tenker høyt.

onsdag 20. februar 2008

Performance.

Ofte føles det lettere å skildre små hverdagsopplevelser og andre rarieteter, enn å skrive om det som faktisk fyller størsteparten av dagene mine.
Nemlig musikken.

Kanskje er det fordi det er vanskelig å sette ord på egne musikalske erfaringer. Eller kanskje er det fordi det blir litt for nært.
Jeg vet ikke helt.
Uansett tror jeg jeg har lyst til å dele litt flere tanker om musikk og det å være musiker fremover.
For tanker er det nok av.

Det å studere og jobbe med musikk har mange sider. Man øver teknikk og jobber hele tiden for å mestre instrumentet best mulig, sånn at man igjen kan yte best mulig når det er aller viktigst - nemlig under fremførelsene.

Fremførelsene og konsertene er sentrum i en musikers hverdag. Det å være med på å gi publikum en opplevelse, å spille for mennesker som setter pris på det... Det er i alle fall det som driver meg fremover. Man kan øve så mye man bare vil for seg selv, men det er først når musikken deles med lytterne at den får verdi.

Fremførelsene i hverdagen min består av alt fra konserter med orkester, sammen med andre musikere i mindre ensembler, eller solo sammen med pianist.

Og jeg liker å fremføre.
Jeg liker å dele den energien som skapes gjennom musikken, jeg liker det fokuset og den ekstra spenningen som oppstår i en konsertsituasjon.
Jeg liker at selv om man har spilt den samme operaen ti ganger, kan tempoet i orkesteret og stemningen i salen være helt ny fra gang til gang.
Jeg liker at entusiasmen hos meg som musiker faktisk kan smitte over til publikum.

Men så er det de gangene jeg ikke har noen entusiasme, og egentlig bare har lyst til å være et helt annet sted enn på konsert. Sånn er det vel for alle - det er rett og slett ikke alltid man har lyst til å gå på jobb.

Det er bare at publikum fortjener jo alltid det beste. Sånn at hvis jeg sitter i orkesteret og egentlig tenker på hva jeg har lyst på til middag isteden for å være med i musikken, så er det ganske så dårlig gjort både overfor dem som hører på og dem jeg spiller sammen med.
Eller så er det de konsertsituajonene hvor jeg ikke har øvd nok, eller er redd for å ikke få til det jeg skal spille. Istedenfor energi og formidling og musikkglede, blir fokuset "hvordan i skal jeg overleve denne konserten!", og følelsen er at dette slett ikke har noen verdi hverken for publikum eller for meg selv.

Begge disse eksemplene er reelle, og selvfølgelig ikke ønskelige. Men skal man fremføre og spille konserter flere ganger i uka i mange år fremover, må man nok regne med slikt en gang i blant. Noen ganger er man ukonsentrert, noen ganger må man spille noe som rett og slett er innmari vanskelig.

Men jeg håper fortsatt på flest konserter og fremførelser av det positive slaget.
Der jeg føler meg trygg og fokusert og har overskudd som jeg kan dele med dem jeg spiller sammen med.
Der publikum kan få smittende energiske og gode musikkopplevelser.

Det er det som er fint med å være student. Man har tid til å stoppe opp og tenke gjennom hver fremførelse. Hva var det som var så bra i kveld? Hvordan fikk vi frem de fine stemningene?
Eller, hvorfor var jeg ukonsentrert i dag? Hvorfor ble jeg passiv istedenfor aktiv? Hadde jeg ikke øvd nok på de taktene likevel?

Ta vare på det som er bra, prøve å luke ut det som er dårlig.
Spille nye konserter.
Hele tiden lengte etter de gode fremførelsene, de som gir, de som smitter.
Håpe at det bli flere og flere av dem, og at flere og flere kan få glede av dem.

Det er en del av det å være musiker.

Ingen kommentarer: