Sjokk.

De spilte Brahms trio.

Det var amerikanske Jessica, finske Siini og en ukrainsk pianist av det høye, mørke slaget.

Jeg var bare en tilfeldig tilhører, inne i øvingslokalet for å hente noen noter.

De spilte Brahms trio, men for øyeblikket spilte de ikke, de diskuterte, og diskusjonen handlet om Brahms` innerste tanker.
Hadde han virkelig ment den, den crescendoen frem til sfortzando, den som stod i noten? Var det Brahms` absolutte idé og plan at det skulle være crescendo der?

Nei, ikke i følge denne pianisten. Han ville i alle fall ha det på sin måte, og neimen om han var enig med komponisten. Og det var når diskusjonen begynte å nærme seg det kjente bristepunktet, når meningsytringene ble erstattet av amperhet, at jeg fant det for godt å snike meg ut av rommet med notene mine under armen.

Brahms eller ikke Brahms. Ikke hadde jeg ut fra sammenhengen noen mening om hvem som hadde rett, men noen lys fremtid kunne jeg vel ikke akkurat spå for denne kammermusikkgruppen. Særlig ikke når pianisten kom styrtende ut av lokalet noen sekunder seinere.
Styrtende, rasende, høy og mørk med lang svart frakk.

"Hva ville du gjort?" spurte han meg, fortsatt i sinne og harnisk. "Jeg ville gjøre diminuendo, men de nektet, med Brahms som begrunnelse!"

"Vel", begynte jeg, "Jeg kjenner ikke dette stedet godt nok til å uttale meg, men det er vel et poeng at Brahms...", og lenger kom jeg ikke, før sjokket kom.

Sjokket, og de kalde øynene.

"Jeg kommer fra Ukraina. Og DER, der gjør damene som mennene sier. Det er mennene som bestemmer. Og JEG hadde bestemt meg. Tenk på det, du!"

Han snudde på hælen, og jeg ble stående, matt i kroppen. Jeg, en tilfeldig tilhører til noe som plutselig ble noe helt annet enn Brahms trio.

Jeg er klar over at verden er full av kulturforskjeller, og jeg vet at holdninger som denne utøves hver dag. Men betyr det at man skal godta det?

Uventa lykkeglimt.

I kveld ville jeg gjøre noe.
Ikke øve til skolen stenger, ikke være hjemme med mac´en, boka og klesvasken, ikke drikke øl på nabokneipa.
Jeg ville gjøre noe, jeg ante ikke hva, men NOE.

Og hva kunne så Hannover by på en fredag kveld? Jeg gikk på internettjakt.

Opera? Nei, ingen forestillinger i kveld.
Kino? Vel, tysk dubbing er fortsatt ikke min greie, og på den litt smalere kinoen gikk det ikke noe som fristet.
Konsert? Nei, radioorkesteret her er tydeligvis på turné i Spania dennne uken.

Men noen andre konserter måtte da finnes i denne konsertbyen.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne da Google-resultatet "konzert+Hannover" kom opp:

"Kari Bremnes".

Kari Bremnes, i Hannover, i kveld!

Sammen med en alliert ilte jeg til konsertlokalet.
Det første som møtte oss der var en stor folkemengde, ventende på å slippe inn dørene. Og på plakatene utenfor, klistrelapper med den nakne sannhet: "Ausverkauft".

Det var nesten så jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Kari Bremnes i Hannover, og det er utsolgt. Men damen i luka visste likevel råd, vi kom jo fra Norge, så etter første låt fikk vi snike oss inn, og det helt gratis.

Og det var Kari Bremnes. Det var norsk, det var vart, det var vakkert, det var helstøpt, det var poetisk, det var trist, det var trolsk.
Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har hørt på Kari Bremnes før. Selv om hun har vært der hele tiden, måtte hun til Tyskland for at jeg skulle oppdage henne.

Det var et uventa lykkeglimt.

Hihi.

I dag så jeg ei jente sykle med en liten sousafon på ryggen.
Nei, jeg tuller ikke.

