Om motløshet og muligheter.

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

En svunnen tid.

Skoleklokka ringer, gymsalen fylles opp.
Inn kommer de,
surmulende, gjengete, fnisete, hengslete, henslengte.
Så setter de seg ned, motvillige, uten helt å vite hvor langt ute den bør være -
geipen.

Geipen, som de klistrer på i det øyeblikket de entrer skolen om morgenen.
Korpskonsert, det må da være forferdelig kjedelig?
Men samtidig er det jo greit å slippe mattetimen...?
Også sitter de der, med lua som maske og hettegenseren som skjold,
blikk på hverandre, øyehimling og tyggegummitygging.
Korps? Tuba, piccolofløyte? Også spiller de jazz? Salsa, cubanske rytmer?
Det er neimen ikke lett å bestemme seg for om dette er kult eller teit.

Og det morsomme er de stjålne blikkene.
Smiler sidemannen? Er det noen rundt meg som tramper takta, tro?
Kan jeg like dette, eller er det ukult, kanskje?
Og kanskje kommer det, det kvalte smilet,
entusiasmen som skimtes gjennom masken.

Enda morsommere er det med de som tør,
de som lytter, beveger seg til musikken.
De som har våknet opp av dvalen allerede -
eller er det de få som aldri falt inn i den?

Etter endt ungdomsskoleturné på vestlandet kan jeg slå fast at jeg er glad for at jeg aldri mer skal gå på ungdomsskolen.

Men jeg er også glad for at det kommer en tid etterpå,
og for at de faktisk var der, de stjålne smilene.

Samtale på bussholdeplassen.

Militærmann: "Jaså, du har vært på jobb, ja, driver dere og forbereder julekonsert, da, eller?"
Jeg: "Nei, vi har konsert hver uke, vi, altså."
M: "Ok! Ja, det er jo ikke verst, å kunne leve av hobbyen sin.."
J: ".."
M: "Eller, det er kanskje ikke hobby lengre? Når det er jobben din, lissom?"
J: "Tja, det er jo det jeg lever av, men jeg syns fortsatt det er gøy, da."
M: "Men du setter deg ikke ned og spiller om kvelden etter at jobben er ferdig?!?"
J: "..."

Ultima.

Ultimafestivalen går for tiden av stabelen i Oslo.
For dem som synes å ha hørt om Ultima, men likevel ikke har den fjerneste anelse om hva dette dreier seg om, kan jeg fortelle følgende:

Ultima er en årlig internasjonal festival for samtidsmusikk og relaterte kunstarter.
Kort sagt, en salig blanding av ny musikk med noko attåt.

Det spennende med Ultima er at man møter musikk, komponister og kunstnere som man kanskje ikke ville blitt kjent med ellers.
Her får du ikke høre Beethoven eller Bach - men dem kan du jo høre på hele resten av året hvis du vil!
Derimot får du mulighet til å boltre deg i musikk som utfordrer øre og sinn. Noe vil overraske deg, noe vil du like, og noe vil kanskje få deg til å vri deg i stolen av kjedsomhet.
Det spennende med Ultima er at du ikke vet hva som kommer.

I Ridehuset fredag klokken fem får du sjansen til å høre Rolf Borch bringe dårlige nyheter fra ørkenen. Det gjør han på klarinett, og jeg kan love deg en opplevelse utenom det vanlige.
Du får også høre Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet, og du får se meg i uniform.

Tanker til "The Chase"

Hun het Marit, og bodde i første etasje i Sofies gate.
Jeg bodde i tredje, og hver dag gikk jeg forbi døra hennes og visste at der bodde det ei som hadde vært popstjerne.
Ei som hadde vært fjortisidol og fast innslag på MTV.

Nå bodde hun i en helt vanlig leilighet på Bislett, bakte brød og smilte til meg over klesvasken.
I blant ble jeg stående utenfor døra og lytte. Jeg kunne høre gitarakkorder og ivrig sangstemme, og tenkte at der skulle jeg også gjerne ha sittet,
kost meg med gitaren hele formiddagen.
En dag fant jeg noen sammenkrøllede ark i søppelcontaineren.
Det var blå kulepenn, gitarakkorder og overstrøkne ord på engelsk, det var en sang som hadde endt,
allerede før den begynte.

