tenker høyt.

onsdag 29. juli 2009

På veien.

"Are we there yet?"
Lara satt i forsetet med sammenkrøllede bein mens Lin kjørte. Vinrankene klamret seg til åsene rundt oss, og plutselig fikk jeg vibber fra familiebilferier på nittitallet. Det var noe med Laras barnslige utrop og Lins tålmodighet bak rattet.

(trykket stemning.)

Spenningen og balansen mellom dem var både lik og ulik den i gutt-jente-forhold. Ulik på den måten at man fikk dobbelt opp med jentebekymringer, hormonsvingninger og overtolking av den andres oppførsel. Men likevel også lik, lik fordi det var helt tydelig at det var Lin som tok rollen som den rolige, tålmodige og runde, og Lara som den søte, fnisete og nesten overdrevent masete. Og selv om de helt sikkert ikke ville likt det hvis jeg hadde sagt det, minte det meg unektelig om rollene i et heterofilt forhold.

Det var rart, men møtet med dem hadde ført til møter med meg selv også, i noen nye dører. Det var noe med forholdet dem i mellom som virkelig fascinerte meg, samtidig som det gav meg en ekkel, gnagende følelse. Og jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var som fascinerte og hva som gnagde. Hva som var kriblende, mildt og lyst, og hva som var unaturlig, konstruert og mørkt. Jeg trodde ikke nødvendigvis det hadde med kjønn å gjøre i det hele tatt, men med dem som mennesker -
Lin og Lara, mørk og lys, du og jeg. Black and white, Yin og Yang.

Også var det måten hun så på meg på, Lin, de lange blikkene. Det var en sitring der, fremmed, men likevel nær. Hva var det som var der, i øynene hennes, i dypet? Kom hun noen gang til å bli fornøyd?

Fortsatt er det mye jeg ikke kan sette fingeren på, men det var nok ikke tilfeldig at vi stakk av. At det føltes som et lettelsens utpust å sitte i bilbaksetet hos gutta igjen, med maktkampen om I-poden som eneste floke.

(guttas ukompliserthet. vår latter.)

Og jeg kunne ikke annet enn å sukke litt,
over meg selv,
over hvordan det kan være mulig å sette så stor pris på noe man andre ganger irriterer seg grønn over.

Over at det sikkert er umulig å vite hvilken side av gresset som er grønnest,
men at det likevel egentlig er ganske lett.

2 kommentarer:

Cecilie Hoel sa...

Lenge leve likestillingen men å ta vare på forskjellene, at ikke det ene er bedre enn det andre?

..... sa...

Nei det er det ikke, det har du rett i. Forskjeller er bra.
Men det som er sprøtt er at det som noen ganger føles forvirrende så plutselig kan falle på plass. Der og da. Andre ganger kan det sikkert være motsatt.