Konsert på en tirsdagskveld.

Gåte: Hva er forskjellen på en tysker og en nordmann?

Svar: Tyskeren går på konsert en tirsdagskveld.

Og da er sammenligningsgrunnlaget altså ikke mennesker som meg selv (det vil si kultur-og musikknerder som ikke har bedre å ta seg til enn å traske rundt på konserter eller aller helst spille selv).

Nei, jeg snakker på generell basis, jeg snakker om mannen i gata, jeg snakker om det populære FRP-eide begrepet "folk flest".

I kveld har jeg spilt konsert i et auditorium på Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Det vil si, jeg har spilt på "Blechforum", som er messingblåsernes forum. Her spilles horn-, tuba- og trombonemusikk annenhver tirsdag kveld. Det er studenter som tar på seg finstasen og fremfører det de øver på ellers i uka.

Og tyskerne, de møter opp. Allerede et kvarters tid før forumtiden begynner de å komme. De er ikke venner og bekjente, de er ikke musikere, de er ikke "spesielt interesserte". Merkelig. Hvem kan det være?

Jo, det er "folk flest", og de kommer med nysgjerrige blikk ("et valthorn? har du virkelig hånden inni tuten?").

Det er konserter i mange av byens hjørner denne tirsdagskvelden, og onsdag, og torsdag, og alle dager.
Og likevel er det alltid noen som velger vår messingkonsert. Neste tirsdag går de kanskje på korkonsert, hvem vet.

Det skal sies at Tyskland så godt som er den klassiske musikkens hjemland. De har fått Bach og Beethoven inn med morsmelka, og tradisjonene stikker kanskje dypere enn vi kan forstå der oppe i nord.

Kanskje har jeg ikke forstått så mye enda jeg heller, men noe har jeg forstått - jeg er ikke lenger en freak. Jeg er ikke sær og det er ikke unyttig, det jeg driver med. Det er ingen som snakker om hvor ille det er å få betalt for hobbyen sin og hvorfor det må brukes av skattepengene på å bygge opera. Plutselig er det ikke behov for alle de kulturpolitiske argumentene man hele tiden er vant til å ha i ermet.

Noen ganger tenker jeg at det er jo her jeg burde bli værende, hvis jeg vil jobbe som musiker. Men samtidig vet jeg at tradisjoner jo må begynne et sted. Og at hvis jeg tror at også nordmenn vil ha glede flotte konserter, må jeg reise hjem og være med på å skape dem.

Vi har sikkert mange fine interesser, vi nordmenn også.
Men tyskerne går på konsert på en tirsdagskveld. Det er forskjellen.

Om blogging og skrivekløe.

Denne bloggen har sitt utspring i at jeg reiste bort.
Sammen med erkjennelsen av at jeg plutselig var blitt masterstudent kom nemlig også reisefeberen. Hvis jeg ikke reiste noe sted her og nå, ville jeg ganske sikkert bli gående opp og ned Oslos gater til evig tid.

Så jeg reiste, og visste at mange av de jeg brydde meg mest om ble igjen der hjemme, i Oslos gater.

Med denne vissheten dukket også blogg-idéen opp: hvorfor ikke lage en blogg og fortelle litt om hva jeg driver med her i Tyskland. Så kan jeg jo håpe at jeg får noen mailer, kommentarer eller bare noen tanker tilbake fra dem som leser. Kanskje slipper folk også den ustoppelige talestrømmen min når jeg kommer hjem igjen, nå når jeg har fått delt noen opplevelser med dem underveis.

Men av en eller annen, og i allefall for meg svært overraskende grunn, har dette med blogging gitt mersmak. Jeg har rett og slett fått skrivekløe! Jeg husker jo at jeg likte norsktimene på skolen. Men jeg hadde glemt hvor godt jeg faktisk liker å skrive, enten det det dreier seg om seriøse saker eller bare vrøvl.

Jeg har også skjønt at det faktisk finnes utrolig mange blogger der ute på den store verdensveven. At det finnes folk som skriver for å dele, for å lytte, for å mene, for å tenke, for å ytre, for å skape, for å hevde. Uten at noen nødvendigvis trenger å lese det de skriver. Jeg har skjønt at det finnes folk som skriver for å skrive, og at det er greit å ha skrivekløe.

Så jeg tror at det som begynte som et slags reisebrev, kommer til å fortsette som en helt vanlig blogg.

Interesser seg den som vil!

ÆSJ.

Hvorfor er tyskere alltid så høflige? Hvor kommer all hjelpsomheten fra, alle de vennlige blikkene, de interesserte spørsmålene, alle smilene, forsøkene på å få andre til å føle seg verdsatt?

Dette høres jo ut som rene himmelriket. Høflighet, vennlighet, hjelpsomhet.
Jeg befinner meg i høflighetens land, og likevel er jeg allerede lei.

