Big Bang-gullkorn.

Jeg må jo innrømme at jeg er litt svak for klær.
Enten de er nye eller gamle, litt særegne, eller bare fine.
I tillegg er jeg ganske dårlig til å kvitte meg med klær jeg ikke bruker.
Sånn at da jeg gav bort fire store søplesekker til venner (og Fretex) før jeg reiste til Tyskland i høst, var det ikke nødvendigvis med lett hjerte.
Men jeg har jo også såpass vett til å skjønne at ET sted går grensen -
et plagg eller to fra ungdomsskolen og andre svunne tider kan godt beholdes av nostalgiske grunner,
men haugevis?
Neppe.

Jeg må også innrømme at i en såpass stor klesopprydning som jeg hadde,
(nå får jeg faktisk plass til alle klærne mine i et lite klesskap på en liten hybel, og skapet er ikke en gang fullt),
lå en viss forventning..

Ny frisk, ny by, nytt miljø - og kanskje også noen nye klær?
Nå har jeg jo til og med plass til noen fornyelser,
og er det ikke Tyskland som skal være så hipt, og så billig?

Vel, de forventningene jeg eventuelt hadde, har jeg i allefall ikke lenger.

Det finnes ikke klær i Hannover.

Det finnes ikke en eneste liten butikk som selger noe annet enn
klær til damer på seksti,
klær til fjortiser,
eller klær til de som gjerne vil se ut som sekstiåringer eller fjortiser.

Og jeg drømmer - drømmer om 60-tallskjoler, om håndsydde skjørt, om perlekjeder, om jeans som sitter fint rundt hoftene, om små secondhand-butikker, om loppemarkeder på Vindern.



(bilde stjålet fra Glamourbibliotekaren )

Men, sukk, drømmer fyller ikke opp klesskapet..

Det er nok noen små fugler i det fjerne som kvitrer at det sikkert er like greit.
Greit å slippe nye trillebårlass til Fretex, eller, Ingebjørg?

Men det er gøy med klær, syns jeg.

Og kjedelig uten.

Jeg synes Big Bang oppsummerer det hele finfint i låta "Sing and dance" fra albumet "Clouds rolling by":

"So now I`m high up in the air
there`s clouds and germans everywhere
they`re alright
they just don`t know how to dress."

Sprø?

Det er så deilig å gå på gata når det er litt sol.

Så deilig å gå med musikk i ørene, midt i i-pod-verdenen, og teste ut hvor høyt jeg kan synge sammen med Odd Nordstoga FØR mannen på den andre siden av gata snur seg.

Sprø? Jeg?

Performance.

Ofte føles det lettere å skildre små hverdagsopplevelser og andre rarieteter, enn å skrive om det som faktisk fyller størsteparten av dagene mine.
Nemlig musikken.

Kanskje er det fordi det er vanskelig å sette ord på egne musikalske erfaringer. Eller kanskje er det fordi det blir litt for nært.
Jeg vet ikke helt.
Uansett tror jeg jeg har lyst til å dele litt flere tanker om musikk og det å være musiker fremover.
For tanker er det nok av.

Det å studere og jobbe med musikk har mange sider. Man øver teknikk og jobber hele tiden for å mestre instrumentet best mulig, sånn at man igjen kan yte best mulig når det er aller viktigst - nemlig under fremførelsene.

Fremførelsene og konsertene er sentrum i en musikers hverdag. Det å være med på å gi publikum en opplevelse, å spille for mennesker som setter pris på det... Det er i alle fall det som driver meg fremover. Man kan øve så mye man bare vil for seg selv, men det er først når musikken deles med lytterne at den får verdi.

Fremførelsene i hverdagen min består av alt fra konserter med orkester, sammen med andre musikere i mindre ensembler, eller solo sammen med pianist.

Og jeg liker å fremføre.
Jeg liker å dele den energien som skapes gjennom musikken, jeg liker det fokuset og den ekstra spenningen som oppstår i en konsertsituasjon.
Jeg liker at selv om man har spilt den samme operaen ti ganger, kan tempoet i orkesteret og stemningen i salen være helt ny fra gang til gang.
Jeg liker at entusiasmen hos meg som musiker faktisk kan smitte over til publikum.

Men så er det de gangene jeg ikke har noen entusiasme, og egentlig bare har lyst til å være et helt annet sted enn på konsert. Sånn er det vel for alle - det er rett og slett ikke alltid man har lyst til å gå på jobb.

