Ode.

Du ble kilden til et hemmelig blikk,
et lurt smil, et glimt i øyet,
og vi var to som delte deg.

Vi red gjennom enger og sletter og vinranker,
vi klatret opp fjellsider,
og plutselig var du der,
plutselig kom smilet,
og vi fikk oss en pust i bakken.

Vi trasket rundt i de mest gudsforlatte landsbyer,
og likevel dukket du opp der vi minst ventet deg,
langs veier,
inne i smug,
bak shabby bardisker.

Og vi slo oss alltid gladelig ned,
der du var,
vi stoppet opp, vi blunket til hverandre og vi nøt,
alt var til ære for deg.

Nå er du borte, atter en gang,
dypt savnet, men friskt i minnet -

o´ italienske kaffe,
du har satt dine spor.

På veien.

"Are we there yet?"
Lara satt i forsetet med sammenkrøllede bein mens Lin kjørte. Vinrankene klamret seg til åsene rundt oss, og plutselig fikk jeg vibber fra familiebilferier på nittitallet. Det var noe med Laras barnslige utrop og Lins tålmodighet bak rattet.

(trykket stemning.)

Spenningen og balansen mellom dem var både lik og ulik den i gutt-jente-forhold. Ulik på den måten at man fikk dobbelt opp med jentebekymringer, hormonsvingninger og overtolking av den andres oppførsel. Men likevel også lik, lik fordi det var helt tydelig at det var Lin som tok rollen som den rolige, tålmodige og runde, og Lara som den søte, fnisete og nesten overdrevent masete. Og selv om de helt sikkert ikke ville likt det hvis jeg hadde sagt det, minte det meg unektelig om rollene i et heterofilt forhold.

Det var rart, men møtet med dem hadde ført til møter med meg selv også, i noen nye dører. Det var noe med forholdet dem i mellom som virkelig fascinerte meg, samtidig som det gav meg en ekkel, gnagende følelse. Og jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var som fascinerte og hva som gnagde. Hva som var kriblende, mildt og lyst, og hva som var unaturlig, konstruert og mørkt. Jeg trodde ikke nødvendigvis det hadde med kjønn å gjøre i det hele tatt, men med dem som mennesker -
Lin og Lara, mørk og lys, du og jeg. Black and white, Yin og Yang.

Også var det måten hun så på meg på, Lin, de lange blikkene. Det var en sitring der, fremmed, men likevel nær. Hva var det som var der, i øynene hennes, i dypet? Kom hun noen gang til å bli fornøyd?

Fortsatt er det mye jeg ikke kan sette fingeren på, men det var nok ikke tilfeldig at vi stakk av. At det føltes som et lettelsens utpust å sitte i bilbaksetet hos gutta igjen, med maktkampen om I-poden som eneste floke.

(guttas ukompliserthet. vår latter.)

Og jeg kunne ikke annet enn å sukke litt,
over meg selv,
over hvordan det kan være mulig å sette så stor pris på noe man andre ganger irriterer seg grønn over.

Over at det sikkert er umulig å vite hvilken side av gresset som er grønnest,
men at det likevel egentlig er ganske lett.

Isn´t it ironic.

Som at jeg vel egentlig flytter fra denne byen om seksten timer,
og enda ikke har begynt å pakke.

Som at jeg om litt lenger enn seksten timer skal på roadtrip gjennom Europa
sammen med en tysk kontrabassist som jeg aldri har møtt før.

Som at Cecilie og jeg i to år har vært de eneste på hele musikkhøgskolen som har stolt på det gode og ærlige i Hannovermenneskene og hatt jakkene våre hengende i foajéen, en foajé full av tomme jakkestativ, men bare to jakker, to norske jakker, jeg lurer på hvor tyskerne henger sine, det er i alle fall ikke i foajéen, men så ble Cecilies jakke ble stjålet i forrige uke, to år med ærlighet, også den siste uka før ferien da, gratulerer til deg med ny Bergans-jakke, og kondolerer til oss som trodde på de ærlige.

Som at jeg sitter midt i en leilighet som snart ikke lenger er min,
og at ikke aner hvor jeg havner hen etterpå,
bortsett fra at jeg i morgen kveld er på vei mot en vingård i Toscana, tror jeg.

Som at man kan bli lei av å reise, reise og reise,
selv om det var det man drømte om, en gang.

