Bergen.

De gamle trehusene er hvite, og de klamrer seg opp over fjellsiden.
Lange steintrapper og trange smug slynger seg mellom dem.
Lufta er klar, og regnet er aldri langt unna.
Båtene speiler seg i havoverflata.
Jeg vil svømme, jeg vil løpe i regnet, jeg vil klatre opp på fjellet, jeg vil kjenne blod - og kakaosmak i munnen samtidig.
Å være her får meg til å ville være i bevegelse,
bevegelse som jeg må skape selv, for byen, den bare står der, med sine smug, kriker og kroker,
den står der og venter. Naturen står der også, klar og ubrukt og overveldende, med uendelig mye plass til akkurat denne østlandsjenta.

I Oslo drar byen meg med, byen og menneskene som er i den, den drar meg ut, skyfler meg gjennom gater, bygninger, parker og støy, den overrasker meg og dytter meg videre, vi blir ett, Oslo og jeg, og jeg lar meg alltid rive med.
Her står det stille.

Jeg skjønner godt at bergenserne er stolte av byen sin.
Alt er så mye finere, vakrere, villere, og plutselig husker jeg, igjen, hvorfor Norge er et land som må sees. Bergenserne har hverandre, gummistøvlene og de eviglange skarre - r´ene, smilende rundt i brosteinsgatene. Sammen er de hjemme.
Akkurat som det er menneskene som gjør Oslo til hjemme for meg. Her er ikke de menneskene, og derfor står det stille. For meg.

Men jeg vet jeg har godt av det, å måtte bevege meg. Å ta del, lete, smake på regnet. Å dra i steden for å bli dratt med. Og byen står der og venter.

Nytt kapittel.

Toget ruller over Hardangervidda.
Jeg skal jobbe som musiker i Bergen i et halvt år, og sammen med flyttelasset er jeg i gang med første etappe, som er togreisen.

Det er rart å tenke på at det er et helt år siden jeg sto utenfor døra til et bokollektiv i Hannover med koffertene mine og ikke ante hva som ventet meg. Jeg hadde ingen forventninger og ingen referanser, jeg visste bare at jeg skulle lære tysk og forhåpentligvis bli bedre til å spille horn.

Et år etterpå har Hannover fått lyder, smaker, følelser og lukter.
Hannover har blitt ivrig applaus på konserter, vind i ansiktet på sykkelsetet, lyden av svisker på trekkspill og klarinett i gågata, søtlig sukker-eim over sentrum, dårlig tysk popmusikk på kjøkkenradioen, god metthet og lange lunsjpauser, rosa teppegulv med støvlukt på øvingsrommet, julegløgg med rom i, dårlig samvittighet for sein trappevask, høytidelig konsertstemning, hjemlengsel, matlaging om natta, smak av musserende og dansegulv, tutende bilhorn, fortvilelse og forelskelse.

Det er enda rarere å tenke på at Bergen også får sine lukter, smaker og lyder.
Og jeg vet ingenting om dem enda.

Om samfunn og galskap.

I dag leste jeg en kommentar i Dagbladet, skrevet av en britisk forfatter og journalist ved navn Madeleine Bunting. Bunting har undersøkt hvorfor den velfungerende politiske kulturen i Skandinavia ikke i større grad har latt seg eksportere til andre land. Økonomisk og samfunnsmessig har de skandinaviske landene etter krigen bygd opp noen av dagens mest velfungerende fellesskap. Levestandarden og trivselen er i verdenstoppen, og reiser man rundt og treffer mennesker fra andre nasjonaliteter, merker man fort at ryktet vårt er uklanderlig. Jeg ble nesten litt overrasket da vi på tyskkurset mitt i Hannover snakket om hvor vi aller helst ville bo. Åtte av ti ville til Skandinavia! Iraneren, spanjolen, polakken og russeren – alle ønsket seg en rødmalt stue oppe i det kalde nord. Til og med tysklæreren selv ville flytte til Sverige etter at barna var blitt voksne. Som han sa: «Det skandinaviske samfunnet bygger på mye av det samme som det tyske – det fungerer bare enda bedre...»

