Takk.

Du er en av de få som alltid setter andre foran deg selv.
Og du gjør det i det stille, det er ikke sånn at du fremstår som noen helgen av den grunn.
Det er nettopp derfor det er så ekte.
For joda, du irriterer deg også, du blir både sint og oppgitt -
spesielt av alle dem som lar egoismen styre alt de gjør.
Men du tar det likevel med humor, og blikket ditt er mildt. Du vet at de ikke mener, at de bare ikke vet bedre.
Jeg husker at jeg noen ganger møtte blikket ditt, og at vi smilte til hverandre, midt i alt levenet som foregikk rundt oss.
Du så at jeg også så, og den følelsen kommer jeg til å fortsette å gjemme på, der hvor jeg gjemmer på deg, for jeg vil gjemme, jeg vil huske og jeg vil lære mer av deg, her hvor jeg er nå.
Du møter verden med et pust av godhet, og de aller fleste ser det ikke.
Men jeg ser, og selv om vi ikke er så nærme hverandre, har du satt spor i meg.

Om motløshet og muligheter.

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

Påske.

Den lokker og lokker, Berlin, og plutselig er jeg her igjen.
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!

Krim i påska?

Jeg har lest "Mørketall" av Arne Dahl.

Allerede i tittelen, «Mørketall», antydes den dystre stemningen i denne boken, som er nærmere den psykologiske thrilleren enn den tradisjonelle kriminalromanen. En 14 år gammel jente forsvinner under mystiske omstendigheter på klassetur i de nordsvenske skoger. Stockholmspolitiets A-gruppe blir satt på saken, og det viser seg at denne jenta skjuler mer enn 14-åringer flest. Omtrent samtidig blir en mann funnet sittende på en benk, med strupen skåret tvers over.

Begge sakene viser seg å ha et mørkt bakteppe, og det dreier seg om pornografi og bestialsk seksualitet. Etterforskerne i A-gruppen blir utfordret på flere måter, ikke bare som polititjenestemenn, men også som mennesker. De kommer i kontakt med en hemmeligholdt orden som ser på seksualiteten som den bærende livskraften, og som skiller mellom den lyse og den mørke kraften. Og jo lengre de dukker ned i saken, jo farligere blir det.

Det som er mest tiltalende med denne romanen, er måten forfatteren fletter tabubelagte, men likevel høyaktuelle psykologiske spørsmål inn i historien og karakterene. Det er så godt som umulig å ikke bli berørt av romanens utvikling, for dette er både mørkt, rått og usminket – og samtidig veldig menneskelig gjenkjennelig.

Arne Dahls faste lesere kjenner A-gruppen godt fra før av, siden dette er hans syvende bok om disse etterforskerne. «Mørketall» kan likevel godt leses enkeltstående. Det eneste minuset er at det til tider blir litt vel mange karakterer og synsvinkler og holde styr på, kanskje spesielt når man ikke kjenner personene fra før av.

Dahl, som forøvrig er et psevdonym for den svenske forfatteren og redaktøren Jan Arnald, blir regnet som en av Sveriges fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet «Deutscher Krimi Preis» (2005). Og «Mørketall» lever definitivt opp til forventningene. Det er ikke en kriminalroman der du sitter til siste sekund og holder pusten fordi du lurer på hvem som er den skyldige, men jeg kan love deg at du kommer til å holde pusten likevel.

(publisert i FB søndag 29.mars)

Søndag.

Vi satt og lukta på magnoliaene, kaffeskummet og den varme lufta,
vi kunne ikke helt skjønne at det var blitt vår på ordentlig.
Vi hadde lagt oss sent og stått opp tidlig,
men det gjorde ikke noe, for med lyset kom energien,
og vi visste at vi ikke kom til å sovne.
Vi smilte til alle de andre som også forsto, vi delte dette øyeblikket alle sammen,
vi, de dovne søndagstraskerne, syklistene, tyrkerne, hippiene med barnevogn.
Vi røykte selv om vi egentlig ikke røyker, og vi trengte ikke å si noe,
vi tenkte vel på hvert vårt.
Du begynte å le, og jeg tenkte at jeg er heldig som har venner som deg,
som det går an å kaste bort en søndag med sånn at den likevel ikke er bortkasta,
og som kan le og le, helt ekte og uhemma, av den lyden jeg lager når jeg hikker.
Det var i dag, og det kunne vært en helt vanlig dag,
men så ble det den første vårsøndagen.

Ikke gå til "Masa".

Når du sitter i en brosteinsbakgård, med vår i lufta og fine stemmer rundt bordet.
Når du har lyst på en øl, men først litt mat - for du har jobbet hardt i dag,
og vårkvelden er enda ung.
Når de andre får maten sin, en etter en, og det plutselig har gått en time siden du bestilte.
Når du stadig etterlyser maten og får beskjed om at den snart kommer.
Når det har gått en og en halv time, og de slukøret serverer en tallerken som de helt åpenbart hadde glemt.
Når de fine rundt bordet må vente på deg, fordi de jo har spist opp for lengst.
Når du nekter å betale for maten fordi du fikk den én og en halv time for sent,
og blir kalt "frekk", "syk", og sist, men ikke minst "gris" av kelnerne på restauranten -
"for man spiser da ikke mat uten å betale for den"?

Da lurer man på om den tyske, forfriskende "direkteheten" rett og slett har gått over i dårlig service og usmaklig oppførsel.
Og da taper restauranten mye mer penger på alle dem du kjenner som ikke kommer til å tilbringe vårkveldene sine der igjen,
enn det de ville gjort på litt vennlighet og en skarve middagsrett.

Snapshots.

Det er natt, og det er en kakkelovn på do.
Det er et skatoll med speil,
et halvspist smørbrød og et rødvinsglass,
brennende lys i smijernslysestake,
det er rosa vegger.
Jeg sitter i en plysjstol, men det er en do,
et digert bilde av John Travolta lyser opp på veggen,
ved siden av meg står et pappmenneske i full størrelse,
og jeg tenker at nei, dette er for absurd, det kan da ikke stemme.
Discokula i taket snurrer rundt,
som om det var verdens mest naturlige ting.
På do, altså.

----

Sola glitrer i asfalten, det må da være den første ordentlige vårdagen,
himmelen skinner, men vi merker det ikke,
vi er for opptatte av å få øye på hundebæsjen på bakken, vi.
Tempelhof er tom, det siste flyet fløy for flere måneder siden,
og nå får den sin første vår på egen hånd,
sin første vår som stor, tom, gresslette.
Lyden av fotballspark i de bittesmå hagene,
tenk på dem som bodde i kolonihage hele sommeren,
med en flyplass som nabo,
også har de fått en ensom gresslette i steden.
Bare pass opp for hundebæsjen.