Ode.

Du ble kilden til et hemmelig blikk,
et lurt smil, et glimt i øyet,
og vi var to som delte deg.

Vi red gjennom enger og sletter og vinranker,
vi klatret opp fjellsider,
og plutselig var du der,
plutselig kom smilet,
og vi fikk oss en pust i bakken.

Vi trasket rundt i de mest gudsforlatte landsbyer,
og likevel dukket du opp der vi minst ventet deg,
langs veier,
inne i smug,
bak shabby bardisker.

Og vi slo oss alltid gladelig ned,
der du var,
vi stoppet opp, vi blunket til hverandre og vi nøt,
alt var til ære for deg.

Nå er du borte, atter en gang,
dypt savnet, men friskt i minnet -

o´ italienske kaffe,
du har satt dine spor.