Som at det perspektivet man tror man har
i blant ikke når lengre enn ens egen nesetipp.

Som at du ikke kommer til å savne meg.

Paris 3 - 2 - 1.

3.

Flyet hadde lettet alt for sent, og sola var allerede på vei ned, der, over Paris,
mens jeg svevde tilbake mot slutten.
For det var det det hadde vært, begynnelsen på slutten, en helg i Paris, en påminnelse,
om at det faktisk fantes en verden der ute,
en verden uten lange kvelder under frynselampa, uten middager midt på natta, uten lange Hannovermorgener, uten vennskap med all verdens tid og rom rundt seg, uten bobla, uten deg.
Og tolvåringen på setet ved siden av syntes nok jeg var rar som satt og skrev på flyservietten, men jeg måtte skrive, for hvis jeg skrev, hvis jeg så den på papiret foran meg, ville jeg kanskje kunne tørre å kjenne på den, møte den og ikke drukne helt i den -
følelsen av at jeg snart skulle miste deg.
For jeg hadde jo sett, nå, at den fortsatt fantes, verden utenfor, at det var dit jeg skulle, at jeg ikke kunne bli. Men likevel måtte jeg skrive.
Tolvåringen ved siden av leste en kjærlighetsroman på fransk, og i det vi fløy innover mot Hannover og slutten, tok jeg meg selv i å lure på om den stemte, myten om at franskmennene er eksperter på kjærligheten. I så fall kunne de gjerne ha delt litt av den ekspertisen.

2.

Jeg satt på et kafébord på Charles de Gaulles flyplass og leste "Die Zeit".
Jeg leste om Obamas Iran-politikk, men kanskje var det litt for seint på kvelden til at hverken denne skribenten eller kaffekoppen kunne vekke den konsentrasjonen som "Die Zeit" trengte, akkurat da.
Og kanskje satt de bare litt for nært, paret på bordet ved siden av, sånn at det var de som vekket oppmerksomheten min i stedet. For de snakket sammen, ivrig, de følte nok at de hadde et hemmelig språk, eller kanskje de ikke brydde seg. Det hemmelige språket var norsk, og ikke gikk det noen fly til Norge fra terminal 2 den kvelden, og dessuten leste jeg tysk avis, så hva var vel oddsen for at jeg, jenta på nabobordet, også skulle være norsk.
Ordene de delte var noen helt andre enn dem jeg hadde ventet meg fra et par i femtiårene på en flyplasskafé. Det var fine ord, det var ros og komplimenter, og ikke av typen dulling og nussing og flørting, men av den virkelige sorten. De snakket om hvorfor de likte hverandre som reisepartnere, om det de hadde opplevd sammen og hvorfor det var nettopp den andre som hadde gjort opplevelsene så fine. De snakket om hvilke egenskaper de satte pris på hos hverandre, om hvorfor de elsket hverandre, om hvorfor de gledet seg til fortsettelsen.
Jeg prøvde å tenke gjennom hvorfor jeg ble så overrasket over dette, så tatt på senga, så glad, og ble enda mer overrasket da jeg skjønte at det var fordi de snakket norsk. Jeg var ikke vant til å høre slike ting bli sagt, på den måten, på norsk. Jeg lurte på hvorfor - var det språket? Var det kulturen? Hvorfor forventet jeg instinktivt en større sjenerthet i forhold til slike ting hos nordmenn?
Og det slo meg at det ikke nødvendigvis hadde noe å gjøre med den norske kulturen, men meg selv. Jeg hadde forandret meg etter at jeg reiste fra Norge, og kanskje var det i språket man kunne se det aller tydeligst. Det sies jo at man forandrer personlighet når man snakker et annet språk, og jeg vet at det stemmer.
For når jeg snakker tysk er jeg mer direkte, jeg tør å gi og ta klare tilbakemeldinger på en annen måte enn før. Jeg er mindre omstendelig og bruker færre ord, både fordi jeg ikke alltid finner ordene, og fordi jeg har skjønt at mange ord ikke alltid er nødvendig.
Og på engelsk gir jeg komplimenter og bruker ord overfor andre mennesker som jeg tidligere har vært redd for lyden av. Fordi jeg har blitt modigere, fordi jeg har turt, og fordi det er det engelske språket som har måttet til, der og da.
Å høre slike ord bli sagt på norsk er nytt og rart, nettopp fordi det ikke er før de siste årene, i tysk og engelsk drakt, at jeg har turt å bruke dem.
Vel er kanskje den norske kulturen noe mer mellommenneskelig tilbakeholden enn i enkelte andre land. Men at det finnes nordmenn som tør, er helt sikkert - det så jeg i ventehallen på Charles de Gaulles. Og jeg håper at jeg kan bli en av dem.

