UHELDIG SYKKELTUR

Noen ganger havner man, mer eller mindre frivillig, opp i situasjoner som passer seg å nevne på en side som denne. Vel - dag hadde jeg, høyst ufrivillig, en slik opplevelse.

Her i Hannover er det skikkelig høstvær, noe som kan være vakkert, eller som tidligere i dag, skikkelig irriterende. Regnet høljet ned uten stans, og jeg måtte innom butikken på vei hjem fra skolen. Men jeg var fortsatt ved godt mot, jeg hadde regnjakke på og pakket matvarene omhyggelig inn i en plastpose som jeg plasserte i kurven bak på sykkelen.

Noe av det som skjer med meg når jeg kommer til et nytt sted, er at jeg tar til meg alle inntrykk helt uten filter. For eksempel kan jeg bruke timesvis i matbutikken fordi jeg stadig lar meg fascinere av de fargerike innpakningene jeg aldri har sett før og de forskjellige ostene, kaffetypene og så videre. Turen hjem fra skolen kan bli lengre enn planlagt fordi jeg får øye på noen nye steder eller, vel, spennende skilt. Og denne regnværsdagen hadde jeg altså nettopp besteget min høye damesykkel med stappfull kurv, da jeg så skiltet på den andre siden av veien : "Pfannkuchenhaus". (Fritt oversatt til norsk: "Pannekakehus". )

"Mmm..." var vel omtrent det jeg rakk å tenke før nok et objekt fanget oppmerksometen min, og det for sent.. Der var den nemlig, lyktestolpen. Det fantes ikke håp, den kom for fort, og i hvilken rekkefølge vet jeg ikke, men på gata havnet vi i allefall - jeg, sykkelen, kurven, veska, matvarene. Det var et sånt øyeblikk som forsvant usett inn i evigheten, men som definitivt burde hatt tilskuere. Øsende regn, ei jente med skjørt, mel, melk, plast og bøker, en vaklevoren sykkel, mange skrubbsår, og en aldri så liten sjokkskade.

I morgen tror jeg at jeg skal følge min fars innstendige oppfordring og gå og kjøpe en sykkelhjelm. Det kan jo hende jeg får øye på flere skilt i gatene her.

MILJØ, TYSKERE og VARM SJOKOLADE.




Innenfor ett eneste område er jeg flau over å være norsk her i Tyskland, og det innenfor et viktig område - miljø. Jeg må innrømme at jeg sikkert er representativ for gjennomsnittsnordmannen når det gjelder miljøbevissthet - jeg har kastet avisene mine i papirinnsamlingen, stemt rødgrønt og følt meg bevisst når det gjelder klimaendringene vi opplever. Likevel kan det være vanskelig å se at alle monner faktisk drar, og lett å glemme sin egen rolle. Her i Tyskland er miljøbevisstheten en del av kulturen og en del av folks hverdag på en helt annen måte enn i Norge.

Tyskere ... skrur alltid av lyset når de forlater et rom, lar aldri vannet renne i springen mens de pusser tennene eller vasker håret, tar ikke oppvasken oftere enn nødvendig, kildesorterer bioavfall, plast, glass og papir, kjøper ikke unødvendige dupeditter, lager ikke varmekabler i gulvene, foretrekker å kle på seg en ekstra genser fremfor å skru opp varmen, lager fine, superraske tog som tar med seg alle menneskene sånn at de slipper å fly, spiser økologisk mat og sykler til jobb.

Det ER faktisk mulig å spre en miljøbevissthet hos - for å bruke FrP`s egenhendige begrep - "folk flest"... Mitt inntrykk er at man har greid nettopp dette her nede, og la oss håpe at bare et snev av den samme bevisstheten kan finne veien opp til både regjeringskvartalet og inn i stuene hjemme i Norge. I mellomtiden prøver jeg å lære meg hva som skal i plast - og hva som skal i kartongbøtta.

