Uventet torsdagsvarme.

Det var sensommerkveld i Oslo, det var kammermusikkfestival og vi skulle høre gambe, lutt og cembalo. Besøket mitt elsket tidlig musikk, så jeg visste at verdensstjernevibbene lå i lufta.
Men kunne tonene fra en lutt og en gambe virkelig fylle en hel kirke så vel som drømmene til dem som satt inne i den?
Ja, det kunne de. Jeg tror ikke at jeg har opplevd en så lyttende stillhet rundt et så lite instrument noen gang, som da lutten inntok Frogner kirke den kvelden.
Det var en av de få konsertene som biter seg fast, på ordentlig.

Sensommerkvelden nærmet seg midnatt da vi tumlet oss ut av kirken, på leting etter en buss som kunne ta oss tilbake til den virkelige verden, til den nåværende tiden. Vi hadde renessanse i ørene og gambestrenger i hjertet. Og det var på bussen vi møtte henne.

Hun var åtti år gammel, hun hadde slitne bein, men energiske øyne. Vi kjente henne ikke, men hjalp henne gjerne ut av bussen. Om vi ville hjelpe henne å finne veien til hotellet hun bodde på også? Selvfølgelig. Og før vi var kommet så langt, satt vi der med hver vår eplemost, på kafeteria, ved midnattstid en torsdag kveld.
Vi og ei åtti år gammel dame vi hadde kjent i ti minutter, ei åtti år gammel dame som hadde reist fra Bergen og bodde på hotell i Oslo. Ei åtti år gammel dame som satte seg på flyet til Oslo for å høre på konsert. "For jeg er så glad i sånn barokkmusikk!"
Og vi fikk høre om alt - om barndommen i Sveits, sykepleierlivet i Spania, om gården i California, det havarerte amerikanerekteskapet, den deprimerte sønnen, om ensomheten i Bergen. Historier fra et liv, historier fra årtier tilbake, historiene bak et par slitne bein og et par smilende øyne.

Det er rart hva en torsdagskveld kan ha å by på.

Bergen.

De gamle trehusene er hvite, og de klamrer seg opp over fjellsiden.
Lange steintrapper og trange smug slynger seg mellom dem.
Lufta er klar, og regnet er aldri langt unna.
Båtene speiler seg i havoverflata.
Jeg vil svømme, jeg vil løpe i regnet, jeg vil klatre opp på fjellet, jeg vil kjenne blod - og kakaosmak i munnen samtidig.
Å være her får meg til å ville være i bevegelse,
bevegelse som jeg må skape selv, for byen, den bare står der, med sine smug, kriker og kroker,
den står der og venter. Naturen står der også, klar og ubrukt og overveldende, med uendelig mye plass til akkurat denne østlandsjenta.

I Oslo drar byen meg med, byen og menneskene som er i den, den drar meg ut, skyfler meg gjennom gater, bygninger, parker og støy, den overrasker meg og dytter meg videre, vi blir ett, Oslo og jeg, og jeg lar meg alltid rive med.
Her står det stille.

Jeg skjønner godt at bergenserne er stolte av byen sin.
Alt er så mye finere, vakrere, villere, og plutselig husker jeg, igjen, hvorfor Norge er et land som må sees. Bergenserne har hverandre, gummistøvlene og de eviglange skarre - r´ene, smilende rundt i brosteinsgatene. Sammen er de hjemme.
Akkurat som det er menneskene som gjør Oslo til hjemme for meg. Her er ikke de menneskene, og derfor står det stille. For meg.

Men jeg vet jeg har godt av det, å måtte bevege meg. Å ta del, lete, smake på regnet. Å dra i steden for å bli dratt med. Og byen står der og venter.

Nytt kapittel.

Toget ruller over Hardangervidda.
Jeg skal jobbe som musiker i Bergen i et halvt år, og sammen med flyttelasset er jeg i gang med første etappe, som er togreisen.

Det er rart å tenke på at det er et helt år siden jeg sto utenfor døra til et bokollektiv i Hannover med koffertene mine og ikke ante hva som ventet meg. Jeg hadde ingen forventninger og ingen referanser, jeg visste bare at jeg skulle lære tysk og forhåpentligvis bli bedre til å spille horn.