1.

Jeg bodde hos den fine damen,
damen som i en alder av femogfemti hadde flyttet til Paris for å ta doktorgraden ved Sorbonne-universitetet. Som bodde i en leilighet med snirklete møbler og balkong midt i Montparnasse, som stod opp om morgenen, kjøpte baguette hos bakeren på hjørnet, som leste, minglet med franskmennene i parkene, skrev, spaserte og sniffet inn duften av Paris, hver dag.
Suget i Paris var annerledes enn det i Berlin, det var så mye mer forfinet, forseggjort og vakkert, det var renere, på en måte, her var det ikke det shabby, det kaotiske og det gjemte som lokket, men det franske, det intellektuelle og det fornemme.
Sammen med datteren til den fine damen gikk jeg rundt og rundt, tradisjonen og kulturen omringet oss, barer og kaféer fristet oss på alle kanter, men likevel endte vi stadig med sjelegranskning på gatehjørner og mellom veiskilt.
For midt i det som lokket fantes muligheten til å kjenne på byen, til å kjenne på vennskap, og ikke minst til å kjenne på inspirasjonen fra møtet med den fine damen.
Damen som viste at livet kan by på akkurat så mange utfordringer og muligheter som man skaper selv,
også når man ikke er ungdom lenger.

Søt sommer.

Du hadde sjarm, og jeg visste det nok -
at du skrudde den opp enda noen hakk, sjarmen, når jeg var i nærheten.
Og det var ikke triks eller juks eller fanteri dette her, det var du,
det var glimtet i øyet som glimtet bare litt ekstra, det var latter, det var deg.
Jeg hadde ikke sett noen smile så ærlig og uinnpakka på lenge,
og jeg tror det var nettopp ærligheten som fikk meg til å smile tilbake,
et lattermildt smil, latter, fordi du ikke utga deg for å være noen annen enn den du var -
en gutt, ved siden av ei jente han syntes var søt.

Jeg tror det var fordi jeg hadde brukt så alt for lang tid på noen som gjorde meg vondt.
Noen som hadde viklet meg for langt inn, inn i ei floke som ikke kom til å løsne,
og jeg hadde vel egentlig ikke forstått hvor lang tid det ville ta å vikle seg ut igjen.
Men av en eller annen grunn, i det du var der, skjønte jeg at det ikke var så farlig,
det trengte ikke å være så vanskelig, alt sammen, så flokete og beinhardt og ekstremt,
det kunne bare være oss, en gutt og ei jente, akkurat nå.

Nå er det blitt sommer, og vi ler fortsatt til hverandre,
vi snakker ikke om i morgen, for det er nå vi er her,
og i morgen kommer, enten det blir sånn eller sånn,
og jeg skjønner forsatt ikke at det kan være så enkelt,
det var jo ikke sånn jeg hadde tenkt,
du som har rød fotballtrøye og ertende øyne,
som ser komedie om kvelden og humrer av at jeg skriver,
som svømmer og løper og spiller og drikker og ler og nyter,
uten å nødvendigvis alltid tenke over hvorfor.

For du er bare deg, du,
når du er glad er du så hoppende glad,
når du er sint er du så eitrende sint,
og der sitter jeg, med melankolien og dvelingen min, ja, alle de virrende, uferdige tankene,
og lurer på om jeg jammen meg ikke bare skal gi slipp på dem, for en liten stund,
ja, bare være den jeg er -
ei jente, ved siden av en gutt hun synes er søt.

Hrmpf.

Med bakgrunn i de siste dagenes hendelser kan følgende fastslås:

- nordmenn morer seg med fine, morsomme og uskyldige leker.
- tyskere morer seg med frekke vitser på andres bekostning, inkludert nordmennene og lekene deres.

Denne påstanden kan underbygges med:

- at jeg to ganger i løpet av de siste tre dagene har fått spørsmål om jeg er gravid, fordi det "ser sånn ut".
- at ikke en eneste tysker hverken viste interesse for å delta eller gjorde annet enn å flire overbærende til oss,
der vi entusiastisk innviet det nyinnkjøpte Kubb-spillet på plenen.

