Isn´t it ironic.

Som at jeg vel egentlig flytter fra denne byen om seksten timer,
og enda ikke har begynt å pakke.

Som at jeg om litt lenger enn seksten timer skal på roadtrip gjennom Europa
sammen med en tysk kontrabassist som jeg aldri har møtt før.

Som at Cecilie og jeg i to år har vært de eneste på hele musikkhøgskolen som har stolt på det gode og ærlige i Hannovermenneskene og hatt jakkene våre hengende i foajéen, en foajé full av tomme jakkestativ, men bare to jakker, to norske jakker, jeg lurer på hvor tyskerne henger sine, det er i alle fall ikke i foajéen, men så ble Cecilies jakke ble stjålet i forrige uke, to år med ærlighet, også den siste uka før ferien da, gratulerer til deg med ny Bergans-jakke, og kondolerer til oss som trodde på de ærlige.

Som at jeg sitter midt i en leilighet som snart ikke lenger er min,
og at ikke aner hvor jeg havner hen etterpå,
bortsett fra at jeg i morgen kveld er på vei mot en vingård i Toscana, tror jeg.

Som at man kan bli lei av å reise, reise og reise,
selv om det var det man drømte om, en gang.

Som at det perspektivet man tror man har
i blant ikke når lengre enn ens egen nesetipp.

Som at du ikke kommer til å savne meg.