Tid og tilfeldigheter.

Du lærte meg å synge om bakkar og berg og gamle fjell i syningom.
Du hadde tålmodige øyne og trygge hender.
Du tok meg med ut i skogen og vi spikket seljefløyte,
du lærte broren min å bygge hus med bare hendene.

Vi spilte blokkfløyte, vi leste og vi regnet.
Du var en av de lærerne som hadde levd et langt liv,
og stødig delte du erfaringer med oss små.

Det hadde vel gått ti år siden jeg så deg sist,
men tenkte jeg noen gang på barneskolen, tenkte jeg på deg.

Ti år - og så har jeg de siste tre dagene møtt deg tre ganger.
Tilfeldig.

Noen ganger kan man ikke gjøre annet med tilfeldighetene enn å le godt og lenge og la minnene få løpe løpsk et øyeblikk eller to.
Det er fint med sånne tilfeldigheter.
Og det er fint å se at du fortsatt er den samme,
at noe fortsatt er det samme som da jeg satt midt i klasserommet med håret i hestehale og hånda i været.

Hørt i heimen.

Pappa: "Jeg skal på internett nå, jeg."
Mamma: "Men jeg er jo også tilkoblet! Er det plass til to der, da?"

...Og jula er i gang.
Heldigvis er det plass til meg på internettet også.

Pikkpakk.

Det skjer hver gang.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke forutser det -
det er vel mulig at betegnelsen "evig optimist" er en dekkende forklaring.

Det skjer når stedet jeg er på og tiden jeg er i
er i ferd med å smuldre opp i hverandre,
og jeg så smått begynner å sanke sammen saker og ting.

Strålende fornøyd over at jeg faktisk ikke eier så mange ting -
denne gangen skal flyttingen gå som en lek.
Kvitrende til sjefen på jobben: "Jeg har ikke så mye jeg, så dette flyttelasset blir billig for dere! Kanskje bare en pakke i posten, og muuuuligens et par kilo ekstra på flyet!"

Så står jeg der da, kvelden før morgenen, og ser på de små, få tingene jeg eier.
Og innser at ting..eeh..vokser når de kommer sammen i en haug.
Og når de skal oppi kofferter.

På gulvet ligger tre store Smartpakker og to stappfulle kofferter.
Jeg tror ikke de få kiloene på flyet blir så få likevel, og jammen hadde jeg ikke trengt en pakke til.

Det skjer hver gang, enda så lite jeg tror jeg har.
Bare lurer på om det er Forsvaret eller jeg som burde betale for dette "halen-mellom-beina"-flyttelasset.

Lys i mørke.

Desembermørket er her -
og selv om det er koselig med lys, gløgg- og pepperkakestemning, er det fortsatt mørkt.
Da hjelper det litt å tenke på at mens du nipper i nyttårsdrinken og lurer på om du skal våge deg ut i snøen med høye hæler og tynne strømpebukser,
befinner jeg meg her:

her:
eller her:
Hihi.

tom.

tom for tanker, tom for ord, tom for drømmer
men de er der, må finne stemmen som lover at de fortsatt er der,
de må jo være der?

tom
fyll meg

Sensur.

I mange år har jeg vært ganske så flink til å skåne meg selv.

Jeg ser ikke skrekkfilmer, med mindre jeg skulle være utstyrt med ørepropper og en stor armkrok å gjemme seg i.
Jeg sier nei takk til sterke krigsscener eller skildringer av rå vold,
og det hender også stadig vekk at jeg lusker meg inn på kjøkkenet under påskekrimmen.
Jeg leser ikke bøker jeg vet ender trist eller forferdelig.
Jeg hører ikke Brahms når jeg er sentimental, og heller ikke "Susanna and the magical orchestra" når jeg har mine mørkeste øyeblikk.

Det er ikke det at jeg er redd for å ta en utfordring!
Så vidt jeg vet har ikke denne forskåningen smittet over til livet ellers -
der synes jeg derimot at jeg stadig hopper uti med hodet først.

