ÆSJ.

Hvorfor er tyskere alltid så høflige? Hvor kommer all hjelpsomheten fra, alle de vennlige blikkene, de interesserte spørsmålene, alle smilene, forsøkene på å få andre til å føle seg verdsatt?

Dette høres jo ut som rene himmelriket. Høflighet, vennlighet, hjelpsomhet.
Jeg befinner meg i høflighetens land, og likevel er jeg allerede lei.

I dag har jeg nemlig blitt overmannet av den språkforvirredes problem. Dette problemet går ut på at jeg hele tiden må spørre meg selv – hva mener de egentlig??? Når en relativt ukjent tysker stiller hyggelige, interesserte spørsmål – er han virkelig interessert? Jeg mistenker nemlig at det bare er godt kamuflert nysgjerrighet.
Når tyskerne til enhver tid vil hjelpe, hvordan vet jeg at de ikke bare for enhver pris vil vise frem sin måte å gjøre ting på, som selvfølgelig jo er den beste?
Og når tyskerne smiler så vennlig, hvordan kan jeg vite at smilene ikke bare er mildt overbærende - overfor denne stakkars skandinaviske jenta som ikke har blitt en «ekte» tysker enda...

Jeg må innrømme at til vanlig pleier jeg å ta imot vennligheten. Jeg pleier å la tvilen komme de tiltalte til gode, og villig surfe med på høflighetsbølgen. De gangene magefølelsen mistenker noe annet, pleier jeg å skylde på språket. Hadde jeg bare kunnet språket bedre, ville jeg forstått de vennliges kultur enda bedre.

Men i dag ulmer magefølelsen min skeptisk, og vennlige tyskersmil besvares med grynt.
Iallefall i tankene.

Det kommer nok delvis av at dagen i dag ikke er den aller beste. Det kommer nok delvis av erkjennelsen av at ferien er over, at mulighetene til å snakke med dem som virkelig kjenner meg er over for en stund, at gode opplevelser må legges igjen hjemme, at dagene som flyr muntert forbi erstattes av dager som denne, dager med vonde øvemuskler, vanskelige orkesterstemmer, ikke en kjent sjel i sikte og tyskere surrende over alt.

Jeg liker å reise. Jeg liker å oppdage, oppleve, lære og leve. Bare spør meg hvordan jeg har det, så vil jeg for det meste svare at jeg har det helt topp.
For det har jeg.
Det er bare sånne dager som i dag, at alt kommer ut på den vrange siden.
Det er meg mot hele den vennlige tyskerstimen.

Hvorfor er de alltid så innmari høflige?

Æsj.