Selvfølgelig er det velferdssamfunnet som frister, med pensjon og helsetilbud som ellers ikke vokser på trær. I tillegg later vi til å være flinke til å samarbeide og skape verdier. Ikke rart det er fristende å flytte hit – men fortsatt står spørsmålet igjen: Hvorfor har ikke våre sosiale strukturer i større grad latt seg eksportere?

Svaret ligger etter Buntings mening i de underliggende kulturelle oppfatningene som råder her i Skandinavia. Og nettopp dette har jeg også fått høre av utenlandske venner som har besøkt eller flyttet til Norge. Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor sterkt Janteloven står uten å få et blikk utenfra. Vi vet nøyaktig hva som passer seg og hva som bør sies når. Vi vet at vi er gode, men vi vet også at vi for all del ikke må skryte av det. Vi er egenrådige, men vi vet når vi må legge staheten til side for at fellesskapet skal fungere. Buntings skepsis og svar på sitt eget spørsmål ligger i at friheten forsvinner i et samfunn som vårt. De sosiale kodene blir så enerådende at de blir et fengsel – de som er annerledes eller skiller seg ut på noen måte, vil bli støtt ut i kulden. Land som Storbritannia og USA, som i mye større grad er preget av «den sterkestes rett», vil ikke kunne importere våre strukturer uten å gi slipp på det de oppfatter som frihet og retten til å hevde seg. Og der stopper altså eksporten av den skandinaviske velferdsstaten.

Det er jo litt rart at de holdningene som på én side er ideelle for å skape et knirkefritt samfunn, på en annen side kan sees på som et slags fengsel. Og selv om jeg er norsk selv, ser jeg Buntings poeng. Men jeg vet ikke om jeg hadde sett det hvis jeg ikke hadde reist ut av landet og havnet i et internasjonalt miljø. For det vi savner i Norge, og som vi finner hos kulturer som kanskje ikke har like velfungerende samfunn, er galskapen! Vissheten om at det er greit å være litt sprø, å snakke litt høyere enn de andre, å ha troen på at alt er mulig. Etter å ha smakt på en slik tanke, er det vanskelig å legge den fra seg.

Min gode venn fra Alaska sa følgende her forleden, med en lignende tanke i bakhodet:
«Når jeg skal bygge hus her i Norge, skal jeg male det knall grønt!»
(Tenk deg reaksjonene i borettslaget...)
Like fullt er det jo nettopp i Norge han vil bygge hus, og ikke i Alaska. Slik har jeg det også. Jeg vil bo i Skandinavia og jeg vil at mine barn skal vokse opp i et samfunn som er bygd på fellesskap og trygghet - fordi jeg tror det er det beste, selv om jeg forstår Buntings reservasjon. Jeg håper imidlertid at det finnes en mulighet for at vi kan bevare det velfungerende fellesskapet og likevel slakke litt på linen - at vi kan åpne for nye og ukjente impulser, og for litt herlig galskap.

Kaffesofie.

Et års opphold i Tyskland har ført med seg visse vaner.

En av dem har sitt utspring i to små kaféer som befinner seg innenfor en 100 meters omkrets fra skolen min:
den lille, runde kaféen på den ene siden av gata (Weinpavillion)
og italieneren på den andre siden av gata (Da Andrea).

Felles for dem begge er at cappucinoen koster 1.50, det vil si ca 12 norske kroner.
Nå skal det sies at de ikke er baristaer, de som jobber på noen av stedene. Men de har god espresso, de har brunt sukker og de har steamet melk. Og de smiler.
Jeg har altså vært riktig så fornøyd med skolens naboer, og vært innom dem opptil flere ganger om dagen.

Det som er hardt å innse for en kaffeelsker, er at kaffen i Oslo er så innmari mye bedre, ja, kaffebarene her konkurrerer jo med hverandre om å ha de beste baristaene. Mmmm... Problemet er at med så god kaffe får man jo bare lyst til å drikke enda mer,
og med cappucino til oppunder 30 kroner, blir resultatet i lommeboka et litt annet. Så istedenfor å trappe opp kaffedrikkingen, må den nok for min del heller motvillig innskrenkes.
Hrmpf.

Jeg trøster meg med dette fine bildet så lenge:

Galskap.

