Å spille et instrument føles i blant som å bestige en fjelltopp. Man er på vei opp. Man har kursen mot et sted man ikke HELT vet hvordan er før man er fremme.
Det ser jo flott ut der oppe.
Men det er høyt. Og langt.
Og kanskje finnes det forskjellige ruter. Kanskje er den ene stien kortere, men bratt. Og den andre lengre, men med finere utsikt.
Og trenger man egentlig klatre helt til toppen? Hva med det siste, lille platået før man begynner den siste stigningen, det er jo fint der også? Kanskje til og med finere enn helt der oppe, hvem vet?
Men klatrer man ikke videre, får man heller aldri vite.
Innlegg
1 kommentar:
Hei Ingebjørg Sofie! Du har en koselig blogg og fin metafor. Det er godt å kunne klatre sammen med noen og/eller møte andre på veien. Ha det flott!
Legg inn en kommentar