Ja, hun spilte, ja, hun skrev,
høsten og bygården var musestille og de ventet -
på at hun skulle komme syngede inn på alles lepper igjen.
Det gjorde hun,
og hun smilte fortsatt.

Du treffer dem på By-larm, i avisa,
på Platekompaniets topp-ti,
du treffer dem i festivalkaos og kaféprat.
De er jenter, de er unge, de har ord på hjertet, og de synger av full hals.

Det er mange av dem for tida, de norske syngejentene,
men Marit Larsen er fortsatt en av de beste.
Mest fordi det musikalske er glimrende gjennomført.
Og litt fordi vi bodde i hver vår etasje, og jeg fortsatt husker smilet bak klesvasken.

Spill og vær glad.

En av forskjellene på å studere musikk i Oslo og her i Hannover, er at veien fra øvingsrommet til publikum er kortere.
Hva mener jeg så med dette utsagnet?
Jo, konserter og publikum har vi i Oslo også, det er ikke det det står på.
Men slik jeg er vant til i Oslo, fungerer prosessen fra øving til fremrørelse slik:
1) Musikken øves inn, enten det er solostykker på instrumentet eller sammen med andre i et ensemble.
2) Man får undervisning og innspill fra lærer, og øver enda mer.
3) Vips, så er stykket (forhåpentligvis) klart for konsert.

Fase 1) og 2) har man stort sett for seg selv, med unntak av timer med læreren og kanskje noen medstudenter en gang i blant.

Her i Hannover er det derimot andre boller. Her har man, mer eller mindre frivillig, tilhørere fra dag én...

Dette har både praktiske og kulturelle årsaker.

"Hochschule für Musik und Theater" har nærmere 1000 studenter, og X antall øvingsrom. Det vil si at sjansen for å få et rom helt for seg selv ikke nødvendigvis er så stor selv om man skulle være verdens ivrigste morgenfugl.
Det øves i gangen og i trappa.
Og skulle man først være så heldig å få et eget rom, er isolasjonen så dårlig at man hører hver minste lille detalj som foregår på rommet ved siden av.
Tar man opp instrumentet og spiller, må man rett og slett regne med å bli hørt.

På timene vi har med lærer og pianist, er det også alltid tilhørere. Og selv om man føler at man ikke har øvd nok, blir man som regel kastet ut i det. Kanskje sitter man og aner fred og ingen fare og hører på at en annen student har spilletime, også snur plutselig læreren seg og sier: "Ingebjörg! Nu kann DU spela Strauss för oss."
Og da må man opp og spille Strauss. Samme om man "ikke har varmet opp" eller "må på do" eller ".. ikke har øvd på den på flere uker!".

Man må være klar til å ta opp instrumentet og spille - når som helst, hvor som helst, og jeg kjenner at jeg vokser på det. Forholdet til musikken og instrumentet og ikke minst til publikum blir mer dagligdags og mindre høytidelig.

Den siste tiden har det vært hett i Hannover, og spesielt inne på de små øvingsrommene. Ikke har jeg vært så flink til å stå opp tidlig om morgenen for å få et øvingsrom heller.
Så jeg har øvd på en parkeringsplass i bilgarasjen.
Der er det deilig og svalt, og litt bensinlukt får man bære over med.
Rundt meg surrer biler som starter, parkerer og kjører sin vei, vifter som suser, mennesker som snakker, tubabrøl og Davids trombonekonsert.

Så hører du horntoner av Mozart når du parkerer bilen din -
da vet du hvem det er.

Musikk og syn.

Finnes det en forståelse av musikk som man kan tilegne seg gjennom studier?
Eller kan vi i utgangspunktet inneha den samme forståelsen og opplevelsen av musikken allerede fra det øyeblikket vi blir født?

Finnes det en skala mellom "god" og "dårlig" der kvaliteten på musikkutøvelsen eller musikken selv kan måles?
Eller kan musikk egentlig kun måles ut fra de subjektive opplevelsene til den som lytter?

