I dag..

.. har jeg
stått opp, spist frokostbrunost medbrakt fra Norgesbesøk forrige uke, syklet, vært på forelsening i fysiologi og lært om armenes muskler og sener, varmet opp på hornet mitt, spilt Mozart og Strauss med pianist i auditoriet på høgskolen, spist Mittagessen i Mensa, vært på tyrkisk konditori og prøvd forskjellige typer Baklava (visste ikke at det fantes så søt mat), gått rundtogrundt i en fireetasjers bruktbutikk sammen med en blid estlender og en amerikaner med krøllete hår, drukket masse kaffe med masse melk, vært på tyskkurs sammen med andre innvandrere og repetert preposisjoner og kasus, drukket små øl på en lounge-aktig kafé sammen med min tyrkiske venn..
og skrevet blogg.

Jeg synes det står sånn stille her i Hannover for tiden at jeg måtte rømme til Berlin noen dager i forrige uke. Kanskje er det våren som bringer rastløsheten med seg.
Men når jeg tenker tilbake på det jeg har gjort i dag, er det jo egentlig ganske mye, er det ikke?

Bøkerbøker

Det hender støtt og stadig at noen spør om jeg har bøker å anbefale.
Og det hender like støtt og stadig at jeg bare ikke greier å komme på noe å anbefale på stående fot.

Bøker er for meg er en helt egen verden som jeg fra tid til annen dykker ned i, og blir der, lenge.
Det er bare at nøkkelen til denne verdenen ikke alltid passer til hukommelsen min. Sånn er det bare. Når noen spør om jeg har boktips, tar det derfor ofte litt tid før jeg får frem alle de titlene som befinner seg lengst bak på tunga.
For ja, bøker kan jeg gjerne anbefale, men hvilke? Hva vil akkurat du like? Hvor skal jeg i det hele tatt begynne?

Uansett kan jeg jo godt være flinkere til å komme med noen anbefalinger på her på bloggen.
Og hvis jeg i blant får de gode leseropplevelsene ut, frem og ned på "papiret" -
hvem vet, kanskje jeg blir flinkere til å huske titlene når noen spør også.

Det finnes bøker som underholder, som sitrer av spenning og fortelling og som ikke kan legges fra seg.
Og det finnes bøker som får en til å se verden på en litt annen måte.

En av hver har dere her, og de har på hver sin måte bøker som et sentralt tema:

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

Garantert spenning og våkenetter fra mystiske smug og gamle bokhyller i Barcelona. Jeg lå oppe til fire og lengre enn det, hadde ikke sjangs til å legge den fra meg...

Azar Nafisi: Å lese Lolita i Teheran

Et helt spesielt innblikk det iranske samfunn gjennom kvinnenes og litteraturens blikk. Det er en vakker historie samtidig som den er ærlig og menneskelig.
Kanskje er det sånn at en må nektes tilgang til det som er viktigst for en selv før en virkelig engasjerer seg i et land eller i en internasjonal situasjon. Jeg vet ikke.
Gjennom denne boken opplevde jeg å bli fratatt muligheten til å høre musikk og til å lese bøker. Og det setter sine spor.
Jeg håper iallefall at flere vil lese den og støtte dem som jobber for menneskerettigheter i Iran.

http://www.vgb.no/29212
http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/911ADAB6AF9BD668C1256DEC0039AA30


God bokvår!

()

Noen ganger, når jeg leser på bloggen min, tenker jeg at den er et typisk eksempel på hvordan mennesket kan være i perioder - kretsende rundt sin egen verden.
Selv om det er mye å tenke på og engasjere seg i der ute, hender det at man ikke ser stort lengre enn sin egen nesetipp. Det blir "jeg, jeg og jeg".

Sånn er det med bloggingen også, noen ganger føler man rett og slett ikke at man har noe å skrive om. Ingen tanker på noe annet plan enn det helt elementære "jeg"-planet. Selv om man gjerne vil være engasjert og dele noe som faktisk betyr noe, noe som kan sette i gang noen tankeprosesser rundt omkring, er det perioder der engasjementet ikke strekker seg stort lengre enn til sofaen og rødvinsglasset. Men heldigvis kommer det (forhåpentligvis) som regel tilbake igjen, både i livet og i bloggingen.
Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Hvorfor gnisten noen ganger bare forsvinner, og hvilke knapper man kan trykke på for å få den til å gløde igjen.

I mellomtiden har jeg lyst til å komme med en oppfordring: kan ikke dere også fylle ut det som mangler i denne lille regla. Enten på mail eller i kommentarfeltet her.



