Julemarked.

Slik ser altså gatene i Hannover ut i desember - og de er fine å tumle rundt i, sier jeg bare.





Smie og middelaldermarked.





Julestemningen er her!

Sankt Nikolausfeiring.

Det begynte i natt.

På et eller annet tidspunkt hadde noen satt en boks med hjemmelagde kaker utenfor leilighetsdøra vår.

Den stod der, kakeboksen, helt for seg selv midt på gulvet, og jeg tenkte for meg selv at det sikkert var de i naboleiligheten. Kanskje var de blitt lei av kakene de hadde bakt, og ville bli kvitt restebaksten?

Men det var først i dag morges, i det jeg gned søvnen ut av øynene og åpnet døra til rommet mitt, at det gikk opp et lys. For utenfor døra stod det så sannelig en vaskekte julenisse. Den var riktignok i sjokolade, men like fullt.

En julenisse hilser meg god morgen, og jeg erindrer: Det er Sankt Nikolaus dag i dag.

Den hellige Sankt Nikolaus levde 340 år etter Kristus, og er en myteomspunnet helgen. Først og fremst er han kjent for sin gavmildhet, og en av legendene forteller at han en gang hjalp en fattig familie gjennom å kaste tre klumper gull ned gjennom pipa. Gullklumpene falt rett inn i tre strømper som hang til tørk på kaminen. Dette er opphavet til skikken som går ut på å sette støvlene eller strømpene sine utenfor døra, med håp om at de neste morgen skal være fylt med sjokolade, nøtter eller andre godsaker. Selve julenissen slik vi kjenner den har også sine aner fra denne tradisjonen, i tillegg til fra vår egen norske fjøsnisse.

Den 6. desember feirer tyskerne helgenen Sankt Nikolaus, og for barna er dette en stor dag. Om kvelden den 5. desember settes tomme støvler og strømper frem, og forventningene er store.

Nå skal det sies at tyskere generelt er glade i å feire. Stadig er det helligdager, såkalte "Feiertag"`er, stadig er det en ny helgen som skal feires, et karneval, eller kanskje er det nasjonaldag? Ja, selv en alminnelig lørdagskveld blir her kalt "Feierabend".... Derfor må jeg innrømme at jeg heller ikke hadde bitt meg spesielt i merke ved denne "Sankt Nikokaus Tag" - ikke før jeg ble vekket av en sjokoladenisse.



Hvem som er min Sankt Nikolaus vet jeg fremdeles ikke. For jeg går ut fra at det ikke er helgenen selv som har sneket seg inn gjennom takvinduet.

Eller?

DESEMBERMØRKE OG DESEMBERLYS

....desembermørke

....vissheten om at alt kan mistes....

....regn som aldri blir til snø....





....netter som forsvinner i desembertanker....



....desemberlys






..... et bysentrum fullt av Weihnachtsmarkt med middelalderhus, julestjerner, nøtter, klementiner, varm kakao, Glühwein, nyttige og unyttige gjenstander til salgs, folkemylder og julelys....

.....Hannoverbesøk fra nord....

....kveldsprat og rødvin på kjøkkenet....

....Astrid Lindgren i tysk oversettelse....

....forrykende orkestermusikk....

....tyskere som tør opp i desemberglans....




...venner som bryr seg

PÅ VEI OPP

Å spille et instrument føles i blant som å bestige en fjelltopp. Man er på vei opp. Man har kursen mot et sted man ikke HELT vet hvordan er før man er fremme.

Det ser jo flott ut der oppe.
Men det er høyt. Og langt.

Og kanskje finnes det forskjellige ruter. Kanskje er den ene stien kortere, men bratt. Og den andre lengre, men med finere utsikt.

Og trenger man egentlig klatre helt til toppen? Hva med det siste, lille platået før man begynner den siste stigningen, det er jo fint der også? Kanskje til og med finere enn helt der oppe, hvem vet?

Men klatrer man ikke videre, får man heller aldri vite.

HVERDAG

Det er hverdag i Hannover.

Det er stille i gatene - tyskerne er hjemme i husene sine med tøflene, brettspillene, nittitallsmusikken, die Bild- Zeitung, das Abendessen og familien sin.

Jeg er også hjemme, jeg er under pleddet med en kopp te, klokken er snart elleve, og jeg er faktisk i ferd med å bli trøtt. Er jeg blitt en tysker?