Fortsettelse følger -
og kommentarer ønskes velkommen.

Påske.

Det er fint med ferie og påske på en gang.

Det er fint med Norge, snø i lufta og sol på nesa, brunost, kino, Oslo, venner som lytter,
det er fint med tid til å tenke, til å lese bøker og lytte til musikk.

Jeg skal være noen dager på fjellet. Og selv om påsketrafikken i Beito er hektisk og det er tjukt med folk på Peppe´s pizza i bunnen av skibakken, har fjellet og skiløypene fortsatt plass til alle. Noen ganger tror jeg vi glemmer å sette pris på hvor heldige vi faktisk er her i landet. Vi har natur som fortsatt er urørt og vill, og som har plass til at vi boltrer oss i den akkurat når vi ønsker det.

I kristen folketro sees solen som et symbol på gleden over at Jesus var stått opp første påskedags morgen. I følge folketroen danset den av glede.
Jeg håper det blir sol både i bakken og i langrennsløypa i påsken, og at vi vil legge merke til at den danser av glede for den flotte naturen vår.

Bok- og musikktips for lange påskekvelder etter at solen har gått ned:

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen.


Akkurat spennende og mystisk nok for påskepleddet, innpakket i en historisk engelsk kontekst.

J.S. Bach: «Erbarme dich, mein Gott» fra Matteuspasjonen.



Fantastisk vakkert fra Magdalena Kozena.

God påske!

Performance.

Ofte føles det lettere å skildre små hverdagsopplevelser og andre rarieteter, enn å skrive om det som faktisk fyller størsteparten av dagene mine.
Nemlig musikken.

Kanskje er det fordi det er vanskelig å sette ord på egne musikalske erfaringer. Eller kanskje er det fordi det blir litt for nært.
Jeg vet ikke helt.
Uansett tror jeg jeg har lyst til å dele litt flere tanker om musikk og det å være musiker fremover.
For tanker er det nok av.

Det å studere og jobbe med musikk har mange sider. Man øver teknikk og jobber hele tiden for å mestre instrumentet best mulig, sånn at man igjen kan yte best mulig når det er aller viktigst - nemlig under fremførelsene.

Fremførelsene og konsertene er sentrum i en musikers hverdag. Det å være med på å gi publikum en opplevelse, å spille for mennesker som setter pris på det... Det er i alle fall det som driver meg fremover. Man kan øve så mye man bare vil for seg selv, men det er først når musikken deles med lytterne at den får verdi.

Fremførelsene i hverdagen min består av alt fra konserter med orkester, sammen med andre musikere i mindre ensembler, eller solo sammen med pianist.

Og jeg liker å fremføre.
Jeg liker å dele den energien som skapes gjennom musikken, jeg liker det fokuset og den ekstra spenningen som oppstår i en konsertsituasjon.
Jeg liker at selv om man har spilt den samme operaen ti ganger, kan tempoet i orkesteret og stemningen i salen være helt ny fra gang til gang.
Jeg liker at entusiasmen hos meg som musiker faktisk kan smitte over til publikum.

Men så er det de gangene jeg ikke har noen entusiasme, og egentlig bare har lyst til å være et helt annet sted enn på konsert. Sånn er det vel for alle - det er rett og slett ikke alltid man har lyst til å gå på jobb.

Det er bare at publikum fortjener jo alltid det beste. Sånn at hvis jeg sitter i orkesteret og egentlig tenker på hva jeg har lyst på til middag isteden for å være med i musikken, så er det ganske så dårlig gjort både overfor dem som hører på og dem jeg spiller sammen med.
Eller så er det de konsertsituajonene hvor jeg ikke har øvd nok, eller er redd for å ikke få til det jeg skal spille. Istedenfor energi og formidling og musikkglede, blir fokuset "hvordan i skal jeg overleve denne konserten!", og følelsen er at dette slett ikke har noen verdi hverken for publikum eller for meg selv.

Begge disse eksemplene er reelle, og selvfølgelig ikke ønskelige. Men skal man fremføre og spille konserter flere ganger i uka i mange år fremover, må man nok regne med slikt en gang i blant. Noen ganger er man ukonsentrert, noen ganger må man spille noe som rett og slett er innmari vanskelig.

