Berlinberlinberlin.

Berlin er byen for å være seg selv.

Når jeg tumler rundt i Hannover til vanlig, får jeg virkelig følelsen av å være midt iblant dem, tyskerne.
Her er de, de som nikker avmålt og ser på deg med dårlig skjult nysgjerrighet, de som sniker i iskøen fordi de synes de ser mer voksne ut enn deg, de som går og legger seg klokka ti om kvelden og de som handler på Lidl og C&A.

Kanskje er de i Berlin også, hva vet jeg. Men når jeg tumler rundt der, får jeg heller følelsen av å være midt i blant alle dem som er seg selv - og det er ikke de samme.
Det er 18-åringene med tatoveringer på korsryggen, de gamle damene med piknikkurv, uteliggerne med de bredeste glisene, de driblende fotballgutta og de røykende kaféjentene.

Det er som om alle de som er lei av tysker-Tyskland har reist til Berlin.
Jeg også.
Jeg har trasket rundt i Berlins gater i 30-graders-sola. Jeg har nytt at det faktisk går an å gå fra Tryllefløyten av Mozart til klubb i Oranienstrasse uten noe som helst slags kultursjokk. Jeg har vært på Freiluftskino i Kreuzberg og spist kinamat ved elva. Jeg har blitt servert hvitvin i store glass av en mannlig kelner iført kjole og høyhæla. Jeg har spist frokost på marked i Friedrichschain. Jeg har vært, bare vært, og sett på alle de andre som også bare er. Så mange farger, så mye friskhet, latskap og galskap samlet i en by. Jeg har drømt og våknet igjen.
Så mye vi ikke har her i Hannover og tysker-Tyskland.

Berlinberlinberlin.

Det var der man skulle bodd.

Musikk og syn.

Finnes det en forståelse av musikk som man kan tilegne seg gjennom studier?
Eller kan vi i utgangspunktet inneha den samme forståelsen og opplevelsen av musikken allerede fra det øyeblikket vi blir født?

Finnes det en skala mellom "god" og "dårlig" der kvaliteten på musikkutøvelsen eller musikken selv kan måles?
Eller kan musikk egentlig kun måles ut fra de subjektive opplevelsene til den som lytter?

Fortsettelse følger -
og kommentarer ønskes velkommen.

Å lære seg å være gretten.

Det var sommer, og jeg bestemte meg for å være positiv.

Det er noen år siden nå, og det var vel noe sånt som en erkjennelse, en oppvåkning, et sannhetsøyeblikk... Kall det hva du vil.
Hva det hele kom av, vet jeg ikke. Kanskje var det overgangen fra tenåringshjemmet og til en verden som åpnet seg, og som krevde at man fant sin selvstendige plass og rolle.

Det var sommer, jeg var på reise,
og jeg oppdaget at jeg er avhengig av å ha positive mennesker rundt meg. Jeg oppdaget at hvis flere mennesker hadde hatt en åpen og positiv holdning, ville verden blitt et bedre sted å være.

Og det første stedet man må begynne er som kjent alltid med seg selv - så jeg begynte.

Jeg ville være blid om morgenen og blid om kvelden.
Jeg ville være engasjerende å samarbeide med.
Jeg ville sprudle av god energi.
Jeg ville ikke være den som kom hjem fra jobb og snakket stygt om kjolen til sjefen bare for å ha noe å snakke om.
Jeg ville ikke irritere meg over småting som egentlig ikke er viktige.
Jeg ville være den som plystret blidt i køen på postkontoret -
for det går jo ikke noe fortere av å irritere seg blå og grønn over at den i kassa er på opplæring og alt tar lengre tid enn det pleier.
Jeg ville være den som så løsninger istedenfor floker, muligheter istedenfor begrensninger.
Jeg ville være den som var åpen for å lære og samtidig villig til å lære bort.
Jeg ville være den som alltid var åpen for nye bekjentskaper, til tross for at menneskene jeg møtte var vidt forskjellige fra meg selv.
Jeg ville ikke krangle, ikke lage konflikter, ikke kverrulere, ikke dømme, ikke surmule.
Jeg ville huske å gi komplimenter, huske å lytte, huske å legge merke til, huske å smile.

Alt dette ville jeg, den sommeren for noen år siden.

Jeg er glad for at jeg ville alt dette, for det har vært fine tanker å ha med seg.
Og jeg tror fortsatt at verden blir et bedre sted å være hvis mennesker er positive og åpne i forhold til hverandre og omgivelsene rundt seg.

Likevel lurer jeg på om det blir denne sommeren jeg kommer til å erkjenne at det faktisk finnes en balanse. At hvis det ikke finnes noen få sinte øyeblikk, så setter man heller ikke pris på alle de gode. At et vennskap faktisk kan vokse på en usaklig, morgengretten krangel som fører til latter etterpå. Og at hverdagen kanskje til og med kan sprites opp litt av en dæsj fandenivoldskhet.
For noen ganger kan det være på sin plass å si fra, og urettferdigheter bør ikke alltid møtes med et pent smil.