De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen morgenfugl, og heller ikke videre flink til å legge meg om kvelden. Jeg har en tendens til å trekke de blå nattertimene ut i de uendelige. Med andre ord er jeg et vaskekte B- menneske. Hva kan det så komme av at jeg har begynt å kjenne trøttheten komme sigende?

Jeg tror tyskernes døgnrytme delvis også har nådd meg. Går man ut på en lørdag i to-tiden om formiddagen, hører man ikke et knyst. Bakeren er stengt, restaurantene er stengt, nærbutikken er stengt. Ikke en bil i sikte, ikke en turgåer. Det er fordi tyskerne allerede har vært oppe. De har handlet, gått tur med hunden og kjørt bilen på verksted. De har vendt tilbake til husene og tøflene sine, mens en morgentrøtt norsk student såvidt har gnidd søvnen ut av øynene.

Så ja, jeg har begynt å stå opp tidlig her i denne byen.
Det fungerer rett og slett ikke å sove lenge her. Middagen serveres mellom tolv og to, og da bør man helst være middagssulten.

Men det er også andre elementer som spiller positivt inn i forhold til min daglige oppvåkning. Skoleveien min er flat. Hvor mange ganger har jeg ikke i halvsøvne karret meg opp bakken fra Bislett forbi Fagerborg kirke på vei til musikkhøgskolen, i en lett heseblesende tilstand... ikke akkurat en pangstart på dagen. Her er veien flat og morgenlufta er frisk.

Alt jeg trenger å gjøre er å sette meg på sykkelen, la den rulle pent bortover i ca fem minutter, stoppe på den andre siden av fotgjengerfeltet ved skolen, gå inn på den lille, italienske kaféen som ligger der og smile "ein Cappucino ohne Sucker, bitte" til den blide tysk-italieneren , krysse fotgjengerfeltet og gå inn på skolen og spørre i resepsjonen etter nøkkel til et blåserrom. Da er vi på plass foran pianoet, hornet, munnstykket, cappucinoen og jeg, og dagen kan begynne. Hele dette lille morgenritualet tar ikke stort mer enn ti minutter, og det er intet mindre enn en myk start på dagen. Den føles til og med ikke så alt for frastøtende der man ligger under dyna mens vekkerklokken dundrer.

Slik er altså mine morgenstunder for tiden. Men hverdagene er lengre enn som så. Og en stor del av dem tilbringes på die Musikhochshule. Her øves det og ikke minst undervises det. Min lærer heter Markus Maskunitty og er finsk. Han har en energi jeg ikke har sett maken til. Han er inspirerende, men likevel steinhard, og godtar ikke noe som er halvferdig. Det er jo som kjent noe man har godt av hvis man vil lære noe fullt ut. Men det kan likevel være tøft, særlig sånn som undervisningsformen er her. Timene er åpne, det vil si at man har tilhørere. Alle hører alt, og man jobber med sitt eget under alles øyne og ører. Dette er nok noe det vil ta litt tid å venne seg til. Men kanskje lærer man å bli tøffere etterhvert?

En annen del av hverdagene tilbringes i bofellesskapet i Scwesternhausstrasse. Det vil jeg også gjerne fortelle litt om, men akkurat nå kjenner jeg at den tyske døgnrytmen har innhentet meg. Klokken er blitt kvart over elleve, og det er stille i leiligheten. Tyskerne er hjemme, inne på rommene sine, som tyskere flest. Regnet trommer på vinduet, det gir koselig stemning, men jeg håper det samme regnet ikke ødelegger kaffe-og sykkelturgleden fra sengekanten i morgen tidlig.

Jeg er nemlig fortsatt ikke helt sikker på hvor lang veien er tilbake til B-menneske-livet.

UHELDIG SYKKELTUR

Noen ganger havner man, mer eller mindre frivillig, opp i situasjoner som passer seg å nevne på en side som denne. Vel - dag hadde jeg, høyst ufrivillig, en slik opplevelse.

Her i Hannover er det skikkelig høstvær, noe som kan være vakkert, eller som tidligere i dag, skikkelig irriterende. Regnet høljet ned uten stans, og jeg måtte innom butikken på vei hjem fra skolen. Men jeg var fortsatt ved godt mot, jeg hadde regnjakke på og pakket matvarene omhyggelig inn i en plastpose som jeg plasserte i kurven bak på sykkelen.