Det er bare at publikum fortjener jo alltid det beste. Sånn at hvis jeg sitter i orkesteret og egentlig tenker på hva jeg har lyst på til middag isteden for å være med i musikken, så er det ganske så dårlig gjort både overfor dem som hører på og dem jeg spiller sammen med.
Eller så er det de konsertsituajonene hvor jeg ikke har øvd nok, eller er redd for å ikke få til det jeg skal spille. Istedenfor energi og formidling og musikkglede, blir fokuset "hvordan i skal jeg overleve denne konserten!", og følelsen er at dette slett ikke har noen verdi hverken for publikum eller for meg selv.

Begge disse eksemplene er reelle, og selvfølgelig ikke ønskelige. Men skal man fremføre og spille konserter flere ganger i uka i mange år fremover, må man nok regne med slikt en gang i blant. Noen ganger er man ukonsentrert, noen ganger må man spille noe som rett og slett er innmari vanskelig.

Men jeg håper fortsatt på flest konserter og fremførelser av det positive slaget.
Der jeg føler meg trygg og fokusert og har overskudd som jeg kan dele med dem jeg spiller sammen med.
Der publikum kan få smittende energiske og gode musikkopplevelser.

Det er det som er fint med å være student. Man har tid til å stoppe opp og tenke gjennom hver fremførelse. Hva var det som var så bra i kveld? Hvordan fikk vi frem de fine stemningene?
Eller, hvorfor var jeg ukonsentrert i dag? Hvorfor ble jeg passiv istedenfor aktiv? Hadde jeg ikke øvd nok på de taktene likevel?

Ta vare på det som er bra, prøve å luke ut det som er dårlig.
Spille nye konserter.
Hele tiden lengte etter de gode fremførelsene, de som gir, de som smitter.
Håpe at det bli flere og flere av dem, og at flere og flere kan få glede av dem.

Det er en del av det å være musiker.

Fant det! Eller?

(Frittstående fortsettelse på innlegget om uteliv. Scroll derfor gjerne nedover for å få med opptakten..)

Uten innsats får man jo heller ingen resultater. Derfor måtte det ganske enkelt mer research til på utelivsfronten. Ny helg, nye muligheter...?

Og så fant vi det, stedet vårt. Det befant seg bakgården til Schaupielhaus, et av teatrene her i Hannover.
Et teater, merkelig, kunne dette også være et utested?



Vi skjønte det allerede da vi måtte stå i kø for å komme inn, at her måtte det være et eller annet som trakk folk. Og det var rett og slett en teaterfoajé, av det gammeldagse, ærverdige slaget, med lysekroner og rokokko, trapper og hvelv.
Og midt oppi dette ærverdige: en masse feststemte mennesker, bar med drinker, sekt og Beck`s, bord til å sitte og prate ved, dansegulv -
og en DJ som faktisk spilte BRA musikk!
Det var funk, jazz og en dæsj disco, og selv de skeptiske delene av følget hoppet frivillige ut på dansegulvet.



Og ikke minst var det folkene, det var som en gjeng nordmenn på byen, noen i kjole, noen i jeans, kom som du er, vanlige folk, kanskje studenter, kanskje musikere, kanskje var det noen det gikk an å snakke med her?
Det var kontrastene mellom det gammeldagse og ærverdige og det dagligdagse og det feststemte. Det var stilig, og det skapte atmosfære.
Kanskje var det her jeg skulle sette kryss på utelivskartet.

Men så var det det som skjedde da jeg ved frokostbordet dagen etter proklamerte til mine samboende tyskere at jeg hadde funnet et bra utested.

"Schauspielhaus, ja! Hmmm...."

Megetsigende blikk, skjeve smil.

"Det er jo et sånt "se - og - bli - sett" - sted, det..."

Se og bli sett. Der føler jeg meg hjemme, liksom.
Kanskje fikk jeg det bekreftet nok en gang - vi nordmenn hører hjemme blant de rare her i Tyskland. Også på utelivsfronten.

Jeg lurer på om jeg skal gå for å se og bli sett neste helg også. Eller egentlig bare for å ha det gøy. For å få en pause.

Kaos.

Jeg er dårlig til å...


...betale regninger før 2.purring...
...levere tilbake bibliotekets eiendeler innenfor fristen, eller overhodet...
...vaske klær FØR jeg må bruke bikini som undertøy...
...bestille reiser og flybilletter FØR i siste sekund...
...få sendt avgårde søknader...
...gå ut med søpla...
...møte opp i tide på tyskkurset...
...fylle ut skjemaer som burde vært fylt ut...
...kaste den maten i kjøleskapet som burde vært kastet...
...ta ut kontanter FØR jeg er helt blakk (tatt i betraktning at tyske minibanker ikke akkurat befinner seg på hvert gatehjørne)...
...legge bilder fra kameraet inn på dataen før de er et halvt år gamle...
...svare på e-mailer og tekstmeldinger...
...rekke offentlige transportmidler (buss,tog etc.) med slik margin at det ikke innebærer løping...
...lade mobiltelefonen før den er tom for batteri...


