ÆSJ.

Hvorfor er tyskere alltid så høflige? Hvor kommer all hjelpsomheten fra, alle de vennlige blikkene, de interesserte spørsmålene, alle smilene, forsøkene på å få andre til å føle seg verdsatt?

Dette høres jo ut som rene himmelriket. Høflighet, vennlighet, hjelpsomhet.
Jeg befinner meg i høflighetens land, og likevel er jeg allerede lei.

I dag har jeg nemlig blitt overmannet av den språkforvirredes problem. Dette problemet går ut på at jeg hele tiden må spørre meg selv – hva mener de egentlig??? Når en relativt ukjent tysker stiller hyggelige, interesserte spørsmål – er han virkelig interessert? Jeg mistenker nemlig at det bare er godt kamuflert nysgjerrighet.
Når tyskerne til enhver tid vil hjelpe, hvordan vet jeg at de ikke bare for enhver pris vil vise frem sin måte å gjøre ting på, som selvfølgelig jo er den beste?
Og når tyskerne smiler så vennlig, hvordan kan jeg vite at smilene ikke bare er mildt overbærende - overfor denne stakkars skandinaviske jenta som ikke har blitt en «ekte» tysker enda...

Jeg må innrømme at til vanlig pleier jeg å ta imot vennligheten. Jeg pleier å la tvilen komme de tiltalte til gode, og villig surfe med på høflighetsbølgen. De gangene magefølelsen mistenker noe annet, pleier jeg å skylde på språket. Hadde jeg bare kunnet språket bedre, ville jeg forstått de vennliges kultur enda bedre.

Men i dag ulmer magefølelsen min skeptisk, og vennlige tyskersmil besvares med grynt.
Iallefall i tankene.

Det kommer nok delvis av at dagen i dag ikke er den aller beste. Det kommer nok delvis av erkjennelsen av at ferien er over, at mulighetene til å snakke med dem som virkelig kjenner meg er over for en stund, at gode opplevelser må legges igjen hjemme, at dagene som flyr muntert forbi erstattes av dager som denne, dager med vonde øvemuskler, vanskelige orkesterstemmer, ikke en kjent sjel i sikte og tyskere surrende over alt.

Jeg liker å reise. Jeg liker å oppdage, oppleve, lære og leve. Bare spør meg hvordan jeg har det, så vil jeg for det meste svare at jeg har det helt topp.
For det har jeg.
Det er bare sånne dager som i dag, at alt kommer ut på den vrange siden.
Det er meg mot hele den vennlige tyskerstimen.

Hvorfor er de alltid så innmari høflige?

Æsj.

Nytt år, nye tanker.

Denne forsinkede nyttårsbloggen forfattes en januardag i Tromsø. Klokken er to om formiddagen, men utenfor hotellvinduet skinner nattlandskapet: lys og lykter speiler seg i mørket og i vannflaten.

En uke i nord er en god avslutning på jule-og nyttårsfeiringen i Norge. Det føles som om høsthalvåret bare har flydd forbi. Det har vært både fint, opplevelsesrikt og trist på en gang, og det har vært mye nytt å sette seg inn i - noe som jo hører med når man flytter til et nytt land.
Nettopp derfor har det vært godt å bare stoppe opp i noen uker, være hjemme, ta seg tid til å lese litt eller bare ligge henslengt foran Grey`s Anatomy, spise gode middager og brød med brunost hjemme hos mamma og pappa, gå en skitur, drikke vin og ha en god samtale på sitt eget språk med sin egen venn som man kjenner godt.
Kanskje blir man en smule sentimental når man bor langt hjemmefra, hva vet jeg, men jeg kjenner at jeg setter enda mer pris på en slik "pause" enn noen gang tidligere. Å reise er nyttig og spennende, men det er trygt å vite at man har noen og noe et sted i verden som ikke forsvinner, et helt eget "hjemme".

Her i Tromsø er det mørketid, det er som om natten bare aldri tar slutt, og følelsen av å stå opp, spise frokost og gå på jobb midt på på natten er ganske absurd for ei som ikke akkurat er hardbarka nordlending. Men musikken er fin, menneskene er fine og byen er en slags merkelig blanding av fin, søt,og hipp. Men likevel så bitende kald og mørk. Jeg blir nesten litt satt ut når jeg vandrer rundt her, kaféene er passe shabby og hippe med vinylplatespillere og myke sofaer, både kaffelagerne og kaffedrikkerne smiler, her fins en secondhandbutikk med omsydde kjoler jeg knapt har sett maken til og her fins Mack-øl og flest utesteder i Norge per innbygger. Men så fort man skal ut av de små oasene må man kneppe igjen dunjakka, ta på lua og vottene og finne frem lommelykta.

Fjellene ligger som en hvit, taggete krans rundt byen, og jeg tror det er kontrasten mellom fjellene, den ville naturen og det ville været, det bekmørke og det isende kalde på den ene siden og kaféene og det urbane og byaktige på den andre siden som setter meg litt ut. Det er noe med å kjempe seg frem over isen eller i snøføyka for å få en kaffe latte. Følelsen av ekstremhet kommer på et vis nærmere her enn noe annet sted, og nærmere kommer også spørsmålet om impulser og "hipphet" egentlig bør utvikles for enhver pris. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har fått summert opp tankene enda. Jeg tror jeg må oppleve Tromsø om sommeren for å få satt sammen puslespillbitene mine.

