I hi.

Det er ennå ingen tyskere som tuter på meg fordi jeg går til fots i sykkelstien.
Det er ennå ingen som ser på papirene mine med strenge øyne,
for å kontrollere om denne bachelorgraden fra Norge virkelig kan godtas.
Det er ennå ingen tidlige morgener og kamp om øverom,
eller enda tidligere togreiser til prøvespill i grå byer langt der borte.
Det er ennå ingen som retter på gramatikken min,
og heller ingen professor som har oppdaget at jeg ikke har øvd lange toner på et halvt år.
Det er ennå ingen skjemaer som fylles ut og eviglange køer på skatte-og innmeldingskontorer.
Og ennå ingen erkjennelse av at euroen plutselig er tjuefem prosent dyrere enn i fjor.

Jeg har ankommet Tyskland, men det er nok ikke så mange som har lagt merke til det.
Det er fortsatt kaffe og bøker, rødvin og seine samtaler.
Det er fortsatt latter, blikk og følelser inni og utenpå,
fortsatt søvnige dager.

Jeg vet jeg må krype ut av hiet.
Bare ikke helt enda.