Tid.

Akkurat nå står tiden stille.
Og vi klamrer oss fast til det som snart skal ta slutt, vi er så unge som vi bare greier, vi sitter for lenge i sola om dagen, vi drikker GT fra 0,5-liters begere, vi spiller med rare dirigenter i rare orkestre i enda rarere tyske landsbyer, vi lærer og øver, vi ler og leker, vi dukker ned og flyter opp igjen, og vi kan ikke skjønne at det snart skal ta slutt, vi tenker ikke på det, vi kan ikke tenke på det, for tiden står stille, det er nå vi er her, og her skal vi alltid være.
I alle fall i tre uker til.

På toget.

Å være seksten og på reise.
Å sitte på et tog sammen med en annen som også er seksten,
kanskje til og med én fra det motsatte kjønn,
å synke sammen i søvn på hverandres skuldre,
litt stjålen nærhet mellom togsetene,
skuldrene bare er der,
og det er umulig å ikke sovne når man endelig havner på et tog
etter lange dager med museumstråling og Burgerking-luncher
og enda lengre netter med vidåpne øyne, skoleturvitser og gjemte lommelerker.

Å være på reise bort fra Berlin, igjen, etter å ha vært der i et annet ærend denne gang,
et annet ærend enn bare å nyte, å suge til seg, å absorbere.
Et ærend som hadde med fremtiden å gjøre, en mulighet, et glimt i det fjerne -
men så var det vel likevel litt for fjernt.
Men Berlin blir hvor den er, heldigvis, og kanskje byr den på enda flere muligheter.
Det er lov å håpe.

Å være femogtjue og på reise.
Å sitte på et tog, alene, med brune ballerinasko og instrumentkasse på hattehylla,
med notatbok i fanget og tanker på skeive.
Å kjenne på det stjålne smilet til den sovende sekstenåringen på togsetet ved siden av,
for kanskje er det ikke så lett å sove likevel,
når man har hodet sitt på skuldra hans for første gang.

Byen med alle hjørnene.

I kveld syklet jeg en veldig mye lengre tur enn planlagt.
At turen endte med at jeg ikke ante hvor jeg var,
annet enn at det var litt for langt inne i en litt for mørk skog, trenger vi ikke snakke om.
Det vi heller kan snakke om, er at skogen hadde mange flere hjørner enn jeg visste om fra før. Mange flere små gressletter, lysninger, skogskaféer og rasteplasser.
Til slutt fant jeg et stort, hvitt vertshus av den gammeldagse sorten.
Der satt tyskerne og koste seg med lys på bordene, bayer i glassene og schnitzler på tallerknene.
Jeg følte meg litt som piken med fyrstikkene der jeg stod med sykkelen min og tittet inn gjennom vinduet. Tenk, der satt de, i sitt eget lille hjørne. Der hadde de sin egen varme og atmosfære, og utenfor stod jeg, sykkelen min og resten av byen.

Og det er nettopp sånn det er i denne byen. Det er så mange hjørner her. Så mange små, røykfylte kneiper, så mange hus i skogen, så mange lekeplasser, så mange sånne herskapelige bygårder som bare tyskerne kan bygge. Og i hjørnene sitter de, sammen med barna, kjærestene og hundene sine. Der deler de varmen, gledene, livet. Mer trenger de ikke.

Siden jeg bor her, har også jeg mine egne hjørner.
Jeg har det ved vinduet i første etasje, under frynselampa, med vinkeavstand til den polske superdama på den andre siden av gata.
Jeg har det lille runde, der de blide homofile serverer kaffe som smaker akkurat det samme, uansett om du bestiller cappucino eller latte machiatto.
Også har jeg det hjørnet som plutselig kom med sommeren, det som er i toppen av et av herskapshusene. For å komme dit må jeg klatre opp mange trapper, gå bort en rød løper og banke på døra til en rotete hybel. Der kan jeg krølle meg sammen, drikke engelsk te med akkurat den riktige fargen, jeg kan se australsk komedie på skjermen og fnise høyt.

Denne byen har hjørner, men så finnes det også andre byer, byer som har åpnet opp hjørnene, som har latt dem flyte og vokse og forandre og utveksle, som har latt dem bli et lappeteppe og et sammensurium av mennesker, lukter, tanker, relasjoner, nyheter og spontanitet.
Det er når jeg tenker på disse byene, når jeg besøker dem, opplever dem, at rastløsheten kommer snikende, og jeg ikke greier å la være å kjenne irritasjonen over tomheten i denne byen.