Et år etterpå har Hannover fått lyder, smaker, følelser og lukter.
Hannover har blitt ivrig applaus på konserter, vind i ansiktet på sykkelsetet, lyden av svisker på trekkspill og klarinett i gågata, søtlig sukker-eim over sentrum, dårlig tysk popmusikk på kjøkkenradioen, god metthet og lange lunsjpauser, rosa teppegulv med støvlukt på øvingsrommet, julegløgg med rom i, dårlig samvittighet for sein trappevask, høytidelig konsertstemning, hjemlengsel, matlaging om natta, smak av musserende og dansegulv, tutende bilhorn, fortvilelse og forelskelse.

Det er enda rarere å tenke på at Bergen også får sine lukter, smaker og lyder.
Og jeg vet ingenting om dem enda.

Om samfunn og galskap.

I dag leste jeg en kommentar i Dagbladet, skrevet av en britisk forfatter og journalist ved navn Madeleine Bunting. Bunting har undersøkt hvorfor den velfungerende politiske kulturen i Skandinavia ikke i større grad har latt seg eksportere til andre land. Økonomisk og samfunnsmessig har de skandinaviske landene etter krigen bygd opp noen av dagens mest velfungerende fellesskap. Levestandarden og trivselen er i verdenstoppen, og reiser man rundt og treffer mennesker fra andre nasjonaliteter, merker man fort at ryktet vårt er uklanderlig. Jeg ble nesten litt overrasket da vi på tyskkurset mitt i Hannover snakket om hvor vi aller helst ville bo. Åtte av ti ville til Skandinavia! Iraneren, spanjolen, polakken og russeren – alle ønsket seg en rødmalt stue oppe i det kalde nord. Til og med tysklæreren selv ville flytte til Sverige etter at barna var blitt voksne. Som han sa: «Det skandinaviske samfunnet bygger på mye av det samme som det tyske – det fungerer bare enda bedre...»

Selvfølgelig er det velferdssamfunnet som frister, med pensjon og helsetilbud som ellers ikke vokser på trær. I tillegg later vi til å være flinke til å samarbeide og skape verdier. Ikke rart det er fristende å flytte hit – men fortsatt står spørsmålet igjen: Hvorfor har ikke våre sosiale strukturer i større grad latt seg eksportere?

Svaret ligger etter Buntings mening i de underliggende kulturelle oppfatningene som råder her i Skandinavia. Og nettopp dette har jeg også fått høre av utenlandske venner som har besøkt eller flyttet til Norge. Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor sterkt Janteloven står uten å få et blikk utenfra. Vi vet nøyaktig hva som passer seg og hva som bør sies når. Vi vet at vi er gode, men vi vet også at vi for all del ikke må skryte av det. Vi er egenrådige, men vi vet når vi må legge staheten til side for at fellesskapet skal fungere. Buntings skepsis og svar på sitt eget spørsmål ligger i at friheten forsvinner i et samfunn som vårt. De sosiale kodene blir så enerådende at de blir et fengsel – de som er annerledes eller skiller seg ut på noen måte, vil bli støtt ut i kulden. Land som Storbritannia og USA, som i mye større grad er preget av «den sterkestes rett», vil ikke kunne importere våre strukturer uten å gi slipp på det de oppfatter som frihet og retten til å hevde seg. Og der stopper altså eksporten av den skandinaviske velferdsstaten.

Det er jo litt rart at de holdningene som på én side er ideelle for å skape et knirkefritt samfunn, på en annen side kan sees på som et slags fengsel. Og selv om jeg er norsk selv, ser jeg Buntings poeng. Men jeg vet ikke om jeg hadde sett det hvis jeg ikke hadde reist ut av landet og havnet i et internasjonalt miljø. For det vi savner i Norge, og som vi finner hos kulturer som kanskje ikke har like velfungerende samfunn, er galskapen! Vissheten om at det er greit å være litt sprø, å snakke litt høyere enn de andre, å ha troen på at alt er mulig. Etter å ha smakt på en slik tanke, er det vanskelig å legge den fra seg.

Min gode venn fra Alaska sa følgende her forleden, med en lignende tanke i bakhodet:
«Når jeg skal bygge hus her i Norge, skal jeg male det knall grønt!»
(Tenk deg reaksjonene i borettslaget...)
Like fullt er det jo nettopp i Norge han vil bygge hus, og ikke i Alaska. Slik har jeg det også. Jeg vil bo i Skandinavia og jeg vil at mine barn skal vokse opp i et samfunn som er bygd på fellesskap og trygghet - fordi jeg tror det er det beste, selv om jeg forstår Buntings reservasjon. Jeg håper imidlertid at det finnes en mulighet for at vi kan bevare det velfungerende fellesskapet og likevel slakke litt på linen - at vi kan åpne for nye og ukjente impulser, og for litt herlig galskap.