I kveld skal iallefall Tromsøs konsertpublikum få høre Beethovens skjebnesymfoni, Mendelssohn og Sibelius. La oss håpe det både blir flott og dramatisk.

For de som skulle ha interesse vil jeg i det kommende året...

...oppleve mer av Tyskland,
la toget føre meg til nye steder med historisk sus der jeg kan lytte til nye dialekter og oppleve alper og vinranker,
besøke bror og Jens Inge i Berlin, høre Berliner Philharmoniker,besøke Johannes i Hamburg, lese mere tysk kiosklitteratur, prøve å bli vennligere innstilt til filmer som er dubbet til tysk, besøke Mari i Düsseldorf, ta meg tid til flere lange netter på utesteder som aldri stenger, sette meg inn i tysk politikk sånn at jeg i det minste kan forstå LITT av det som står i avisene, gå på skøyter i Hannover, prøve ut tysk haiking satt i system ( www.mitfahrgelegenheit.de )...

... trene annenhver dag (for å få valuta for kontrakten med det superdyre treningsstudioet)...

...holde to masterkonserter...

...kjøpe mange par nye sko...

...fortsette å spise kake på konditori (fordi det er umulig å la være)...

...gi og ta imot musikk- og kulturopplevelser...

... jobbe som korpsmusiker i Bergen, regnets by...

... undervise...

...øve...

...lese bøker...

...la toget føre meg LENGRE enn til Tysklands grenser, til Paris, til Wien, til Praha...

...bestige et fjell...

...være venn, søster, datter...

Slik ser 2008 ut i mitt hode, et virvar av løse fragmenter, satt sammen til et bilde av året som kommer. Noen planer, noen ønsker, men også mange spørsmål.
Hvor er man ved neste korsvei?
Studiene nærmer seg slutten, og verden, den åpner seg så mye som man selv vil.
Hva gjør man egentlig neste år på denne tiden, hvor, og med hvem?
Den som hadde visst...

Godt nytt år!

Julemarked.

Slik ser altså gatene i Hannover ut i desember - og de er fine å tumle rundt i, sier jeg bare.





Smie og middelaldermarked.





Julestemningen er her!

Sankt Nikolausfeiring.

Det begynte i natt.

På et eller annet tidspunkt hadde noen satt en boks med hjemmelagde kaker utenfor leilighetsdøra vår.

Den stod der, kakeboksen, helt for seg selv midt på gulvet, og jeg tenkte for meg selv at det sikkert var de i naboleiligheten. Kanskje var de blitt lei av kakene de hadde bakt, og ville bli kvitt restebaksten?

Men det var først i dag morges, i det jeg gned søvnen ut av øynene og åpnet døra til rommet mitt, at det gikk opp et lys. For utenfor døra stod det så sannelig en vaskekte julenisse. Den var riktignok i sjokolade, men like fullt.

En julenisse hilser meg god morgen, og jeg erindrer: Det er Sankt Nikolaus dag i dag.

Den hellige Sankt Nikolaus levde 340 år etter Kristus, og er en myteomspunnet helgen. Først og fremst er han kjent for sin gavmildhet, og en av legendene forteller at han en gang hjalp en fattig familie gjennom å kaste tre klumper gull ned gjennom pipa. Gullklumpene falt rett inn i tre strømper som hang til tørk på kaminen. Dette er opphavet til skikken som går ut på å sette støvlene eller strømpene sine utenfor døra, med håp om at de neste morgen skal være fylt med sjokolade, nøtter eller andre godsaker. Selve julenissen slik vi kjenner den har også sine aner fra denne tradisjonen, i tillegg til fra vår egen norske fjøsnisse.

Den 6. desember feirer tyskerne helgenen Sankt Nikolaus, og for barna er dette en stor dag. Om kvelden den 5. desember settes tomme støvler og strømper frem, og forventningene er store.

Nå skal det sies at tyskere generelt er glade i å feire. Stadig er det helligdager, såkalte "Feiertag"`er, stadig er det en ny helgen som skal feires, et karneval, eller kanskje er det nasjonaldag? Ja, selv en alminnelig lørdagskveld blir her kalt "Feierabend".... Derfor må jeg innrømme at jeg heller ikke hadde bitt meg spesielt i merke ved denne "Sankt Nikokaus Tag" - ikke før jeg ble vekket av en sjokoladenisse.



Hvem som er min Sankt Nikolaus vet jeg fremdeles ikke. For jeg går ut fra at det ikke er helgenen selv som har sneket seg inn gjennom takvinduet.

Eller?

DESEMBERMØRKE OG DESEMBERLYS

....desembermørke

....vissheten om at alt kan mistes....

....regn som aldri blir til snø....





....netter som forsvinner i desembertanker....



....desemberlys






..... et bysentrum fullt av Weihnachtsmarkt med middelalderhus, julestjerner, nøtter, klementiner, varm kakao, Glühwein, nyttige og unyttige gjenstander til salgs, folkemylder og julelys....

