Uventet torsdagsvarme.

Det var sensommerkveld i Oslo, det var kammermusikkfestival og vi skulle høre gambe, lutt og cembalo. Besøket mitt elsket tidlig musikk, så jeg visste at verdensstjernevibbene lå i lufta.
Men kunne tonene fra en lutt og en gambe virkelig fylle en hel kirke så vel som drømmene til dem som satt inne i den?
Ja, det kunne de. Jeg tror ikke at jeg har opplevd en så lyttende stillhet rundt et så lite instrument noen gang, som da lutten inntok Frogner kirke den kvelden.
Det var en av de få konsertene som biter seg fast, på ordentlig.

Sensommerkvelden nærmet seg midnatt da vi tumlet oss ut av kirken, på leting etter en buss som kunne ta oss tilbake til den virkelige verden, til den nåværende tiden. Vi hadde renessanse i ørene og gambestrenger i hjertet. Og det var på bussen vi møtte henne.

Hun var åtti år gammel, hun hadde slitne bein, men energiske øyne. Vi kjente henne ikke, men hjalp henne gjerne ut av bussen. Om vi ville hjelpe henne å finne veien til hotellet hun bodde på også? Selvfølgelig. Og før vi var kommet så langt, satt vi der med hver vår eplemost, på kafeteria, ved midnattstid en torsdag kveld.
Vi og ei åtti år gammel dame vi hadde kjent i ti minutter, ei åtti år gammel dame som hadde reist fra Bergen og bodde på hotell i Oslo. Ei åtti år gammel dame som satte seg på flyet til Oslo for å høre på konsert. "For jeg er så glad i sånn barokkmusikk!"
Og vi fikk høre om alt - om barndommen i Sveits, sykepleierlivet i Spania, om gården i California, det havarerte amerikanerekteskapet, den deprimerte sønnen, om ensomheten i Bergen. Historier fra et liv, historier fra årtier tilbake, historiene bak et par slitne bein og et par smilende øyne.

Det er rart hva en torsdagskveld kan ha å by på.