Om samfunn og galskap.

I dag leste jeg en kommentar i Dagbladet, skrevet av en britisk forfatter og journalist ved navn Madeleine Bunting. Bunting har undersøkt hvorfor den velfungerende politiske kulturen i Skandinavia ikke i større grad har latt seg eksportere til andre land. Økonomisk og samfunnsmessig har de skandinaviske landene etter krigen bygd opp noen av dagens mest velfungerende fellesskap. Levestandarden og trivselen er i verdenstoppen, og reiser man rundt og treffer mennesker fra andre nasjonaliteter, merker man fort at ryktet vårt er uklanderlig. Jeg ble nesten litt overrasket da vi på tyskkurset mitt i Hannover snakket om hvor vi aller helst ville bo. Åtte av ti ville til Skandinavia! Iraneren, spanjolen, polakken og russeren – alle ønsket seg en rødmalt stue oppe i det kalde nord. Til og med tysklæreren selv ville flytte til Sverige etter at barna var blitt voksne. Som han sa: «Det skandinaviske samfunnet bygger på mye av det samme som det tyske – det fungerer bare enda bedre...»

Selvfølgelig er det velferdssamfunnet som frister, med pensjon og helsetilbud som ellers ikke vokser på trær. I tillegg later vi til å være flinke til å samarbeide og skape verdier. Ikke rart det er fristende å flytte hit – men fortsatt står spørsmålet igjen: Hvorfor har ikke våre sosiale strukturer i større grad latt seg eksportere?

Svaret ligger etter Buntings mening i de underliggende kulturelle oppfatningene som råder her i Skandinavia. Og nettopp dette har jeg også fått høre av utenlandske venner som har besøkt eller flyttet til Norge. Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor sterkt Janteloven står uten å få et blikk utenfra. Vi vet nøyaktig hva som passer seg og hva som bør sies når. Vi vet at vi er gode, men vi vet også at vi for all del ikke må skryte av det. Vi er egenrådige, men vi vet når vi må legge staheten til side for at fellesskapet skal fungere. Buntings skepsis og svar på sitt eget spørsmål ligger i at friheten forsvinner i et samfunn som vårt. De sosiale kodene blir så enerådende at de blir et fengsel – de som er annerledes eller skiller seg ut på noen måte, vil bli støtt ut i kulden. Land som Storbritannia og USA, som i mye større grad er preget av «den sterkestes rett», vil ikke kunne importere våre strukturer uten å gi slipp på det de oppfatter som frihet og retten til å hevde seg. Og der stopper altså eksporten av den skandinaviske velferdsstaten.

Det er jo litt rart at de holdningene som på én side er ideelle for å skape et knirkefritt samfunn, på en annen side kan sees på som et slags fengsel. Og selv om jeg er norsk selv, ser jeg Buntings poeng. Men jeg vet ikke om jeg hadde sett det hvis jeg ikke hadde reist ut av landet og havnet i et internasjonalt miljø. For det vi savner i Norge, og som vi finner hos kulturer som kanskje ikke har like velfungerende samfunn, er galskapen! Vissheten om at det er greit å være litt sprø, å snakke litt høyere enn de andre, å ha troen på at alt er mulig. Etter å ha smakt på en slik tanke, er det vanskelig å legge den fra seg.

Min gode venn fra Alaska sa følgende her forleden, med en lignende tanke i bakhodet:
«Når jeg skal bygge hus her i Norge, skal jeg male det knall grønt!»
(Tenk deg reaksjonene i borettslaget...)
Like fullt er det jo nettopp i Norge han vil bygge hus, og ikke i Alaska. Slik har jeg det også. Jeg vil bo i Skandinavia og jeg vil at mine barn skal vokse opp i et samfunn som er bygd på fellesskap og trygghet - fordi jeg tror det er det beste, selv om jeg forstår Buntings reservasjon. Jeg håper imidlertid at det finnes en mulighet for at vi kan bevare det velfungerende fellesskapet og likevel slakke litt på linen - at vi kan åpne for nye og ukjente impulser, og for litt herlig galskap.