.....Hannoverbesøk fra nord....

....kveldsprat og rødvin på kjøkkenet....

....Astrid Lindgren i tysk oversettelse....

....forrykende orkestermusikk....

....tyskere som tør opp i desemberglans....




...venner som bryr seg

PÅ VEI OPP

Å spille et instrument føles i blant som å bestige en fjelltopp. Man er på vei opp. Man har kursen mot et sted man ikke HELT vet hvordan er før man er fremme.

Det ser jo flott ut der oppe.
Men det er høyt. Og langt.

Og kanskje finnes det forskjellige ruter. Kanskje er den ene stien kortere, men bratt. Og den andre lengre, men med finere utsikt.

Og trenger man egentlig klatre helt til toppen? Hva med det siste, lille platået før man begynner den siste stigningen, det er jo fint der også? Kanskje til og med finere enn helt der oppe, hvem vet?

Men klatrer man ikke videre, får man heller aldri vite.

HVERDAG

Det er hverdag i Hannover.

Det er stille i gatene - tyskerne er hjemme i husene sine med tøflene, brettspillene, nittitallsmusikken, die Bild- Zeitung, das Abendessen og familien sin.

Jeg er også hjemme, jeg er under pleddet med en kopp te, klokken er snart elleve, og jeg er faktisk i ferd med å bli trøtt. Er jeg blitt en tysker?

De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen morgenfugl, og heller ikke videre flink til å legge meg om kvelden. Jeg har en tendens til å trekke de blå nattertimene ut i de uendelige. Med andre ord er jeg et vaskekte B- menneske. Hva kan det så komme av at jeg har begynt å kjenne trøttheten komme sigende?

Jeg tror tyskernes døgnrytme delvis også har nådd meg. Går man ut på en lørdag i to-tiden om formiddagen, hører man ikke et knyst. Bakeren er stengt, restaurantene er stengt, nærbutikken er stengt. Ikke en bil i sikte, ikke en turgåer. Det er fordi tyskerne allerede har vært oppe. De har handlet, gått tur med hunden og kjørt bilen på verksted. De har vendt tilbake til husene og tøflene sine, mens en morgentrøtt norsk student såvidt har gnidd søvnen ut av øynene.

Så ja, jeg har begynt å stå opp tidlig her i denne byen.
Det fungerer rett og slett ikke å sove lenge her. Middagen serveres mellom tolv og to, og da bør man helst være middagssulten.

Men det er også andre elementer som spiller positivt inn i forhold til min daglige oppvåkning. Skoleveien min er flat. Hvor mange ganger har jeg ikke i halvsøvne karret meg opp bakken fra Bislett forbi Fagerborg kirke på vei til musikkhøgskolen, i en lett heseblesende tilstand... ikke akkurat en pangstart på dagen. Her er veien flat og morgenlufta er frisk.

Alt jeg trenger å gjøre er å sette meg på sykkelen, la den rulle pent bortover i ca fem minutter, stoppe på den andre siden av fotgjengerfeltet ved skolen, gå inn på den lille, italienske kaféen som ligger der og smile "ein Cappucino ohne Sucker, bitte" til den blide tysk-italieneren , krysse fotgjengerfeltet og gå inn på skolen og spørre i resepsjonen etter nøkkel til et blåserrom. Da er vi på plass foran pianoet, hornet, munnstykket, cappucinoen og jeg, og dagen kan begynne. Hele dette lille morgenritualet tar ikke stort mer enn ti minutter, og det er intet mindre enn en myk start på dagen. Den føles til og med ikke så alt for frastøtende der man ligger under dyna mens vekkerklokken dundrer.

Slik er altså mine morgenstunder for tiden. Men hverdagene er lengre enn som så. Og en stor del av dem tilbringes på die Musikhochshule. Her øves det og ikke minst undervises det. Min lærer heter Markus Maskunitty og er finsk. Han har en energi jeg ikke har sett maken til. Han er inspirerende, men likevel steinhard, og godtar ikke noe som er halvferdig. Det er jo som kjent noe man har godt av hvis man vil lære noe fullt ut. Men det kan likevel være tøft, særlig sånn som undervisningsformen er her. Timene er åpne, det vil si at man har tilhørere. Alle hører alt, og man jobber med sitt eget under alles øyne og ører. Dette er nok noe det vil ta litt tid å venne seg til. Men kanskje lærer man å bli tøffere etterhvert?

En annen del av hverdagene tilbringes i bofellesskapet i Scwesternhausstrasse. Det vil jeg også gjerne fortelle litt om, men akkurat nå kjenner jeg at den tyske døgnrytmen har innhentet meg. Klokken er blitt kvart over elleve, og det er stille i leiligheten. Tyskerne er hjemme, inne på rommene sine, som tyskere flest. Regnet trommer på vinduet, det gir koselig stemning, men jeg håper det samme regnet ikke ødelegger kaffe-og sykkelturgleden fra sengekanten i morgen tidlig.

Jeg er nemlig fortsatt ikke helt sikker på hvor lang veien er tilbake til B-menneske-livet.