tenker høyt.

onsdag 14. november 2007

PÅ VEI OPP



Å spille et instrument føles i blant som å bestige en fjelltopp. Man er på vei opp. Man har kursen mot et sted man ikke HELT vet hvordan er før man er fremme.

Det ser jo flott ut der oppe.
Men det er høyt. Og langt.

Og kanskje finnes det forskjellige ruter. Kanskje er den ene stien kortere, men bratt. Og den andre lengre, men med finere utsikt.

Og trenger man egentlig klatre helt til toppen? Hva med det siste, lille platået før man begynner den siste stigningen, det er jo fint der også? Kanskje til og med finere enn helt der oppe, hvem vet?

Men klatrer man ikke videre, får man heller aldri vite.

mandag 5. november 2007

HVERDAG

Det er hverdag i Hannover.

Det er stille i gatene - tyskerne er hjemme i husene sine med tøflene, brettspillene, nittitallsmusikken, die Bild- Zeitung, das Abendessen og familien sin.

Jeg er også hjemme, jeg er under pleddet med en kopp te, klokken er snart elleve, og jeg er faktisk i ferd med å bli trøtt. Er jeg blitt en tysker?

De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen morgenfugl, og heller ikke videre flink til å legge meg om kvelden. Jeg har en tendens til å trekke de blå nattertimene ut i de uendelige. Med andre ord er jeg et vaskekte B- menneske. Hva kan det så komme av at jeg har begynt å kjenne trøttheten komme sigende?

Jeg tror tyskernes døgnrytme delvis også har nådd meg. Går man ut på en lørdag i to-tiden om formiddagen, hører man ikke et knyst. Bakeren er stengt, restaurantene er stengt, nærbutikken er stengt. Ikke en bil i sikte, ikke en turgåer. Det er fordi tyskerne allerede har vært oppe. De har handlet, gått tur med hunden og kjørt bilen på verksted. De har vendt tilbake til husene og tøflene sine, mens en morgentrøtt norsk student såvidt har gnidd søvnen ut av øynene.

Så ja, jeg har begynt å stå opp tidlig her i denne byen.
Det fungerer rett og slett ikke å sove lenge her. Middagen serveres mellom tolv og to, og da bør man helst være middagssulten.

Men det er også andre elementer som spiller positivt inn i forhold til min daglige oppvåkning. Skoleveien min er flat. Hvor mange ganger har jeg ikke i halvsøvne karret meg opp bakken fra Bislett forbi Fagerborg kirke på vei til musikkhøgskolen, i en lett heseblesende tilstand... ikke akkurat en pangstart på dagen. Her er veien flat og morgenlufta er frisk.

Alt jeg trenger å gjøre er å sette meg på sykkelen, la den rulle pent bortover i ca fem minutter, stoppe på den andre siden av fotgjengerfeltet ved skolen, gå inn på den lille, italienske kaféen som ligger der og smile "ein Cappucino ohne Sucker, bitte" til den blide tysk-italieneren , krysse fotgjengerfeltet og gå inn på skolen og spørre i resepsjonen etter nøkkel til et blåserrom. Da er vi på plass foran pianoet, hornet, munnstykket, cappucinoen og jeg, og dagen kan begynne. Hele dette lille morgenritualet tar ikke stort mer enn ti minutter, og det er intet mindre enn en myk start på dagen. Den føles til og med ikke så alt for frastøtende der man ligger under dyna mens vekkerklokken dundrer.

Slik er altså mine morgenstunder for tiden. Men hverdagene er lengre enn som så. Og en stor del av dem tilbringes på die Musikhochshule. Her øves det og ikke minst undervises det. Min lærer heter Markus Maskunitty og er finsk. Han har en energi jeg ikke har sett maken til. Han er inspirerende, men likevel steinhard, og godtar ikke noe som er halvferdig. Det er jo som kjent noe man har godt av hvis man vil lære noe fullt ut. Men det kan likevel være tøft, særlig sånn som undervisningsformen er her. Timene er åpne, det vil si at man har tilhørere. Alle hører alt, og man jobber med sitt eget under alles øyne og ører. Dette er nok noe det vil ta litt tid å venne seg til. Men kanskje lærer man å bli tøffere etterhvert?

En annen del av hverdagene tilbringes i bofellesskapet i Scwesternhausstrasse. Det vil jeg også gjerne fortelle litt om, men akkurat nå kjenner jeg at den tyske døgnrytmen har innhentet meg. Klokken er blitt kvart over elleve, og det er stille i leiligheten. Tyskerne er hjemme, inne på rommene sine, som tyskere flest. Regnet trommer på vinduet, det gir koselig stemning, men jeg håper det samme regnet ikke ødelegger kaffe-og sykkelturgleden fra sengekanten i morgen tidlig.

Jeg er nemlig fortsatt ikke helt sikker på hvor lang veien er tilbake til B-menneske-livet.