For tiden

- er jeg for meg selv i en passe stillestående tysk by
- burde jeg være full av motivasjon til å øve, øve og øve enda mer
- får jeg høre at jeg ser ut som jeg skal i selskap fordi jeg går med perlekjede
- trenger jeg å minnes på hva som er meningen med alt ting
- unngår jeg å ringe noen
- plystrer jeg små ugjenkjennelige melodier
- hører jeg på Brahms
- synger jeg med Maria Mena
- leser jeg Amnestys tyske medlemsblad
- lengter jeg etter samtaler som ikke bare dreier seg om vær og vind
- ser jeg at verden er litt for firkantet
- ønsker jeg meg vår på ordentlig
- savner jeg god kribling i magen
- spiser jeg søte epler fra en tysk bondegård
- har jeg mest lyst på kos
- er jeg på nikk med resepsjonisten på Hochschule
- gleder jeg meg til besøk av Maja og Anny

- har jeg det fint nok



Del litt av deres "jeg"-verden for tiden også!

Solstikk?

I dag har jeg...
...skurt en råtten kjeller, slipt ned en gammel dør, banket tapet ned fra en vegg og lagt tre internettkabler i huset der jeg bor.
Var det noen som tvilte på at jeg har håndverkergener...?

Etterpå drakk jeg en øl blandet med sitronbrus og spiste grillmat - ute.
For i Hannover drikkes det mye rart, og dessuten er det tjue varmegrader der.

Tilbake i Tyskland.

Man skulle ikke tro det var sant -

at det første jeg så da jeg satte meg på flybussen fra Hamburg Flughafen,
var en vegg full med bilder av Wenche Myhre.



Jeg synes det er på sin plass å sitere Haruki Murakami (japansk forfatter):

Jeg er syvogtredve og sitter i et Boeing syv-fire-syv. Det enorme flyet dukker ned gjennom et tykt skylag, før det går inn for landing på flyplassen i Hamburg. Et kaldt novemberregn formørker landskapet på bakken og får alt der nede - de regnkledde flyplassarbeiderne, flaggene på toppen av de pregløse bygningene, reklameplakatene for BMW - til å minne om et dystert flamsk maleri.
"Ser man det," tenker jeg, "så er jeg i Tyskland igjen."

Glemt kunnskap.

Jeg lurer på hvor det blir av alt det som er glemt.

Kommareglene fra norsktimene på barneskolen.
Dreiemaskinen fra sløyden, sinus og cosinus og tangens fra mattetimene.
Striden mellom Wergeland og Welhaven.
Kromosomer og forskjellige typer celledeling.
Skuddet i Sarajevo.
Alt det vi lærte, tygde på og spyttet ut.

Og det er ikke bare ungdommens lærdom som er glemt.

Det er ikke lenge siden jeg leste litteraturteori med stor entusiasme. Likevel kan jeg, selv etter iherdige dypdykk i hukommelsen, fremdeles ikke huske hva det var Roman Jakobsson egentlig drev med.
Det er heller ikke lenge siden jeg leste teorier om ledere og underordnede, og om oppbygning av organisasjoner. Neimen om jeg husker så mye som et dugg.
Og hva med satslæreundervisningen på musikkhøgskolen?
Den tyske gramatikken fra forrige uke? Avisen fra i går?

Jeg har lest, lært, studert og glemt. Og jeg har på følelsen at vi er flere i samme båt. Jeg bare lurer på hvor det blir av, alt vi har glemt.
Forhåpentligvis ligger det gjemt et sted ute i hjernebarken, sånn at det kan manes frem hvis det virkelig blir nødvendig.
Eller kanskje er det bare borte vekk.

Hvem vet.

Påske.

Det er fint med ferie og påske på en gang.

Det er fint med Norge, snø i lufta og sol på nesa, brunost, kino, Oslo, venner som lytter,
det er fint med tid til å tenke, til å lese bøker og lytte til musikk.

Jeg skal være noen dager på fjellet. Og selv om påsketrafikken i Beito er hektisk og det er tjukt med folk på Peppe´s pizza i bunnen av skibakken, har fjellet og skiløypene fortsatt plass til alle. Noen ganger tror jeg vi glemmer å sette pris på hvor heldige vi faktisk er her i landet. Vi har natur som fortsatt er urørt og vill, og som har plass til at vi boltrer oss i den akkurat når vi ønsker det.

I kristen folketro sees solen som et symbol på gleden over at Jesus var stått opp første påskedags morgen. I følge folketroen danset den av glede.
Jeg håper det blir sol både i bakken og i langrennsløypa i påsken, og at vi vil legge merke til at den danser av glede for den flotte naturen vår.

Bok- og musikktips for lange påskekvelder etter at solen har gått ned:

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen.


Akkurat spennende og mystisk nok for påskepleddet, innpakket i en historisk engelsk kontekst.

J.S. Bach: «Erbarme dich, mein Gott» fra Matteuspasjonen.



Fantastisk vakkert fra Magdalena Kozena.

God påske!