Det kan også ha vært et slags horn, et mellofonaktiglignende et som kan slynges rundt ryggen, ikke at jeg noen
gang har sett noe lignende, og før jeg fikk summet meg til å studere kreasjonen var sykkelen allerede på god vei ned gata og inn i min egen hukommelse. Kan jeg ha drømt?
Nei. Det var ei jente, en sykkel, og ikke en ransel - men et skinnende messinginstrument hengende på ryggen.

Det er vinter, det er tid for lue og votter og kanskje ei regnjakke.
Det er tid for å være inne og drikke te og se ut på mørket og regnet.

Men så finnes det altså mennesker som drar på sykkeltur med sousafonen sin over skulderen.

Jeg er målløs.

Konsert på en tirsdagskveld.

Gåte: Hva er forskjellen på en tysker og en nordmann?

Svar: Tyskeren går på konsert en tirsdagskveld.

Og da er sammenligningsgrunnlaget altså ikke mennesker som meg selv (det vil si kultur-og musikknerder som ikke har bedre å ta seg til enn å traske rundt på konserter eller aller helst spille selv).

Nei, jeg snakker på generell basis, jeg snakker om mannen i gata, jeg snakker om det populære FRP-eide begrepet "folk flest".

I kveld har jeg spilt konsert i et auditorium på Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Det vil si, jeg har spilt på "Blechforum", som er messingblåsernes forum. Her spilles horn-, tuba- og trombonemusikk annenhver tirsdag kveld. Det er studenter som tar på seg finstasen og fremfører det de øver på ellers i uka.

Og tyskerne, de møter opp. Allerede et kvarters tid før forumtiden begynner de å komme. De er ikke venner og bekjente, de er ikke musikere, de er ikke "spesielt interesserte". Merkelig. Hvem kan det være?

Jo, det er "folk flest", og de kommer med nysgjerrige blikk ("et valthorn? har du virkelig hånden inni tuten?").

Det er konserter i mange av byens hjørner denne tirsdagskvelden, og onsdag, og torsdag, og alle dager.
Og likevel er det alltid noen som velger vår messingkonsert. Neste tirsdag går de kanskje på korkonsert, hvem vet.

Det skal sies at Tyskland så godt som er den klassiske musikkens hjemland. De har fått Bach og Beethoven inn med morsmelka, og tradisjonene stikker kanskje dypere enn vi kan forstå der oppe i nord.

Kanskje har jeg ikke forstått så mye enda jeg heller, men noe har jeg forstått - jeg er ikke lenger en freak. Jeg er ikke sær og det er ikke unyttig, det jeg driver med. Det er ingen som snakker om hvor ille det er å få betalt for hobbyen sin og hvorfor det må brukes av skattepengene på å bygge opera. Plutselig er det ikke behov for alle de kulturpolitiske argumentene man hele tiden er vant til å ha i ermet.

Noen ganger tenker jeg at det er jo her jeg burde bli værende, hvis jeg vil jobbe som musiker. Men samtidig vet jeg at tradisjoner jo må begynne et sted. Og at hvis jeg tror at også nordmenn vil ha glede flotte konserter, må jeg reise hjem og være med på å skape dem.

Vi har sikkert mange fine interesser, vi nordmenn også.
Men tyskerne går på konsert på en tirsdagskveld. Det er forskjellen.

Om blogging og skrivekløe.

Denne bloggen har sitt utspring i at jeg reiste bort.
Sammen med erkjennelsen av at jeg plutselig var blitt masterstudent kom nemlig også reisefeberen. Hvis jeg ikke reiste noe sted her og nå, ville jeg ganske sikkert bli gående opp og ned Oslos gater til evig tid.

Så jeg reiste, og visste at mange av de jeg brydde meg mest om ble igjen der hjemme, i Oslos gater.

Med denne vissheten dukket også blogg-idéen opp: hvorfor ikke lage en blogg og fortelle litt om hva jeg driver med her i Tyskland. Så kan jeg jo håpe at jeg får noen mailer, kommentarer eller bare noen tanker tilbake fra dem som leser. Kanskje slipper folk også den ustoppelige talestrømmen min når jeg kommer hjem igjen, nå når jeg har fått delt noen opplevelser med dem underveis.