Likevel blir jeg glad når jeg blir mint på hjørnene, sånn som nå i kveld.
De er fine, og får man øye på dem, skjønner man kanskje at byen egentlig ikke er så tom som den virker.
Og kanskje er de egentlig alt jeg trenger, hjørnene, akkurat som det er alt de trenger, de som bor i denne byen.

Gjennom dine øyne.

Jeg er glad jeg slipper å se verden gjennom dine øyne.

Så slitsomt det må være, at det river og gnisser og sliter og svir, hele tiden.
Så slitsomt det må være, å se alt på vranga.
Én etter en vender du deg mot dem, dine nærmeste.
Én etter en svikter de deg, skuffer de deg, utnytter de deg - slik du ser det.
Nå har jeg også blitt én av dem, og tilbake står du.

Jeg som trodde jeg var en av de få som fikk lov til å lyse opp rundt deg,
til å lette litt på skylaget, se deg som du var.
At jeg var en av de få som kunne være med på å vrenge dem igjen, øynene dine.

For det er ikke verden som er vrang, skjønner du. Det er øynene dine.

Du vet du er i feil land når..

..folk ser deg på gata og mumler
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.

Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.

Hurra for 17. mai!

Vennskap.

Vi satt på den samme halvbrune, det gikk trått, og vi visste det, alle tre.

"Du, nå bestiller vi en Sambuca. Også tenner vi på."
Stillhet.
"Har du noen gang tenkt på at det ville vært morsomt å prøve å bygge et fly?"
Stillhet.
"Du.. Du vet at uansett hva som skjer, så har du venner rundt deg?"
Stillhet.

Så blei det Sambuca på en tirsdag. Igjen.

De.

De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.

Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.

At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.

Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.

(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)

Takk.

Du er en av de få som alltid setter andre foran deg selv.
Og du gjør det i det stille, det er ikke sånn at du fremstår som noen helgen av den grunn.
Det er nettopp derfor det er så ekte.
For joda, du irriterer deg også, du blir både sint og oppgitt -
spesielt av alle dem som lar egoismen styre alt de gjør.
Men du tar det likevel med humor, og blikket ditt er mildt. Du vet at de ikke mener, at de bare ikke vet bedre.
Jeg husker at jeg noen ganger møtte blikket ditt, og at vi smilte til hverandre, midt i alt levenet som foregikk rundt oss.
Du så at jeg også så, og den følelsen kommer jeg til å fortsette å gjemme på, der hvor jeg gjemmer på deg, for jeg vil gjemme, jeg vil huske og jeg vil lære mer av deg, her hvor jeg er nå.
Du møter verden med et pust av godhet, og de aller fleste ser det ikke.
Men jeg ser, og selv om vi ikke er så nærme hverandre, har du satt spor i meg.

Om motløshet og muligheter.

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

Påske.

Den lokker og lokker, Berlin, og plutselig er jeg her igjen.
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!

Krim i påska?

Jeg har lest "Mørketall" av Arne Dahl.

Allerede i tittelen, «Mørketall», antydes den dystre stemningen i denne boken, som er nærmere den psykologiske thrilleren enn den tradisjonelle kriminalromanen. En 14 år gammel jente forsvinner under mystiske omstendigheter på klassetur i de nordsvenske skoger. Stockholmspolitiets A-gruppe blir satt på saken, og det viser seg at denne jenta skjuler mer enn 14-åringer flest. Omtrent samtidig blir en mann funnet sittende på en benk, med strupen skåret tvers over.

Begge sakene viser seg å ha et mørkt bakteppe, og det dreier seg om pornografi og bestialsk seksualitet. Etterforskerne i A-gruppen blir utfordret på flere måter, ikke bare som polititjenestemenn, men også som mennesker. De kommer i kontakt med en hemmeligholdt orden som ser på seksualiteten som den bærende livskraften, og som skiller mellom den lyse og den mørke kraften. Og jo lengre de dukker ned i saken, jo farligere blir det.

Det som er mest tiltalende med denne romanen, er måten forfatteren fletter tabubelagte, men likevel høyaktuelle psykologiske spørsmål inn i historien og karakterene. Det er så godt som umulig å ikke bli berørt av romanens utvikling, for dette er både mørkt, rått og usminket – og samtidig veldig menneskelig gjenkjennelig.