Kanskje blir det denne sommeren.
I mellomtiden prøver jeg å lære meg å være gretten når det trengs.
Noen tips?

Tørke.

Hva er det egentlig som fører til bloggtørke?

Noen ganger tidligere har jeg skildret følelsen av å rett og slett ikke ha noe å si. Tomt for tanker, tomt for ord.

Men for tiden har jeg både mange tanker og mange ord -
så hva er det da som fører til bloggtørke?

Jeg tror det må være såpeboblen som jeg skrev om i forrige innlegg.
Jeg tror det må være inntrykkene som flyter rundt og gjør seg umulige å fange.
Jeg tror det må være den trykkende varmen, varmen jeg tar og føler på fordi den ikke finnes der hvor jeg kommer fra, ikke på samme måte.
Jeg tror det må være språkene som hopper, tanker på norsk, kjærtegn på engelsk, ord på tysk.
Jeg tror det må være musikken som noen ganger ikke kan deles gjennom noen annen uttrykksmåte enn seg selv.
Jeg tror det må være at menneskene i vårverdenen har kommet nærmere meg enn de har vært før.

Jeg tror det kan være en litt for god kribling i magen.

Såpeboblen.

Den er tysk, den er varm, den er vektløs i vårlufta.
Den er fylt med tanker, smil, blikk, usynlige bånd, lange dager og enda lengre netter.
Den er rund, den er elastisk, den vokser, den krymper.

Men er det ekte, det som er inne i den?
Og hva skjer hvis den sprekker?

I dag..

.. har jeg
stått opp, spist frokostbrunost medbrakt fra Norgesbesøk forrige uke, syklet, vært på forelsening i fysiologi og lært om armenes muskler og sener, varmet opp på hornet mitt, spilt Mozart og Strauss med pianist i auditoriet på høgskolen, spist Mittagessen i Mensa, vært på tyrkisk konditori og prøvd forskjellige typer Baklava (visste ikke at det fantes så søt mat), gått rundtogrundt i en fireetasjers bruktbutikk sammen med en blid estlender og en amerikaner med krøllete hår, drukket masse kaffe med masse melk, vært på tyskkurs sammen med andre innvandrere og repetert preposisjoner og kasus, drukket små øl på en lounge-aktig kafé sammen med min tyrkiske venn..
og skrevet blogg.

Jeg synes det står sånn stille her i Hannover for tiden at jeg måtte rømme til Berlin noen dager i forrige uke. Kanskje er det våren som bringer rastløsheten med seg.
Men når jeg tenker tilbake på det jeg har gjort i dag, er det jo egentlig ganske mye, er det ikke?

Bøkerbøker

Det hender støtt og stadig at noen spør om jeg har bøker å anbefale.
Og det hender like støtt og stadig at jeg bare ikke greier å komme på noe å anbefale på stående fot.

Bøker er for meg er en helt egen verden som jeg fra tid til annen dykker ned i, og blir der, lenge.
Det er bare at nøkkelen til denne verdenen ikke alltid passer til hukommelsen min. Sånn er det bare. Når noen spør om jeg har boktips, tar det derfor ofte litt tid før jeg får frem alle de titlene som befinner seg lengst bak på tunga.
For ja, bøker kan jeg gjerne anbefale, men hvilke? Hva vil akkurat du like? Hvor skal jeg i det hele tatt begynne?

Uansett kan jeg jo godt være flinkere til å komme med noen anbefalinger på her på bloggen.
Og hvis jeg i blant får de gode leseropplevelsene ut, frem og ned på "papiret" -
hvem vet, kanskje jeg blir flinkere til å huske titlene når noen spør også.

Det finnes bøker som underholder, som sitrer av spenning og fortelling og som ikke kan legges fra seg.
Og det finnes bøker som får en til å se verden på en litt annen måte.

En av hver har dere her, og de har på hver sin måte bøker som et sentralt tema:

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

Garantert spenning og våkenetter fra mystiske smug og gamle bokhyller i Barcelona. Jeg lå oppe til fire og lengre enn det, hadde ikke sjangs til å legge den fra meg...

Azar Nafisi: Å lese Lolita i Teheran

Et helt spesielt innblikk det iranske samfunn gjennom kvinnenes og litteraturens blikk. Det er en vakker historie samtidig som den er ærlig og menneskelig.
Kanskje er det sånn at en må nektes tilgang til det som er viktigst for en selv før en virkelig engasjerer seg i et land eller i en internasjonal situasjon. Jeg vet ikke.
Gjennom denne boken opplevde jeg å bli fratatt muligheten til å høre musikk og til å lese bøker. Og det setter sine spor.
Jeg håper iallefall at flere vil lese den og støtte dem som jobber for menneskerettigheter i Iran.

http://www.vgb.no/29212
http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/911ADAB6AF9BD668C1256DEC0039AA30


God bokvår!