Nå.

I en leilighet
som egentlig ikke er en leilighet, men et rom
har jeg ei skeiv stålampe med frynser på
og god stemning.
Jeg har grå sofa med hekleputer i
kaffe og te i bokser og krukker
og den gamle senga som foreldrene til Mari hadde på 70-tallet.
I vinduet har jeg en diger vase med rosa blomster
og stjålent, trådløst internett.
Naboen, hun jeg skal dele nett med,
går nemlig fortsatt ikke med på å ha ruteren på om natta,
på grunn av strålingsfaren.

I en by
som egentlig har ganske lite å by på
befinner de seg fortsatt, noen av de menneskene
som har forandret livet mitt, og som fortsetter å gjøre det.
I en by der det er alt for lett å sovne,
tvinger de meg til å holde meg våken
til å lete, til å ta tak, til å gi.

I en leilighet, i en by
er jeg litt fortapt
litt ny
men fortsatt meg.