Rommet rundt.

Det er mulig å få til alt.

Siden døgnet faktisk har tjuefire timer,
er det jo mulig å gå på språkkurs hver formiddag og fortsatt øve og studere om ettermiddagen.
Det er mulig å spille konserter og gjøre tyskoppgavene sine når man kommer hjem om kvelden.
Det er mulig å være gjestfri overfor vennebesøket og fortsatt ha tid til å gi kjæresten en klem eller fem.
Det er mulig å pakke koffert og flyttelass og repetere tyske passivregler samtidig.
Det er mulig å være blid mot dem rundt seg selv om man løper fra klasserom til flyttelass til øverom.
Det er mulig å finne energi til å undervise 90 unger en hel uke selv om man kommer rett fra flyet og stressa-land.
Det er mulig,
og sånn har den siste måneden utartet seg i min verden...

Det er mulig, men det som forsvinner, er rommet rundt.
Rommet der bare jeg får plass.
Rommet der øyeblikket kan stoppe opp, bare litt.
Rommet der man kan drikke en cappucino med hjerte i skummet og lese en Nemi-stripe.
Rommet der tankene kan flyte fritt og lande på uventede steder.
Rommet der man kan grave, finne og huske, huske på hvorfor man er og hvorfor man gjør.

Neste gang jeg planlegger utfra hva som er mulig å få til i løpet av tjuefire timer,
skal jeg ta med rommet rundt i beregninga.
For uten det blir det mørkt, ingen mening -
og ingen blogg heller.