brunt sukker og de har steamet melk. Og de smiler.
Jeg har altså vært riktig så fornøyd med skolens naboer, og vært innom dem opptil flere ganger om dagen.

Det som er hardt å innse for en kaffeelsker, er at kaffen i Oslo er så innmari mye bedre, ja, kaffebarene her konkurrerer jo med hverandre om å ha de beste baristaene. Mmmm... Problemet er at med så god kaffe får man jo bare lyst til å drikke enda mer,
og med cappucino til oppunder 30 kroner, blir resultatet i lommeboka et litt annet. Så istedenfor å trappe opp kaffedrikkingen, må den nok for min del heller motvillig innskrenkes.
Hrmpf.

Jeg trøster meg med dette fine bildet så lenge: