Søndag.

Vi satt og lukta på magnoliaene, kaffeskummet og den varme lufta,
vi kunne ikke helt skjønne at det var blitt vår på ordentlig.
Vi hadde lagt oss sent og stått opp tidlig,
men det gjorde ikke noe, for med lyset kom energien,
og vi visste at vi ikke kom til å sovne.
Vi smilte til alle de andre som også forsto, vi delte dette øyeblikket alle sammen,
vi, de dovne søndagstraskerne, syklistene, tyrkerne, hippiene med barnevogn.
Vi røykte selv om vi egentlig ikke røyker, og vi trengte ikke å si noe,
vi tenkte vel på hvert vårt.
Du begynte å le, og jeg tenkte at jeg er heldig som har venner som deg,
som det går an å kaste bort en søndag med sånn at den likevel ikke er bortkasta,
og som kan le og le, helt ekte og uhemma, av den lyden jeg lager når jeg hikker.
Det var i dag, og det kunne vært en helt vanlig dag,
men så ble det den første vårsøndagen.