Nei, det gjelder altså inntrykk gjennom medier, musikk og litteratur.
Det har seg nemlig sånn at jeg er ekstremt mottakelig for disse sanseinntrykkene -
og det er jeg smertelig klar over.
Jeg vet akkurat hvor høyt jeg skvetter og hvordan hjertet på et brøkdels sekund kan hoppe langt opp i halsen. Jeg vet hvordan alt knyter seg, hvordan marerittene trenger seg på, hvordan tårene spretter frem. Også sitter de der, alle de andre, så tøffe i trynet, uten å røre en mine...
"Det er jo bare film/bok/musikk!"
Jeg vet det, og derfor unngår jeg det, jeg orker rett og slett ikke, jeg vil heller le, smile, nyte det som er vakkert.

Kanskje er det fordi vi var en familie som bare hadde NRK og så Ivar Dyrhaug på lørdagskveldene. Kanskje er det fordi jeg leste alle bøkene i barneavdelingen på biblioteket før jeg gikk over på de voksne. Og kanskje er det fordi venninnene mine også likte romantiske komedier og "Backstreet Boys".
Jeg visste nok om dem, de uventede sanseinntrykkene -
men med all beskyttelsen rundt seg var det nok ikke så vanskelig å fortsette å beskytte seg selv mot dem.

Men etter som årene har gått, har det litt etter litt gått opp for meg...
Det er jo de gangene jeg blir tatt på senga at jeg faktisk får de største og virkeligste opplevelsene. De gangene jeg slenger meg med noen på kino uten å sjekke hva slags film det er først. De gangene jeg følger en anbefaling uten å vite hva det dreier seg om, eller får en bok i posten som jeg skal anmelde slik at jeg må lese ferdig uansett.
Det er jo overraskelsene, spontaniteten, redselen, sorgen og brutaliteten som gjør kunsten til kunst - i tillegg til gleden og skjønnheten som jeg setter så høyt.
Greit nok at man noen ganger ønsker seg enkel underholdning, men kunsten byr på et bredt spekter av sanseinntrykk, akkurat som livet gjør det. Og det er verdt å få med seg, selv om det koster noen lommetørkler og noen hopp i kinosetet.

Heretter har jeg altså tenkt til å slakke litt på denne selvsensuren min.
Noen som vil se en skrekkfilm med meg?

Dårlig start på dagen.

I dag opplevde jeg følgende:
Jeg sitter på bussen, på første rad, og snakker i mobiltelefonen. Jeg snakker ikke spesielt høyt, og heller ikke snakker jeg om noe spesielt interessant. Det er bare en lavmælt morgenbussprat.
Inntil jeg plutselig oppfatter noen høye, sinte rop med tilhørende bevegelser fra bussjåføren. Stemmen i den andre enden spør overrasket: "Hva er det som skjer?"
Jeg snur meg. Er det noe som har skjedd bak i bussen? Noen tenåringer rullende i midtgangen, eller en slabbedask med skoene oppi setet, kanskje?
Men så skjønner jeg det. Det er meg han roper til, det er meg han er sint på.
"Hvis du skal snakke i den jævla mobiltelefonen kan du søren meg gå lenger bak i bussen!"

Er det forbudt å være høflig før klokken ni om morgenen i bussjåførenes verden? Eller er det jeg som fortsatt ikke er vant med dette "ta-buss-om-morgenen"-fenomenet og som har gått glipp av en uskreven regel her, "mobiltelefon på første rad bannlyst"?
Etter å fortumlet ha lagt på røret valgte jeg å komme med et beskjedent "beklager". Men i ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje, rolig og avbalansert, burde informert om at roping og skriking ikke er nødvendig for å få ei jente til å flytte seg et par seter bakover.
Innspill mottas med takk.

Kriblekrible.

....til vanlig er jeg vel ikke den som ivrigst følger med på Reality-serier,
eller TV-serier i det hele tatt -
men herved er jeg nødt til å innrømme at jeg syns de er så utrolig flotte og ekte og forelska,
Bonderomantikk-bøndene,
at når det kribler i magen hos dem
kribler det hos meg også.