I dag har jeg nemlig blitt overmannet av den språkforvirredes problem. Dette problemet går ut på at jeg hele tiden må spørre meg selv – hva mener de egentlig??? Når en relativt ukjent tysker stiller hyggelige, interesserte spørsmål – er han virkelig interessert? Jeg mistenker nemlig at det bare er godt kamuflert nysgjerrighet.
Når tyskerne til enhver tid vil hjelpe, hvordan vet jeg at de ikke bare for enhver pris vil vise frem sin måte å gjøre ting på, som selvfølgelig jo er den beste?
Og når tyskerne smiler så vennlig, hvordan kan jeg vite at smilene ikke bare er mildt overbærende - overfor denne stakkars skandinaviske jenta som ikke har blitt en «ekte» tysker enda...

Jeg må innrømme at til vanlig pleier jeg å ta imot vennligheten. Jeg pleier å la tvilen komme de tiltalte til gode, og villig surfe med på høflighetsbølgen. De gangene magefølelsen mistenker noe annet, pleier jeg å skylde på språket. Hadde jeg bare kunnet språket bedre, ville jeg forstått de vennliges kultur enda bedre.

Men i dag ulmer magefølelsen min skeptisk, og vennlige tyskersmil besvares med grynt.
Iallefall i tankene.

Det kommer nok delvis av at dagen i dag ikke er den aller beste. Det kommer nok delvis av erkjennelsen av at ferien er over, at mulighetene til å snakke med dem som virkelig kjenner meg er over for en stund, at gode opplevelser må legges igjen hjemme, at dagene som flyr muntert forbi erstattes av dager som denne, dager med vonde øvemuskler, vanskelige orkesterstemmer, ikke en kjent sjel i sikte og tyskere surrende over alt.

Jeg liker å reise. Jeg liker å oppdage, oppleve, lære og leve. Bare spør meg hvordan jeg har det, så vil jeg for det meste svare at jeg har det helt topp.
For det har jeg.
Det er bare sånne dager som i dag, at alt kommer ut på den vrange siden.
Det er meg mot hele den vennlige tyskerstimen.

Hvorfor er de alltid så innmari høflige?

Æsj.

Nytt år, nye tanker.

Denne forsinkede nyttårsbloggen forfattes en januardag i Tromsø. Klokken er to om formiddagen, men utenfor hotellvinduet skinner nattlandskapet: lys og lykter speiler seg i mørket og i vannflaten.

En uke i nord er en god avslutning på jule-og nyttårsfeiringen i Norge. Det føles som om høsthalvåret bare har flydd forbi. Det har vært både fint, opplevelsesrikt og trist på en gang, og det har vært mye nytt å sette seg inn i - noe som jo hører med når man flytter til et nytt land.
Nettopp derfor har det vært godt å bare stoppe opp i noen uker, være hjemme, ta seg tid til å lese litt eller bare ligge henslengt foran Grey`s Anatomy, spise gode middager og brød med brunost hjemme hos mamma og pappa, gå en skitur, drikke vin og ha en god samtale på sitt eget språk med sin egen venn som man kjenner godt.
Kanskje blir man en smule sentimental når man bor langt hjemmefra, hva vet jeg, men jeg kjenner at jeg setter enda mer pris på en slik "pause" enn noen gang tidligere. Å reise er nyttig og spennende, men det er trygt å vite at man har noen og noe et sted i verden som ikke forsvinner, et helt eget "hjemme".

Her i Tromsø er det mørketid, det er som om natten bare aldri tar slutt, og følelsen av å stå opp, spise frokost og gå på jobb midt på på natten er ganske absurd for ei som ikke akkurat er hardbarka nordlending. Men musikken er fin, menneskene er fine og byen er en slags merkelig blanding av fin, søt,og hipp. Men likevel så bitende kald og mørk. Jeg blir nesten litt satt ut når jeg vandrer rundt her, kaféene er passe shabby og hippe med vinylplatespillere og myke sofaer, både kaffelagerne og kaffedrikkerne smiler, her fins en secondhandbutikk med omsydde kjoler jeg knapt har sett maken til og her fins Mack-øl og flest utesteder i Norge per innbygger. Men så fort man skal ut av de små oasene må man kneppe igjen dunjakka, ta på lua og vottene og finne frem lommelykta.

Fjellene ligger som en hvit, taggete krans rundt byen, og jeg tror det er kontrasten mellom fjellene, den ville naturen og det ville været, det bekmørke og det isende kalde på den ene siden og kaféene og det urbane og byaktige på den andre siden som setter meg litt ut. Det er noe med å kjempe seg frem over isen eller i snøføyka for å få en kaffe latte. Følelsen av ekstremhet kommer på et vis nærmere her enn noe annet sted, og nærmere kommer også spørsmålet om impulser og "hipphet" egentlig bør utvikles for enhver pris. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har fått summert opp tankene enda. Jeg tror jeg må oppleve Tromsø om sommeren for å få satt sammen puslespillbitene mine.

I kveld skal iallefall Tromsøs konsertpublikum få høre Beethovens skjebnesymfoni, Mendelssohn og Sibelius. La oss håpe det både blir flott og dramatisk.