Men jeg håper fortsatt på flest konserter og fremførelser av det positive slaget.
Der jeg føler meg trygg og fokusert og har overskudd som jeg kan dele med dem jeg spiller sammen med.
Der publikum kan få smittende energiske og gode musikkopplevelser.

Det er det som er fint med å være student. Man har tid til å stoppe opp og tenke gjennom hver fremførelse. Hva var det som var så bra i kveld? Hvordan fikk vi frem de fine stemningene?
Eller, hvorfor var jeg ukonsentrert i dag? Hvorfor ble jeg passiv istedenfor aktiv? Hadde jeg ikke øvd nok på de taktene likevel?

Ta vare på det som er bra, prøve å luke ut det som er dårlig.
Spille nye konserter.
Hele tiden lengte etter de gode fremførelsene, de som gir, de som smitter.
Håpe at det bli flere og flere av dem, og at flere og flere kan få glede av dem.

Det er en del av det å være musiker.

Sjokk.

De spilte Brahms trio.

Det var amerikanske Jessica, finske Siini og en ukrainsk pianist av det høye, mørke slaget.

Jeg var bare en tilfeldig tilhører, inne i øvingslokalet for å hente noen noter.

De spilte Brahms trio, men for øyeblikket spilte de ikke, de diskuterte, og diskusjonen handlet om Brahms` innerste tanker.
Hadde han virkelig ment den, den crescendoen frem til sfortzando, den som stod i noten? Var det Brahms` absolutte idé og plan at det skulle være crescendo der?

Nei, ikke i følge denne pianisten. Han ville i alle fall ha det på sin måte, og neimen om han var enig med komponisten. Og det var når diskusjonen begynte å nærme seg det kjente bristepunktet, når meningsytringene ble erstattet av amperhet, at jeg fant det for godt å snike meg ut av rommet med notene mine under armen.

Brahms eller ikke Brahms. Ikke hadde jeg ut fra sammenhengen noen mening om hvem som hadde rett, men noen lys fremtid kunne jeg vel ikke akkurat spå for denne kammermusikkgruppen. Særlig ikke når pianisten kom styrtende ut av lokalet noen sekunder seinere.
Styrtende, rasende, høy og mørk med lang svart frakk.

"Hva ville du gjort?" spurte han meg, fortsatt i sinne og harnisk. "Jeg ville gjøre diminuendo, men de nektet, med Brahms som begrunnelse!"

"Vel", begynte jeg, "Jeg kjenner ikke dette stedet godt nok til å uttale meg, men det er vel et poeng at Brahms...", og lenger kom jeg ikke, før sjokket kom.

Sjokket, og de kalde øynene.

"Jeg kommer fra Ukraina. Og DER, der gjør damene som mennene sier. Det er mennene som bestemmer. Og JEG hadde bestemt meg. Tenk på det, du!"

Han snudde på hælen, og jeg ble stående, matt i kroppen. Jeg, en tilfeldig tilhører til noe som plutselig ble noe helt annet enn Brahms trio.

Jeg er klar over at verden er full av kulturforskjeller, og jeg vet at holdninger som denne utøves hver dag. Men betyr det at man skal godta det?

Uventa lykkeglimt.

I kveld ville jeg gjøre noe.
Ikke øve til skolen stenger, ikke være hjemme med mac´en, boka og klesvasken, ikke drikke øl på nabokneipa.
Jeg ville gjøre noe, jeg ante ikke hva, men NOE.

Og hva kunne så Hannover by på en fredag kveld? Jeg gikk på internettjakt.

Opera? Nei, ingen forestillinger i kveld.
Kino? Vel, tysk dubbing er fortsatt ikke min greie, og på den litt smalere kinoen gikk det ikke noe som fristet.
Konsert? Nei, radioorkesteret her er tydeligvis på turné i Spania dennne uken.

Men noen andre konserter måtte da finnes i denne konsertbyen.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne da Google-resultatet "konzert+Hannover" kom opp:

"Kari Bremnes".

