De.

De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.

Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.

At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.

Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.

(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)