Overfladiskheten.

Den er der, surrrende,
og så setter den seg på skulderen som en mygg,
kvitrende, mer og mer høylytt.
Så har den plutselig tatt over.
Det finnes ingen vei utenom den,
og noen ganger er det helt greit,
ikke noe problem, jeg kan smile, jeg,
smile bredest og le høyest,
jeg kan snakke om været og om han og om hun,
hva var det nå han het igjen, han mørke, han som stod i med hun med krøllene, ja, har de ikke fått en unge til og med, og hva slags farge skal vi ha på julepynten i år da, mon tro,
ord som har blitt tomme,
grunne øyne,
tanker som forsvinner,
åpenhet som har blitt trang,
jeg kan være med, jeg,
jeg kan smile,

men ikke alltid.
Og hva gjør du når det bare ikke går lenger?
Hva gjør du hvis du mister det du hadde,
det som stengte den ute?

Er det sånn det har blitt, er det sånn det skal bli,
kommer den sigende med trøttheten, uten at man merker det,
tar den meg, sånn som den har tatt dem?
Hvis den gjør det, blir det mørkt,
og aldri har jeg vært så redd for noen
som jeg er for den.