Men av en eller annen, og i allefall for meg svært overraskende grunn, har dette med blogging gitt mersmak. Jeg har rett og slett fått skrivekløe! Jeg husker jo at jeg likte norsktimene på skolen. Men jeg hadde glemt hvor godt jeg faktisk liker å skrive, enten det det dreier seg om seriøse saker eller bare vrøvl.

Jeg har også skjønt at det faktisk finnes utrolig mange blogger der ute på den store verdensveven. At det finnes folk som skriver for å dele, for å lytte, for å mene, for å tenke, for å ytre, for å skape, for å hevde. Uten at noen nødvendigvis trenger å lese det de skriver. Jeg har skjønt at det finnes folk som skriver for å skrive, og at det er greit å ha skrivekløe.

Så jeg tror at det som begynte som et slags reisebrev, kommer til å fortsette som en helt vanlig blogg.

Interesser seg den som vil!

ÆSJ.

Hvorfor er tyskere alltid så høflige? Hvor kommer all hjelpsomheten fra, alle de vennlige blikkene, de interesserte spørsmålene, alle smilene, forsøkene på å få andre til å føle seg verdsatt?

Dette høres jo ut som rene himmelriket. Høflighet, vennlighet, hjelpsomhet.
Jeg befinner meg i høflighetens land, og likevel er jeg allerede lei.

I dag har jeg nemlig blitt overmannet av den språkforvirredes problem. Dette problemet går ut på at jeg hele tiden må spørre meg selv – hva mener de egentlig??? Når en relativt ukjent tysker stiller hyggelige, interesserte spørsmål – er han virkelig interessert? Jeg mistenker nemlig at det bare er godt kamuflert nysgjerrighet.
Når tyskerne til enhver tid vil hjelpe, hvordan vet jeg at de ikke bare for enhver pris vil vise frem sin måte å gjøre ting på, som selvfølgelig jo er den beste?
Og når tyskerne smiler så vennlig, hvordan kan jeg vite at smilene ikke bare er mildt overbærende - overfor denne stakkars skandinaviske jenta som ikke har blitt en «ekte» tysker enda...

Jeg må innrømme at til vanlig pleier jeg å ta imot vennligheten. Jeg pleier å la tvilen komme de tiltalte til gode, og villig surfe med på høflighetsbølgen. De gangene magefølelsen mistenker noe annet, pleier jeg å skylde på språket. Hadde jeg bare kunnet språket bedre, ville jeg forstått de vennliges kultur enda bedre.

Men i dag ulmer magefølelsen min skeptisk, og vennlige tyskersmil besvares med grynt.
Iallefall i tankene.

Det kommer nok delvis av at dagen i dag ikke er den aller beste. Det kommer nok delvis av erkjennelsen av at ferien er over, at mulighetene til å snakke med dem som virkelig kjenner meg er over for en stund, at gode opplevelser må legges igjen hjemme, at dagene som flyr muntert forbi erstattes av dager som denne, dager med vonde øvemuskler, vanskelige orkesterstemmer, ikke en kjent sjel i sikte og tyskere surrende over alt.

Jeg liker å reise. Jeg liker å oppdage, oppleve, lære og leve. Bare spør meg hvordan jeg har det, så vil jeg for det meste svare at jeg har det helt topp.
For det har jeg.
Det er bare sånne dager som i dag, at alt kommer ut på den vrange siden.
Det er meg mot hele den vennlige tyskerstimen.

Hvorfor er de alltid så innmari høflige?

Æsj.

Nytt år, nye tanker.

Denne forsinkede nyttårsbloggen forfattes en januardag i Tromsø. Klokken er to om formiddagen, men utenfor hotellvinduet skinner nattlandskapet: lys og lykter speiler seg i mørket og i vannflaten.