Arne Dahls faste lesere kjenner A-gruppen godt fra før av, siden dette er hans syvende bok om disse etterforskerne. «Mørketall» kan likevel godt leses enkeltstående. Det eneste minuset er at det til tider blir litt vel mange karakterer og synsvinkler og holde styr på, kanskje spesielt når man ikke kjenner personene fra før av.

Dahl, som forøvrig er et psevdonym for den svenske forfatteren og redaktøren Jan Arnald, blir regnet som en av Sveriges fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet «Deutscher Krimi Preis» (2005). Og «Mørketall» lever definitivt opp til forventningene. Det er ikke en kriminalroman der du sitter til siste sekund og holder pusten fordi du lurer på hvem som er den skyldige, men jeg kan love deg at du kommer til å holde pusten likevel.

(publisert i FB søndag 29.mars)

Søndag.

Vi satt og lukta på magnoliaene, kaffeskummet og den varme lufta,
vi kunne ikke helt skjønne at det var blitt vår på ordentlig.
Vi hadde lagt oss sent og stått opp tidlig,
men det gjorde ikke noe, for med lyset kom energien,
og vi visste at vi ikke kom til å sovne.
Vi smilte til alle de andre som også forsto, vi delte dette øyeblikket alle sammen,
vi, de dovne søndagstraskerne, syklistene, tyrkerne, hippiene med barnevogn.
Vi røykte selv om vi egentlig ikke røyker, og vi trengte ikke å si noe,
vi tenkte vel på hvert vårt.
Du begynte å le, og jeg tenkte at jeg er heldig som har venner som deg,
som det går an å kaste bort en søndag med sånn at den likevel ikke er bortkasta,
og som kan le og le, helt ekte og uhemma, av den lyden jeg lager når jeg hikker.
Det var i dag, og det kunne vært en helt vanlig dag,
men så ble det den første vårsøndagen.

Ikke gå til "Masa".

Når du sitter i en brosteinsbakgård, med vår i lufta og fine stemmer rundt bordet.
Når du har lyst på en øl, men først litt mat - for du har jobbet hardt i dag,
og vårkvelden er enda ung.
Når de andre får maten sin, en etter en, og det plutselig har gått en time siden du bestilte.
Når du stadig etterlyser maten og får beskjed om at den snart kommer.
Når det har gått en og en halv time, og de slukøret serverer en tallerken som de helt åpenbart hadde glemt.
Når de fine rundt bordet må vente på deg, fordi de jo har spist opp for lengst.
Når du nekter å betale for maten fordi du fikk den én og en halv time for sent,
og blir kalt "frekk", "syk", og sist, men ikke minst "gris" av kelnerne på restauranten -
"for man spiser da ikke mat uten å betale for den"?

Da lurer man på om den tyske, forfriskende "direkteheten" rett og slett har gått over i dårlig service og usmaklig oppførsel.
Og da taper restauranten mye mer penger på alle dem du kjenner som ikke kommer til å tilbringe vårkveldene sine der igjen,
enn det de ville gjort på litt vennlighet og en skarve middagsrett.

Snapshots.

Det er natt, og det er en kakkelovn på do.
Det er et skatoll med speil,
et halvspist smørbrød og et rødvinsglass,
brennende lys i smijernslysestake,
det er rosa vegger.
Jeg sitter i en plysjstol, men det er en do,
et digert bilde av John Travolta lyser opp på veggen,
ved siden av meg står et pappmenneske i full størrelse,
og jeg tenker at nei, dette er for absurd, det kan da ikke stemme.
Discokula i taket snurrer rundt,
som om det var verdens mest naturlige ting.
På do, altså.

----

Sola glitrer i asfalten, det må da være den første ordentlige vårdagen,
himmelen skinner, men vi merker det ikke,
vi er for opptatte av å få øye på hundebæsjen på bakken, vi.
Tempelhof er tom, det siste flyet fløy for flere måneder siden,
og nå får den sin første vår på egen hånd,
sin første vår som stor, tom, gresslette.
Lyden av fotballspark i de bittesmå hagene,
tenk på dem som bodde i kolonihage hele sommeren,
med en flyplass som nabo,
også har de fått en ensom gresslette i steden.
Bare pass opp for hundebæsjen.