Overfladiskheten.

Den er der, surrrende,
og så setter den seg på skulderen som en mygg,
kvitrende, mer og mer høylytt.
Så har den plutselig tatt over.
Det finnes ingen vei utenom den,
og noen ganger er det helt greit,
ikke noe problem, jeg kan smile, jeg,
smile bredest og le høyest,
jeg kan snakke om været og om han og om hun,
hva var det nå han het igjen, han mørke, han som stod i med hun med krøllene, ja, har de ikke fått en unge til og med, og hva slags farge skal vi ha på julepynten i år da, mon tro,
ord som har blitt tomme,
grunne øyne,
tanker som forsvinner,
åpenhet som har blitt trang,
jeg kan være med, jeg,
jeg kan smile,

men ikke alltid.
Og hva gjør du når det bare ikke går lenger?
Hva gjør du hvis du mister det du hadde,
det som stengte den ute?

Er det sånn det har blitt, er det sånn det skal bli,
kommer den sigende med trøttheten, uten at man merker det,
tar den meg, sånn som den har tatt dem?
Hvis den gjør det, blir det mørkt,
og aldri har jeg vært så redd for noen
som jeg er for den.

Bergen.

Samtale på bussholdeplassen.

Militærmann: "Jaså, du har vært på jobb, ja, driver dere og forbereder julekonsert, da, eller?"
Jeg: "Nei, vi har konsert hver uke, vi, altså."
M: "Ok! Ja, det er jo ikke verst, å kunne leve av hobbyen sin.."
J: ".."
M: "Eller, det er kanskje ikke hobby lengre? Når det er jobben din, lissom?"
J: "Tja, det er jo det jeg lever av, men jeg syns fortsatt det er gøy, da."
M: "Men du setter deg ikke ned og spiller om kvelden etter at jobben er ferdig?!?"
J: "..."

Det regner.

Det regner i Bergen.

Og det er ikke bare sånn koselig høstregn -

det regner sidelengs, baklengs og forlengs,
det regner hagl og mørke,
det regner hardt,
det slutter ikke,
det regner og regner

og jeg har glemt regnjakka mi i Oslo.

Ultima.

Ultimafestivalen går for tiden av stabelen i Oslo.
For dem som synes å ha hørt om Ultima, men likevel ikke har den fjerneste anelse om hva dette dreier seg om, kan jeg fortelle følgende:

Ultima er en årlig internasjonal festival for samtidsmusikk og relaterte kunstarter.
Kort sagt, en salig blanding av ny musikk med noko attåt.

Det spennende med Ultima er at man møter musikk, komponister og kunstnere som man kanskje ikke ville blitt kjent med ellers.
Her får du ikke høre Beethoven eller Bach - men dem kan du jo høre på hele resten av året hvis du vil!
Derimot får du mulighet til å boltre deg i musikk som utfordrer øre og sinn. Noe vil overraske deg, noe vil du like, og noe vil kanskje få deg til å vri deg i stolen av kjedsomhet.
Det spennende med Ultima er at du ikke vet hva som kommer.

I Ridehuset fredag klokken fem får du sjansen til å høre Rolf Borch bringe dårlige nyheter fra ørkenen. Det gjør han på klarinett, og jeg kan love deg en opplevelse utenom det vanlige.
Du får også høre Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet, og du får se meg i uniform.

Tanker til "The Chase"

Hun het Marit, og bodde i første etasje i Sofies gate.
Jeg bodde i tredje, og hver dag gikk jeg forbi døra hennes og visste at der bodde det ei som hadde vært popstjerne.
Ei som hadde vært fjortisidol og fast innslag på MTV.

Nå bodde hun i en helt vanlig leilighet på Bislett, bakte brød og smilte til meg over klesvasken.
I blant ble jeg stående utenfor døra og lytte. Jeg kunne høre gitarakkorder og ivrig sangstemme, og tenkte at der skulle jeg også gjerne ha sittet,
kost meg med gitaren hele formiddagen.
En dag fant jeg noen sammenkrøllede ark i søppelcontaineren.
Det var blå kulepenn, gitarakkorder og overstrøkne ord på engelsk, det var en sang som hadde endt,
allerede før den begynte.

Ja, hun spilte, ja, hun skrev,
høsten og bygården var musestille og de ventet -
på at hun skulle komme syngede inn på alles lepper igjen.
Det gjorde hun,
og hun smilte fortsatt.

Du treffer dem på By-larm, i avisa,
på Platekompaniets topp-ti,
du treffer dem i festivalkaos og kaféprat.
De er jenter, de er unge, de har ord på hjertet, og de synger av full hals.

Det er mange av dem for tida, de norske syngejentene,
men Marit Larsen er fortsatt en av de beste.
Mest fordi det musikalske er glimrende gjennomført.
Og litt fordi vi bodde i hver vår etasje, og jeg fortsatt husker smilet bak klesvasken.

Akkurat nå

sitter jeg midt på gulvet,
i et kjøkken, midt i en by, midt i Tyskland,
og venter på en amerikaner som er ute og løper halvmaraton midt på natta.

Jeg har en svart og hvit katt på fanget,
drikker urtete med selvutnevnt lykke-effekt,
hører på islandsk elektronika,
spiser trøfler -

og tenker på at det er rart hvordan man havner der man havner.