En uke i nord er en god avslutning på jule-og nyttårsfeiringen i Norge. Det føles som om høsthalvåret bare har flydd forbi. Det har vært både fint, opplevelsesrikt og trist på en gang, og det har vært mye nytt å sette seg inn i - noe som jo hører med når man flytter til et nytt land.
Nettopp derfor har det vært godt å bare stoppe opp i noen uker, være hjemme, ta seg tid til å lese litt eller bare ligge henslengt foran Grey`s Anatomy, spise gode middager og brød med brunost hjemme hos mamma og pappa, gå en skitur, drikke vin og ha en god samtale på sitt eget språk med sin egen venn som man kjenner godt.
Kanskje blir man en smule sentimental når man bor langt hjemmefra, hva vet jeg, men jeg kjenner at jeg setter enda mer pris på en slik "pause" enn noen gang tidligere. Å reise er nyttig og spennende, men det er trygt å vite at man har noen og noe et sted i verden som ikke forsvinner, et helt eget "hjemme".

Her i Tromsø er det mørketid, det er som om natten bare aldri tar slutt, og følelsen av å stå opp, spise frokost og gå på jobb midt på på natten er ganske absurd for ei som ikke akkurat er hardbarka nordlending. Men musikken er fin, menneskene er fine og byen er en slags merkelig blanding av fin, søt,og hipp. Men likevel så bitende kald og mørk. Jeg blir nesten litt satt ut når jeg vandrer rundt her, kaféene er passe shabby og hippe med vinylplatespillere og myke sofaer, både kaffelagerne og kaffedrikkerne smiler, her fins en secondhandbutikk med omsydde kjoler jeg knapt har sett maken til og her fins Mack-øl og flest utesteder i Norge per innbygger. Men så fort man skal ut av de små oasene må man kneppe igjen dunjakka, ta på lua og vottene og finne frem lommelykta.

Fjellene ligger som en hvit, taggete krans rundt byen, og jeg tror det er kontrasten mellom fjellene, den ville naturen og det ville været, det bekmørke og det isende kalde på den ene siden og kaféene og det urbane og byaktige på den andre siden som setter meg litt ut. Det er noe med å kjempe seg frem over isen eller i snøføyka for å få en kaffe latte. Følelsen av ekstremhet kommer på et vis nærmere her enn noe annet sted, og nærmere kommer også spørsmålet om impulser og "hipphet" egentlig bør utvikles for enhver pris. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har fått summert opp tankene enda. Jeg tror jeg må oppleve Tromsø om sommeren for å få satt sammen puslespillbitene mine.

I kveld skal iallefall Tromsøs konsertpublikum få høre Beethovens skjebnesymfoni, Mendelssohn og Sibelius. La oss håpe det både blir flott og dramatisk.

For de som skulle ha interesse vil jeg i det kommende året...

...oppleve mer av Tyskland,
la toget føre meg til nye steder med historisk sus der jeg kan lytte til nye dialekter og oppleve alper og vinranker,
besøke bror og Jens Inge i Berlin, høre Berliner Philharmoniker,besøke Johannes i Hamburg, lese mere tysk kiosklitteratur, prøve å bli vennligere innstilt til filmer som er dubbet til tysk, besøke Mari i Düsseldorf, ta meg tid til flere lange netter på utesteder som aldri stenger, sette meg inn i tysk politikk sånn at jeg i det minste kan forstå LITT av det som står i avisene, gå på skøyter i Hannover, prøve ut tysk haiking satt i system ( www.mitfahrgelegenheit.de )...

... trene annenhver dag (for å få valuta for kontrakten med det superdyre treningsstudioet)...

...holde to masterkonserter...

...kjøpe mange par nye sko...

...fortsette å spise kake på konditori (fordi det er umulig å la være)...

...gi og ta imot musikk- og kulturopplevelser...

... jobbe som korpsmusiker i Bergen, regnets by...

... undervise...

...øve...

...lese bøker...

...la toget føre meg LENGRE enn til Tysklands grenser, til Paris, til Wien, til Praha...

...bestige et fjell...

...være venn, søster, datter...

Slik ser 2008 ut i mitt hode, et virvar av løse fragmenter, satt sammen til et bilde av året som kommer. Noen planer, noen ønsker, men også mange spørsmål.
Hvor er man ved neste korsvei?
Studiene nærmer seg slutten, og verden, den åpner seg så mye som man selv vil.
Hva gjør man egentlig neste år på denne tiden, hvor, og med hvem?
Den som hadde visst...

Godt nytt år!