For de som skulle ha interesse vil jeg i det kommende året...

...oppleve mer av Tyskland,
la toget føre meg til nye steder med historisk sus der jeg kan lytte til nye dialekter og oppleve alper og vinranker,
besøke bror og Jens Inge i Berlin, høre Berliner Philharmoniker,besøke Johannes i Hamburg, lese mere tysk kiosklitteratur, prøve å bli vennligere innstilt til filmer som er dubbet til tysk, besøke Mari i Düsseldorf, ta meg tid til flere lange netter på utesteder som aldri stenger, sette meg inn i tysk politikk sånn at jeg i det minste kan forstå LITT av det som står i avisene, gå på skøyter i Hannover, prøve ut tysk haiking satt i system ( www.mitfahrgelegenheit.de )...

... trene annenhver dag (for å få valuta for kontrakten med det superdyre treningsstudioet)...

...holde to masterkonserter...

...kjøpe mange par nye sko...

...fortsette å spise kake på konditori (fordi det er umulig å la være)...

...gi og ta imot musikk- og kulturopplevelser...

... jobbe som korpsmusiker i Bergen, regnets by...

... undervise...

...øve...

...lese bøker...

...la toget føre meg LENGRE enn til Tysklands grenser, til Paris, til Wien, til Praha...

...bestige et fjell...

...være venn, søster, datter...

Slik ser 2008 ut i mitt hode, et virvar av løse fragmenter, satt sammen til et bilde av året som kommer. Noen planer, noen ønsker, men også mange spørsmål.
Hvor er man ved neste korsvei?
Studiene nærmer seg slutten, og verden, den åpner seg så mye som man selv vil.
Hva gjør man egentlig neste år på denne tiden, hvor, og med hvem?
Den som hadde visst...

Godt nytt år!

Julemarked.

Slik ser altså gatene i Hannover ut i desember - og de er fine å tumle rundt i, sier jeg bare.





Smie og middelaldermarked.





Julestemningen er her!

Sankt Nikolausfeiring.

Det begynte i natt.

På et eller annet tidspunkt hadde noen satt en boks med hjemmelagde kaker utenfor leilighetsdøra vår.

Den stod der, kakeboksen, helt for seg selv midt på gulvet, og jeg tenkte for meg selv at det sikkert var de i naboleiligheten. Kanskje var de blitt lei av kakene de hadde bakt, og ville bli kvitt restebaksten?

Men det var først i dag morges, i det jeg gned søvnen ut av øynene og åpnet døra til rommet mitt, at det gikk opp et lys. For utenfor døra stod det så sannelig en vaskekte julenisse. Den var riktignok i sjokolade, men like fullt.

En julenisse hilser meg god morgen, og jeg erindrer: Det er Sankt Nikolaus dag i dag.

Den hellige Sankt Nikolaus levde 340 år etter Kristus, og er en myteomspunnet helgen. Først og fremst er han kjent for sin gavmildhet, og en av legendene forteller at han en gang hjalp en fattig familie gjennom å kaste tre klumper gull ned gjennom pipa. Gullklumpene falt rett inn i tre strømper som hang til tørk på kaminen. Dette er opphavet til skikken som går ut på å sette støvlene eller strømpene sine utenfor døra, med håp om at de neste morgen skal være fylt med sjokolade, nøtter eller andre godsaker. Selve julenissen slik vi kjenner den har også sine aner fra denne tradisjonen, i tillegg til fra vår egen norske fjøsnisse.

Den 6. desember feirer tyskerne helgenen Sankt Nikolaus, og for barna er dette en stor dag. Om kvelden den 5. desember settes tomme støvler og strømper frem, og forventningene er store.

Nå skal det sies at tyskere generelt er glade i å feire. Stadig er det helligdager, såkalte "Feiertag"`er, stadig er det en ny helgen som skal feires, et karneval, eller kanskje er det nasjonaldag? Ja, selv en alminnelig lørdagskveld blir her kalt "Feierabend".... Derfor må jeg innrømme at jeg heller ikke hadde bitt meg spesielt i merke ved denne "Sankt Nikokaus Tag" - ikke før jeg ble vekket av en sjokoladenisse.



Hvem som er min Sankt Nikolaus vet jeg fremdeles ikke. For jeg går ut fra at det ikke er helgenen selv som har sneket seg inn gjennom takvinduet.

Eller?

DESEMBERMØRKE OG DESEMBERLYS

....desembermørke

....vissheten om at alt kan mistes....

....regn som aldri blir til snø....





....netter som forsvinner i desembertanker....



....desemberlys






..... et bysentrum fullt av Weihnachtsmarkt med middelalderhus, julestjerner, nøtter, klementiner, varm kakao, Glühwein, nyttige og unyttige gjenstander til salgs, folkemylder og julelys....

.....Hannoverbesøk fra nord....

....kveldsprat og rødvin på kjøkkenet....

....Astrid Lindgren i tysk oversettelse....

....forrykende orkestermusikk....

....tyskere som tør opp i desemberglans....




...venner som bryr seg