Gjennom dine øyne.

Jeg er glad jeg slipper å se verden gjennom dine øyne.

Så slitsomt det må være, at det river og gnisser og sliter og svir, hele tiden.
Så slitsomt det må være, å se alt på vranga.
Én etter en vender du deg mot dem, dine nærmeste.
Én etter en svikter de deg, skuffer de deg, utnytter de deg - slik du ser det.
Nå har jeg også blitt én av dem, og tilbake står du.

Jeg som trodde jeg var en av de få som fikk lov til å lyse opp rundt deg,
til å lette litt på skylaget, se deg som du var.
At jeg var en av de få som kunne være med på å vrenge dem igjen, øynene dine.

For det er ikke verden som er vrang, skjønner du. Det er øynene dine.