Noe av det som skjer med meg når jeg kommer til et nytt sted, er at jeg tar til meg alle inntrykk helt uten filter. For eksempel kan jeg bruke timesvis i matbutikken fordi jeg stadig lar meg fascinere av de fargerike innpakningene jeg aldri har sett før og de forskjellige ostene, kaffetypene og så videre. Turen hjem fra skolen kan bli lengre enn planlagt fordi jeg får øye på noen nye steder eller, vel, spennende skilt. Og denne regnværsdagen hadde jeg altså nettopp besteget min høye damesykkel med stappfull kurv, da jeg så skiltet på den andre siden av veien : "Pfannkuchenhaus". (Fritt oversatt til norsk: "Pannekakehus". )

"Mmm..." var vel omtrent det jeg rakk å tenke før nok et objekt fanget oppmerksometen min, og det for sent.. Der var den nemlig, lyktestolpen. Det fantes ikke håp, den kom for fort, og i hvilken rekkefølge vet jeg ikke, men på gata havnet vi i allefall - jeg, sykkelen, kurven, veska, matvarene. Det var et sånt øyeblikk som forsvant usett inn i evigheten, men som definitivt burde hatt tilskuere. Øsende regn, ei jente med skjørt, mel, melk, plast og bøker, en vaklevoren sykkel, mange skrubbsår, og en aldri så liten sjokkskade.

I morgen tror jeg at jeg skal følge min fars innstendige oppfordring og gå og kjøpe en sykkelhjelm. Det kan jo hende jeg får øye på flere skilt i gatene her.

MILJØ, TYSKERE og VARM SJOKOLADE.




Innenfor ett eneste område er jeg flau over å være norsk her i Tyskland, og det innenfor et viktig område - miljø. Jeg må innrømme at jeg sikkert er representativ for gjennomsnittsnordmannen når det gjelder miljøbevissthet - jeg har kastet avisene mine i papirinnsamlingen, stemt rødgrønt og følt meg bevisst når det gjelder klimaendringene vi opplever. Likevel kan det være vanskelig å se at alle monner faktisk drar, og lett å glemme sin egen rolle. Her i Tyskland er miljøbevisstheten en del av kulturen og en del av folks hverdag på en helt annen måte enn i Norge.

Tyskere ... skrur alltid av lyset når de forlater et rom, lar aldri vannet renne i springen mens de pusser tennene eller vasker håret, tar ikke oppvasken oftere enn nødvendig, kildesorterer bioavfall, plast, glass og papir, kjøper ikke unødvendige dupeditter, lager ikke varmekabler i gulvene, foretrekker å kle på seg en ekstra genser fremfor å skru opp varmen, lager fine, superraske tog som tar med seg alle menneskene sånn at de slipper å fly, spiser økologisk mat og sykler til jobb.

Det ER faktisk mulig å spre en miljøbevissthet hos - for å bruke FrP`s egenhendige begrep - "folk flest"... Mitt inntrykk er at man har greid nettopp dette her nede, og la oss håpe at bare et snev av den samme bevisstheten kan finne veien opp til både regjeringskvartalet og inn i stuene hjemme i Norge. I mellomtiden prøver jeg å lære meg hva som skal i plast - og hva som skal i kartongbøtta.

Ellers er tyskerne ganske hyggelige, veldig høflige og mye hjemme i husene sine når de ikke er på jobb eller skole. Riktignok syns de nok at en norsk jente som går med skjørt når det er kaldt, baker banankake på en lørdagskveld, skifter til den klassiske musikkanalen på kjøkkenradioen, ikke skjønner kortspillreglene, kjøper parmaskinke og ost som ikke er av aller billigste sort og er på skolen til langt på kveld og i HELGEN, kan være litt rar og merkelig. For sånt gjør ikke tyskere. Men de er da blide likevel.

I dag har jeg drukket det som etter sigende skal være Hannovers beste varme sjokolade. Alene på et konditori blant alle pensjonistene. Og god, det var den. Med en stor kopp innabords gikk jeg for å lete etter en varm jakke. Jeg trodde jo jeg skulle til Syden og ikke kom til å trenge noen vinterjakke, men den gang ei. Det er hutrende kaldt i denne byen! Noen jakke fant jeg imidlertid ikke, men inne i klesbutikken spilte de sannelig Maria Mena for full guffe. Vaskekte norsk popmusikk.

Og i nærbutikken min har de Snøfrisk fra Tine.

..så er jeg ikke bare flau over å være norsk, da.