Tanker til "The Chase"

Hun het Marit, og bodde i første etasje i Sofies gate.
Jeg bodde i tredje, og hver dag gikk jeg forbi døra hennes og visste at der bodde det ei som hadde vært popstjerne.
Ei som hadde vært fjortisidol og fast innslag på MTV.

Nå bodde hun i en helt vanlig leilighet på Bislett, bakte brød og smilte til meg over klesvasken.
I blant ble jeg stående utenfor døra og lytte. Jeg kunne høre gitarakkorder og ivrig sangstemme, og tenkte at der skulle jeg også gjerne ha sittet,
kost meg med gitaren hele formiddagen.
En dag fant jeg noen sammenkrøllede ark i søppelcontaineren.
Det var blå kulepenn, gitarakkorder og overstrøkne ord på engelsk, det var en sang som hadde endt,
allerede før den begynte.

Ja, hun spilte, ja, hun skrev,
høsten og bygården var musestille og de ventet -
på at hun skulle komme syngede inn på alles lepper igjen.
Det gjorde hun,
og hun smilte fortsatt.

Du treffer dem på By-larm, i avisa,
på Platekompaniets topp-ti,
du treffer dem i festivalkaos og kaféprat.
De er jenter, de er unge, de har ord på hjertet, og de synger av full hals.

Det er mange av dem for tida, de norske syngejentene,
men Marit Larsen er fortsatt en av de beste.
Mest fordi det musikalske er glimrende gjennomført.
Og litt fordi vi bodde i hver vår etasje, og jeg fortsatt husker smilet bak klesvasken.