Byen med alle hjørnene.

I kveld syklet jeg en veldig mye lengre tur enn planlagt.
At turen endte med at jeg ikke ante hvor jeg var,
annet enn at det var litt for langt inne i en litt for mørk skog, trenger vi ikke snakke om.
Det vi heller kan snakke om, er at skogen hadde mange flere hjørner enn jeg visste om fra før. Mange flere små gressletter, lysninger, skogskaféer og rasteplasser.
Til slutt fant jeg et stort, hvitt vertshus av den gammeldagse sorten.
Der satt tyskerne og koste seg med lys på bordene, bayer i glassene og schnitzler på tallerknene.
Jeg følte meg litt som piken med fyrstikkene der jeg stod med sykkelen min og tittet inn gjennom vinduet. Tenk, der satt de, i sitt eget lille hjørne. Der hadde de sin egen varme og atmosfære, og utenfor stod jeg, sykkelen min og resten av byen.

Og det er nettopp sånn det er i denne byen. Det er så mange hjørner her. Så mange små, røykfylte kneiper, så mange hus i skogen, så mange lekeplasser, så mange sånne herskapelige bygårder som bare tyskerne kan bygge. Og i hjørnene sitter de, sammen med barna, kjærestene og hundene sine. Der deler de varmen, gledene, livet. Mer trenger de ikke.

Siden jeg bor her, har også jeg mine egne hjørner.
Jeg har det ved vinduet i første etasje, under frynselampa, med vinkeavstand til den polske superdama på den andre siden av gata.
Jeg har det lille runde, der de blide homofile serverer kaffe som smaker akkurat det samme, uansett om du bestiller cappucino eller latte machiatto.
Også har jeg det hjørnet som plutselig kom med sommeren, det som er i toppen av et av herskapshusene. For å komme dit må jeg klatre opp mange trapper, gå bort en rød løper og banke på døra til en rotete hybel. Der kan jeg krølle meg sammen, drikke engelsk te med akkurat den riktige fargen, jeg kan se australsk komedie på skjermen og fnise høyt.

Denne byen har hjørner, men så finnes det også andre byer, byer som har åpnet opp hjørnene, som har latt dem flyte og vokse og forandre og utveksle, som har latt dem bli et lappeteppe og et sammensurium av mennesker, lukter, tanker, relasjoner, nyheter og spontanitet.
Det er når jeg tenker på disse byene, når jeg besøker dem, opplever dem, at rastløsheten kommer snikende, og jeg ikke greier å la være å kjenne irritasjonen over tomheten i denne byen.

Likevel blir jeg glad når jeg blir mint på hjørnene, sånn som nå i kveld.
De er fine, og får man øye på dem, skjønner man kanskje at byen egentlig ikke er så tom som den virker.
Og kanskje er de egentlig alt jeg trenger, hjørnene, akkurat som det er alt de trenger, de som bor i denne byen.