Bergen.

De gamle trehusene er hvite, og de klamrer seg opp over fjellsiden.
Lange steintrapper og trange smug slynger seg mellom dem.
Lufta er klar, og regnet er aldri langt unna.
Båtene speiler seg i havoverflata.
Jeg vil svømme, jeg vil løpe i regnet, jeg vil klatre opp på fjellet, jeg vil kjenne blod - og kakaosmak i munnen samtidig.
Å være her får meg til å ville være i bevegelse,
bevegelse som jeg må skape selv, for byen, den bare står der, med sine smug, kriker og kroker,
den står der og venter. Naturen står der også, klar og ubrukt og overveldende, med uendelig mye plass til akkurat denne østlandsjenta.

I Oslo drar byen meg med, byen og menneskene som er i den, den drar meg ut, skyfler meg gjennom gater, bygninger, parker og støy, den overrasker meg og dytter meg videre, vi blir ett, Oslo og jeg, og jeg lar meg alltid rive med.
Her står det stille.

Jeg skjønner godt at bergenserne er stolte av byen sin.
Alt er så mye finere, vakrere, villere, og plutselig husker jeg, igjen, hvorfor Norge er et land som må sees. Bergenserne har hverandre, gummistøvlene og de eviglange skarre - r´ene, smilende rundt i brosteinsgatene. Sammen er de hjemme.
Akkurat som det er menneskene som gjør Oslo til hjemme for meg. Her er ikke de menneskene, og derfor står det stille. For meg.

Men jeg vet jeg har godt av det, å måtte bevege meg. Å ta del, lete, smake på regnet. Å dra i steden for å bli dratt med. Og byen står der og venter.