Kari Bremnes, i Hannover, i kveld!

Sammen med en alliert ilte jeg til konsertlokalet.
Det første som møtte oss der var en stor folkemengde, ventende på å slippe inn dørene. Og på plakatene utenfor, klistrelapper med den nakne sannhet: "Ausverkauft".

Det var nesten så jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Kari Bremnes i Hannover, og det er utsolgt. Men damen i luka visste likevel råd, vi kom jo fra Norge, så etter første låt fikk vi snike oss inn, og det helt gratis.

Og det var Kari Bremnes. Det var norsk, det var vart, det var vakkert, det var helstøpt, det var poetisk, det var trist, det var trolsk.
Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har hørt på Kari Bremnes før. Selv om hun har vært der hele tiden, måtte hun til Tyskland for at jeg skulle oppdage henne.

Det var et uventa lykkeglimt.

Konsert på en tirsdagskveld.

Gåte: Hva er forskjellen på en tysker og en nordmann?

Svar: Tyskeren går på konsert en tirsdagskveld.

Og da er sammenligningsgrunnlaget altså ikke mennesker som meg selv (det vil si kultur-og musikknerder som ikke har bedre å ta seg til enn å traske rundt på konserter eller aller helst spille selv).

Nei, jeg snakker på generell basis, jeg snakker om mannen i gata, jeg snakker om det populære FRP-eide begrepet "folk flest".

I kveld har jeg spilt konsert i et auditorium på Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Det vil si, jeg har spilt på "Blechforum", som er messingblåsernes forum. Her spilles horn-, tuba- og trombonemusikk annenhver tirsdag kveld. Det er studenter som tar på seg finstasen og fremfører det de øver på ellers i uka.

Og tyskerne, de møter opp. Allerede et kvarters tid før forumtiden begynner de å komme. De er ikke venner og bekjente, de er ikke musikere, de er ikke "spesielt interesserte". Merkelig. Hvem kan det være?

Jo, det er "folk flest", og de kommer med nysgjerrige blikk ("et valthorn? har du virkelig hånden inni tuten?").

Det er konserter i mange av byens hjørner denne tirsdagskvelden, og onsdag, og torsdag, og alle dager.
Og likevel er det alltid noen som velger vår messingkonsert. Neste tirsdag går de kanskje på korkonsert, hvem vet.

Det skal sies at Tyskland så godt som er den klassiske musikkens hjemland. De har fått Bach og Beethoven inn med morsmelka, og tradisjonene stikker kanskje dypere enn vi kan forstå der oppe i nord.

Kanskje har jeg ikke forstått så mye enda jeg heller, men noe har jeg forstått - jeg er ikke lenger en freak. Jeg er ikke sær og det er ikke unyttig, det jeg driver med. Det er ingen som snakker om hvor ille det er å få betalt for hobbyen sin og hvorfor det må brukes av skattepengene på å bygge opera. Plutselig er det ikke behov for alle de kulturpolitiske argumentene man hele tiden er vant til å ha i ermet.

Noen ganger tenker jeg at det er jo her jeg burde bli værende, hvis jeg vil jobbe som musiker. Men samtidig vet jeg at tradisjoner jo må begynne et sted. Og at hvis jeg tror at også nordmenn vil ha glede flotte konserter, må jeg reise hjem og være med på å skape dem.

Vi har sikkert mange fine interesser, vi nordmenn også.
Men tyskerne går på konsert på en tirsdagskveld. Det er forskjellen.

PÅ VEI OPP

Å spille et instrument føles i blant som å bestige en fjelltopp. Man er på vei opp. Man har kursen mot et sted man ikke HELT vet hvordan er før man er fremme.

Det ser jo flott ut der oppe.
Men det er høyt. Og langt.

Og kanskje finnes det forskjellige ruter. Kanskje er den ene stien kortere, men bratt. Og den andre lengre, men med finere utsikt.

Og trenger man egentlig klatre helt til toppen? Hva med det siste, lille platået før man begynner den siste stigningen, det er jo fint der også? Kanskje til og med finere enn helt der oppe, hvem vet?

Men klatrer man ikke videre, får man heller aldri vite.