...er det noen som har en kur mot kaos?

Uteliv.

Noen ganger trenger man pauser.

Kaffepauser,bokpauser,skravlepauser. Små sekunder eller timer midt i arbeidsverdenen, øyeblikk der tiden får lov til å stå stille.

Noen ganger trenger man også litt lengre pauser. Kanskje til og med en hel kveld. Og kanskje til og med en kveld som blir til morgen.

Sånn er det å gå ut på byen for meg. Det skjer ikke så alt for ofte, men når det skjer, er det en pause, en etterlengtet pause, og jeg nyter å kunne slippe ut håret,slippe ut spenningene fra uka som har gått, slippe ut humør og tanker rundt bordet, og kanskje til og med slippe ut litt energi på dansegulvet. Være ute, høre god musikk og høre summingen av stemmer og lyder fra alle de andre som også har pause.

I Oslo ligger Tullins Café og lune venner, der ligger Paddys og blide musikere, der ligger Theketopa etter ett, der ligger kaféer på Bislett og barer på Løkka. Der ligger det kjente, det gode, og der vet man hva man har å velge i.

Men hva med her i Hannover, da? Hvordan fester tyskerne? Og hva velger jeg meg?
Her finnes det nok også et uteliv - og ja da, jeg har nok sett smakebiter av det.
Men klok har jeg ikke blitt.

Forrige lørdag ble følgende sosialantropologiske studie foretatt av en norsk gjeng:

1. Bronco`s (Linden)

Kveldens første stopp. Dette er en liten, ganske hipp bar, full av folk. Stilen er litt 70-talls, og det er fint nok her.
Men, hva er greia med gjestene?
De er tretti - pluss - minus, vanlige tyskere, pene mennesker - men hvorfor har alle jakkene på? Og hvorfor er det ingen som sitter og prater?
Det er bord og stoler ledige i lokalet, men alle står.
På rekke og rad.
Med jakkene på.
Det er greit at det tilsynelatende ikke er noen garderobe, men likevel. Litt av en after-ski-stemning.
Når musikken begynner å bli i høyeste laget så tidlig på kvelden, tar vi også på oss jakkene.
Ikke for å stå i baren med tyskerne, men for å bruke dem til det vi trenger dem til - gå ut og finne et annet sted.

2. The Irish Harp (Linden)

En irsk pub kan vel ikke slå feil.
Her er musikken på et behagelig nivå, miljøet er passe brunt og de har billig Guinness og Kilkenny. Vi finner et bord, og praten begynner å løsne. Sladder, musikk, gamle dager.
Mer øl.
Mer musikk, kunst, livet. Et samtidskunstverk skapes av en ivrig sjel ved bordet.
Og vel kunne praten fortsatt, men vi vil jo feste, vil vi ikke? Finne livet, finne tyskerne, finne plassen vår på utelivskartet.
Og det virker ikke som tyskerne går på irsk pub.
Her er de i alle fall ikke - bortsett fra rundt bordet vårt er lokalet temmelig glissent.

3. Glocksee (Calenberger Neustadt)

Men her er de. Eller i alle fall veldig mange av dem.
Vi har kommet til et utested jeg ikke har sett maken til.
Det er en nedlagt fabrikk, og selve huset kan minne litt om kafé Blitz i Oslo, bare større. Det er grafitti på veggene og dinosaurskulpturer i hagen.
Og inne? Der er det folk. Det er punkere, rockere, gutter med caps og jenter med strutteskjørt.
Det er svarte vegger med kritt på, det er barer, det er to etasjer og det er dansegulv.
Det er skitne glass, det er falleferdige bord, istykkerrevne sofaer, det er mørkt, det er shabby.
Det er prototypen på øst-Berlin midt i vest-Tyskland.
Og midt oppi alt dette er det folk. Hoppende på dansegulvet, klinende på sofaene, røykende blant dinosaurene, trengende i dokø. Det er faktisk så mye folk at det er umulig å oppholde seg her, med mindre man kaster seg ut blant dem og glemmer tid og sted.
Det er vilt, det er ingen hemninger, og det er nesten litt for mye av det gode for en gjeng nordmenn med en traust, irsk pub friskt i minnet.
Jeg lurer på hvem de er, alle disse menneskene. Er dette de ordentlige, høflige tyskerne man ser på gata ellers i uka? Er dette den yngre utgaven av de pent kledte med jakkene på som vi traff tidligere på kvelden?
Det er sprøtt, og selv om dette definitivt var verdt å få med seg, går vi videre etter en times tid. Det er fest, det er folk, det er en skarp kontrast til alt annet vi har sett, men det er fortsatt ikke helt vår plass på kartet.
Kanskje en annen kveld.

