På toget.

Å være seksten og på reise.
Å sitte på et tog sammen med en annen som også er seksten,
kanskje til og med én fra det motsatte kjønn,
å synke sammen i søvn på hverandres skuldre,
litt stjålen nærhet mellom togsetene,
skuldrene bare er der,
og det er umulig å ikke sovne når man endelig havner på et tog
etter lange dager med museumstråling og Burgerking-luncher
og enda lengre netter med vidåpne øyne, skoleturvitser og gjemte lommelerker.

Å være på reise bort fra Berlin, igjen, etter å ha vært der i et annet ærend denne gang,
et annet ærend enn bare å nyte, å suge til seg, å absorbere.
Et ærend som hadde med fremtiden å gjøre, en mulighet, et glimt i det fjerne -
men så var det vel likevel litt for fjernt.
Men Berlin blir hvor den er, heldigvis, og kanskje byr den på enda flere muligheter.
Det er lov å håpe.

Å være femogtjue og på reise.
Å sitte på et tog, alene, med brune ballerinasko og instrumentkasse på hattehylla,
med notatbok i fanget og tanker på skeive.
Å kjenne på det stjålne smilet til den sovende sekstenåringen på togsetet ved siden av,
for kanskje er det ikke så lett å sove likevel,
når man har hodet sitt på skuldra hans for første gang.