En svunnen tid.

Skoleklokka ringer, gymsalen fylles opp.
Inn kommer de,
surmulende, gjengete, fnisete, hengslete, henslengte.
Så setter de seg ned, motvillige, uten helt å vite hvor langt ute den bør være -
geipen.

Geipen, som de klistrer på i det øyeblikket de entrer skolen om morgenen.
Korpskonsert, det må da være forferdelig kjedelig?
Men samtidig er det jo greit å slippe mattetimen...?
Også sitter de der, med lua som maske og hettegenseren som skjold,
blikk på hverandre, øyehimling og tyggegummitygging.
Korps? Tuba, piccolofløyte? Også spiller de jazz? Salsa, cubanske rytmer?
Det er neimen ikke lett å bestemme seg for om dette er kult eller teit.

Og det morsomme er de stjålne blikkene.
Smiler sidemannen? Er det noen rundt meg som tramper takta, tro?
Kan jeg like dette, eller er det ukult, kanskje?
Og kanskje kommer det, det kvalte smilet,
entusiasmen som skimtes gjennom masken.

Enda morsommere er det med de som tør,
de som lytter, beveger seg til musikken.
De som har våknet opp av dvalen allerede -
eller er det de få som aldri falt inn i den?

Etter endt ungdomsskoleturné på vestlandet kan jeg slå fast at jeg er glad for at jeg aldri mer skal gå på ungdomsskolen.

Men jeg er også glad for at det kommer en tid etterpå,
og for at de faktisk var der, de stjålne smilene.