4. Nattmat (tyrkisk restaurant på Steintor)

I Tyskland finnes ikke stengetider og sjenkelov.
Men skal man holde tritt med åpningstidene, er det viktig med noe annet enn åndelig føde. Hvis ikke kan natta bli veldig lang..
Og klokken fem om morgenen blir vi servert rykende fersk Döner (med rent lammekjøtt og varmt brød) av kelnerne (!) på en tyrkisk restaurant.
Dette er noe annet enn rosa dressing på Sonny`s. Det er kanskje en smule komisk at nattmaten hittil er kveldens ubestridte høydepunkt...

5. 3 Raum (Altstadt)



Men vi gir oss ikke, og ved Ballhofsplatz i gamlebyen ligger neste stopp.
Det er 3 Raum, en klubb som med hell har blitt besøkt tidligere helger.
Her anes en mer sofistikert stemning enn på kveldens tidligere stoppesteder. Klubben er ganske liten og intim, men det er mye folk, DJ, lave bord og dansegulv innerst i lokalet. Det er nytt og litt hipt, mønster på veggene og lang bardisk, og hele stedet har en lounge-aktig stemning. Drinker kan vi få til 3 euro. Har vi endelig funnet stedet vårt?
Vel, vi ser oss omkring, og blikkene faller på dansegulvet. Hipt og stilig kan det nok være - men dette er neimen ikke annet enn et stort kjøttmarked! På dansegulvet klines det, og i baren glanes det. Noen kommentarer fra sidelinja som klinger "du er jo singel, du, haha, her er det jo fritt frem.." overses glatt.. Dette er bare for drøyt! Vi blir sittende og kose oss med drinkene våre. Men vi er nok heller observatører enn deltagere på 3 Raum i kveld.
(Til klubbens forsvar bør jeg nok tilføye at klokken nærmet seg seks om morgenen da vi ankom. Muligens var det bare de aller ivrigste igjen på dette tidspunktet... Men likevel. For et kjøttmarked. Jeg har aldri sett lignende.)

Natta er i ferd med å bli til dag, og vi kryper ut av klubbverdenen og hjemover mot sengene våre.
Vi har pratet med hverandre, vi har drukket, vi har danset litt
- men først og fremst har vi sett.
Er det det tyske utelivet som er litt rart, eller er det vi som er rare?
Vi gnir oss i øynene og gjør oss klare for noen morgentimer med søvn.

En pause har vi fått, men plassen vår på utelivskartet i Hannover har vi enda ikke funnet.

Vær.

Når man begynner å blogge om været, kan det kanskje tyde på at man har for få spennende innslag i hverdagen..

Velvel. Jeg gjør det nå i alle fall. Til mitt eget forsvar skal det også sies at en av mine samboere her i Hannover er metereolog. Det gir sine begrensninger til smalltalk om været. Derfor er muligens værblogging min eneste utvei.

I dag morges våknet jeg nemlig til et strålende vårvær. Sola skinte, og mens jeg spaserte av gårde for å kjøpe en kopp kaffe oppdaget jeg at det har begynt å vokse krokus rundt trærne langs veien her. Fine, små krokus, på vei ut i full blomst.
Lufta var klar og himmelen var blid, og jeg var i grunnen ganske fornøyd med tilværelsen. For når det likevel ikke er ordentlig vinter med snø og kulde, kan det jo liksågodt bli vår, først som sist!

Og jeg begynte å glede meg.
Glede meg til en lang vår i Hannover, med fuglekvitter og idylliske skogsturer og lyse morgener.
Til 60 - og 70- tallsloppemarkedet i Linden i morgen formiddag, og jeg, smilende, nesten våken, tumlende rundt i sola med en kaffekopp i hånden, på jakt etter 70-talls-skatter. Til å dra ut på byen i kveld, til ei lys natt med barer fulle av Becks og sekt og dansegulv og små timer. Det er utrolig hvor lyst alt ser ut i solskinn.

Men så.
Plutselig, under den første øvingsøkta, forsvant sola bak en sky. Sånt skjer jo med jevne mellomrom, gjør det ikke, selv om våren har kommet og krokusene begynt å titte frem?
Men det ble helt stille. Foruroligende stille. Og sola befant seg ikke lenger bak en sky, men bak et skydekke, grått, eller nei, faktisk helt svart.
Og skydekket åpnet seg og ut kom alt jeg noen gang kunne forestilt meg av vind, snø, regn og hagl på en gang. Det kom, og den fine vårdagen var på et blunk forvandlet til noe som kunne minne om en haglstorm.

Og jeg som gledet meg sånn.

Byen i kveld? Loppemarked i morgen?

Det blir i såfall iført ullundertøy, regnponcho og gummistøvler.