Hva skal til for at jeg rammes av galskap og midlertidig utilregnelighet?

(Både det ene og det andre, vil sikkert enkelte hevde - men dem om det...)

Jo, gi meg ei bok som er mer enn gjennomsnittet spennende.
En god, gammeldags "pageturner", ei bok det er umulig å legge fra seg.

Vanligvis har jeg ei bok i veska, og å lese i den er en fin og passelig liten del av hverdagen.
Jeg tar den opp i øvingspauser, på T-banen, ett minutt her, fem der, en halvtime om kvelden, noen ganger mer, noen ganger mindre, ord og fortellinger til adspredelse og ettertanke.
Så langt ingen komplikasjoner.

Det er bare når de dukker opp, disse monstrene, at alt snus på hodet.
Det er ikke det at det er de største litterære verkene på jord. Snarere tvert i mot.
Men de har evnen til å suge opp, og jeg lar meg bli sugd opp, selv om jeg strever for harde livet med å kjempe i mot. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å lese før jeg vet hva som skjer.

Jeg har sittet på gresset ved T-banen på Majorstua i to timer for å bli ferdig med Harry Potter.
Jeg har snublet i fortauskanter som følge av den noe upraktiske "lese mens man går"- posisjonen.
Jeg har sneket meg unna fra fest for å bli med Harry Hole på jakt etter Osloskurkene.
Jeg har kamuflert bøker i partiturer for å rettferdiggjøre lesing under orkesterprøver.
Jeg har uante reserver når det kommer til søvnløse netter -
og har jeg generalprøve og konsert morgenen etter, har jeg eksamen eller skal jeg grytidlig med flyet?
Det spiller ingen rolle, når boka har tatt kommandoen er det unntakstilstand.

Og nå er det altså bok to i Stieg Larssons trilogi som gjelder. I natt besluttet jeg å skru av nattbordslampa da kjæresten stod opp for å dra på jobb.
Det var kanskje på tide?
De 20 siste sidene snikleste jeg i ettermiddag mellom forretten og hovedretten på thairestaurant.

Er jeg normal?
Tror ikke det.

Oslogryta.

Jeg befinner meg midt i ei kokende gryte.
Og det er lenge siden jeg har vært så glad for å være akkurat her, akkurat nå.

For de er her, de som kjenner meg og vet hva som får meg til å le.
Og selv om jordbærene ikke er like gode lenger, har badevannet nettopp blitt varmt.

Og ikke nok med det - fortere enn snart kommer energien flyvende fra Bremen.
Da lurer jeg på om ikke Oslogryta kommer til å boble litt ekstra.
Hihi.

Så det så.

Rommet rundt.

Det er mulig å få til alt.

Siden døgnet faktisk har tjuefire timer,
er det jo mulig å gå på språkkurs hver formiddag og fortsatt øve og studere om ettermiddagen.
Det er mulig å spille konserter og gjøre tyskoppgavene sine når man kommer hjem om kvelden.
Det er mulig å være gjestfri overfor vennebesøket og fortsatt ha tid til å gi kjæresten en klem eller fem.
Det er mulig å pakke koffert og flyttelass og repetere tyske passivregler samtidig.
Det er mulig å være blid mot dem rundt seg selv om man løper fra klasserom til flyttelass til øverom.
Det er mulig å finne energi til å undervise 90 unger en hel uke selv om man kommer rett fra flyet og stressa-land.
Det er mulig,
og sånn har den siste måneden utartet seg i min verden...

Det er mulig, men det som forsvinner, er rommet rundt.
Rommet der bare jeg får plass.
Rommet der øyeblikket kan stoppe opp, bare litt.
Rommet der man kan drikke en cappucino med hjerte i skummet og lese en Nemi-stripe.
Rommet der tankene kan flyte fritt og lande på uventede steder.
Rommet der man kan grave, finne og huske, huske på hvorfor man er og hvorfor man gjør.

Neste gang jeg planlegger utfra hva som er mulig å få til i løpet av tjuefire timer,
skal jeg ta med rommet rundt i beregninga.
For uten det blir det mørkt, ingen mening -
og ingen blogg heller.