På gata: Hannover-Berlin-Oslo.

På gata i Hannover sperrer de øynene opp når de ser meg.
Hvorfor vet jeg ikke.
Kanskje er det fordi jeg har pannelugg, gul lue og turkist skjerf.
Fordi jeg ikke ser ut som en Hannoveraner.

Men hvordan ser nå en Hannoveraner ut, egentlig?
Tja, det lurer jeg også på.
For selv om jeg bor der, har jeg ikke tenkt på hvordan folk ser ut på aldri så lenge.
Ikke har jeg merket meg noen særtrekk, ei eller plukket opp noen motetips.
Det er ikke det at de er stygge, ikke på noen som helst måte.
Men de er nøytrale, de går i ett med omgivelsene, de bryr seg ikke.
Og de vil for all del ikke skille seg ut.

Jeg hadde ikke tenkt på det på aldri så lenge, ikke før jeg kom til Berlin.
Der begynte det allerede på T-banen -
sakte, men sikkert begynte menneskene å synes!
Det var fargerike hårmanker og Fjellräven-sekker, nagler og perler, kroppsmaling, folk med slitte klær og folk nesten uten klær,
alt på en gang, og likevel kunne de synes, hver og en.
Brått hadde jeg altså våknet opp av gatedvalen.

Nå er jeg i Oslo, og jeg er i ferd med å sovne igjen.
Hvorfor? Osloboerne er da ikke som Hannoveranerne, er de?
Neida, folk er ikke grå og usynlige her - de har da særpreg, på sitt vis.
Men alle er så hippe! Og pene!
Mennene har skjegg, "casual" og rufsete, de har Converse og bukser med press i.
Damene har tights, boblejakker og hårspray i håret.
De har kaffe fra Kaffebrenneriet i den ene hånda og mobilen i den andre.
Til og med i skiløypa er de like - der er det Bergans og Stormberg som gjelder.
Er alle i denne byen mellom tjue og tredve, eller?
Det er så mange pene mennesker på gata at de slutter å synes, selv om de er pene.

Jeg lurer på hvor de egentlig har det best med seg selv, menneskene på gata.
Jeg lurer på om jeg tror at det er der de synes.

Hva tror du?