Ellers er tyskerne ganske hyggelige, veldig høflige og mye hjemme i husene sine når de ikke er på jobb eller skole. Riktignok syns de nok at en norsk jente som går med skjørt når det er kaldt, baker banankake på en lørdagskveld, skifter til den klassiske musikkanalen på kjøkkenradioen, ikke skjønner kortspillreglene, kjøper parmaskinke og ost som ikke er av aller billigste sort og er på skolen til langt på kveld og i HELGEN, kan være litt rar og merkelig. For sånt gjør ikke tyskere. Men de er da blide likevel.

I dag har jeg drukket det som etter sigende skal være Hannovers beste varme sjokolade. Alene på et konditori blant alle pensjonistene. Og god, det var den. Med en stor kopp innabords gikk jeg for å lete etter en varm jakke. Jeg trodde jo jeg skulle til Syden og ikke kom til å trenge noen vinterjakke, men den gang ei. Det er hutrende kaldt i denne byen! Noen jakke fant jeg imidlertid ikke, men inne i klesbutikken spilte de sannelig Maria Mena for full guffe. Vaskekte norsk popmusikk.

Og i nærbutikken min har de Snøfrisk fra Tine.

..så er jeg ikke bare flau over å være norsk, da.

HER ER JEG NÅ

For ganske nøyaktig tre uker siden var jeg i Torvbyen hjemme i Fredrikstad sammen med mamma og invisterte i en stor, svart Samsonite-koffert. Denne kofferten, hornet og jeg la så i vei på en 17 timer lang busstur nedover i Europa.
Jeg skal dette året studere ved Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Jeg har gledet meg veldig til å kunne bruke masse tid på musikken. Til å være litt langt borte fra alt annet, være helt for meg selv med instrument og klare tanker.

Men likevel.
Nå når jeg først er her, har jeg mer lyst til å .... legge ut på oppdagelsesferd i Hannovers skoger, prøve ut alle de små bakeriene på de forkjellige gatehjørnene, gå på dansekurs, sitte på kjøkkenet og skravle på stotrende tysk med mine samboere, spise fersk ost og skinke fra markedshallen, gå på loppemarked langs elva, lese tyske aviser, henge opp bilder på de hvite veggene mine, sykle til bydeler jeg enda ikke har sett på min nye, lilla damesykkel med kurv .... enn til å øve og studere.
Hva skjedde med den myten om at man får så mye mer tid til overs når man flytter til et helt nytt sted? Fokus på studiet må man nok finne i seg selv, uansett hvor man er. Og det håper jeg at jeg gjør her i Hannover. Men i mellomtiden er det mye å oppdage...

Jeg liker byen. Den er akkurat passe stor. Den er så stor at den har U-bahn og S-bahn, IKEA, opera, symfoniorkestre, gågater, kjøpesentre, hurtigtogforbindelse til hele Europa, flere teatre og store, flotte bygninger. Men den er fortsatt så liten at man kan sykle - hvor som helst. Hjem, til skolen, til en bar eller til et slott. Det er flatt, og det er sykkelveier. I gatene er det mange små butikker, verksteder og bakerier, over alt, ikke bare i bestemte "sentrums"-områder eller i kjøpesentre. I Tyskland har nærbutikk-begrepet overlevd på en annen måte enn hjemme, og det er hyggelig, det!
Denne byen har også noe som ikke alle byer har - den har en stor skog som slynger seg rundt bykjernen, og den har en stor innsjø. Det skulle altså være mulighet for å bevege på seg, både til lands og til vanns.

Jeg håper at dette tyskeroppholdet kan utarte seg til noe fint. Men det første hinderet som må overvinnes er nok språket. Det er fint å føle at man ganske raskt kan konversere. Likevel er det ikke like gøy å sitte ved et bord når alle brister ut i latter, som følge av et ironisk poeng man overhodet ikke har fått med seg. Hæ??!!

Tankene flyr til dere der hjemme, en tidlig lørdagsnatt i Schwesternhausstrasse.