UHELDIG SYKKELTUR

Noen ganger havner man, mer eller mindre frivillig, opp i situasjoner som passer seg å nevne på en side som denne. Vel - dag hadde jeg, høyst ufrivillig, en slik opplevelse.

Her i Hannover er det skikkelig høstvær, noe som kan være vakkert, eller som tidligere i dag, skikkelig irriterende. Regnet høljet ned uten stans, og jeg måtte innom butikken på vei hjem fra skolen. Men jeg var fortsatt ved godt mot, jeg hadde regnjakke på og pakket matvarene omhyggelig inn i en plastpose som jeg plasserte i kurven bak på sykkelen.

Noe av det som skjer med meg når jeg kommer til et nytt sted, er at jeg tar til meg alle inntrykk helt uten filter. For eksempel kan jeg bruke timesvis i matbutikken fordi jeg stadig lar meg fascinere av de fargerike innpakningene jeg aldri har sett før og de forskjellige ostene, kaffetypene og så videre. Turen hjem fra skolen kan bli lengre enn planlagt fordi jeg får øye på noen nye steder eller, vel, spennende skilt. Og denne regnværsdagen hadde jeg altså nettopp besteget min høye damesykkel med stappfull kurv, da jeg så skiltet på den andre siden av veien : "Pfannkuchenhaus". (Fritt oversatt til norsk: "Pannekakehus". )

"Mmm..." var vel omtrent det jeg rakk å tenke før nok et objekt fanget oppmerksometen min, og det for sent.. Der var den nemlig, lyktestolpen. Det fantes ikke håp, den kom for fort, og i hvilken rekkefølge vet jeg ikke, men på gata havnet vi i allefall - jeg, sykkelen, kurven, veska, matvarene. Det var et sånt øyeblikk som forsvant usett inn i evigheten, men som definitivt burde hatt tilskuere. Øsende regn, ei jente med skjørt, mel, melk, plast og bøker, en vaklevoren sykkel, mange skrubbsår, og en aldri så liten sjokkskade.

I morgen tror jeg at jeg skal følge min fars innstendige oppfordring og gå og kjøpe en sykkelhjelm. Det kan jo hende jeg får øye på flere skilt i gatene her.