tenker høyt.

torsdag 26. mars 2009

Om å ikke ville bli utfordret.

Å få nye muligheter og gripe dem. Å tvinges til å se ting på en litt annen måte. Å dras med på noe man egentlig tenkte at "nei, aldri". Å få et spark bak for å få gjort det man har snakket om i evigheter, eller til å gjøre det man burde gjøre, for den saks skyld. Å minnes på hvorfor det er noen vits i å stå opp om morgenen. Å dyttes i riktig retning når det holder på å stagnere. Å få øynene åpnet når man ikke får åpnet dem på egen hånd. Å la seg overraske.

I grunnen elsker jeg både utfordringer og venner som gir utfordringer. Og jeg tror jeg er ganske flink til både å ta dem imot og til å gi dem videre.

Det er bare at det er ikke alltid det passer.

Som når du utfordrer og dytter i stedet for å lytte.
Utfordrer for å utfordre, uten å se etter hva som ligger bak,
uten å ta deg tid til å forstå at det bare var støtte jeg trengte.

Når alt du kunne gjort bare var å si at "du er fin".

lørdag 21. mars 2009

Si det som det er.

Noe jeg stadig minnes på (på godt og vondt), er tyskernes måte å si ting rett ut på.
De legger sjelden noe i mellom, og det er slett ikke sånn at de mener noe vondt -
de har bare ikke nordmennenes tilmålte høflighet og frykt for å krenke eller såre.
De sier tingene som de er, uten å pakke dem inn.
Har du svidd rundstykkene, så er det greit å le av det,
er du stygg, så er du ikke pen,
har du krysset gaten der hvor det ikke er fotgjengerfelt, så har du gjort noe feil,
spilte du dårlig, så var det ikke ganske fint,
har du gjort noe du er stolt av, så er det greit å være stolt, uten at du blir sett på som innbilsk av den grunn.
Og ja, til tider blir jeg irritert - neimen om jeg forstår hva jeg skal ta som personlig kritikk og hva som bare er den tyske sjargongen. Likevel har jeg tydeligvis vent meg til dette i større grad enn jeg hadde trodd.
I løpet av drøye to uker i Norge har jeg nemlig flere ganger blitt tatt for å være sur, direkte eller frekk, mens jeg egentlig bare har kommet med en, for meg, helt naturlig kommentar. Hm.

Et litt morsomt eksempel på denne "si det som det er"-mentaliteten, er en nettside som det reklameres for over alt i Tyskland, men som jeg mistenker ville skapt ramaskrik uten like i Norge - rett og slett på grunn av terminologiene som benyttes. Den heter http://www.elitepartner.de/, og er en datingside for den akademiske eliten.
Altså, i Norge forbindes ordet "elite" ofte med "stuck-up", overlegen og motparten til det berømte "folk flest", mens i Tyskland er dette et positivt ladet begrep.
Nettsidens logo er i alle fall som følger:
"ElitePartner - die Adresse für Singles mit Niveau."
(Altså - la oss ikke blande de smarte med de dumme. Eller noe.)

fredag 13. mars 2009

til dere.

vi ser på hverandre og gliser, vi himler, vi sukker, vi fniser, det er oss, bare oss, vi har vinglass og kaffekopp, vi har all verdens tid, vi har tanker, vi har problemer, vi har lyst, vi har vilje, vilje til å gjøre noe, vilje til å bety noe, vilje til å være akkurat oss, vi synger, vi mumler, vi ler, vi dagdrømmer, vi løser floker, vi utfordrer, vi går gjennom prosesser, vi oppdager, vi smitter, vi påvirker, vi nyter, vi funderer, vi gråter, vi hjelper hverandre fremover, vi slapper av, vi gapskratter,

de kan kalle oss lilla rødvinstanter alt de vil, men jeg bryr meg ikke.

tirsdag 10. mars 2009

På gata: Hannover-Berlin-Oslo.

På gata i Hannover sperrer de øynene opp når de ser meg.
Hvorfor vet jeg ikke.
Kanskje er det fordi jeg har pannelugg, gul lue og turkist skjerf.
Fordi jeg ikke ser ut som en Hannoveraner.

Men hvordan ser nå en Hannoveraner ut, egentlig?
Tja, det lurer jeg også på.
For selv om jeg bor der, har jeg ikke tenkt på hvordan folk ser ut på aldri så lenge.
Ikke har jeg merket meg noen særtrekk, ei eller plukket opp noen motetips.
Det er ikke det at de er stygge, ikke på noen som helst måte.
Men de er nøytrale, de går i ett med omgivelsene, de bryr seg ikke.
Og de vil for all del ikke skille seg ut.

Jeg hadde ikke tenkt på det på aldri så lenge, ikke før jeg kom til Berlin.
Der begynte det allerede på T-banen -
sakte, men sikkert begynte menneskene å synes!
Det var fargerike hårmanker og Fjellräven-sekker, nagler og perler, kroppsmaling, folk med slitte klær og folk nesten uten klær,
alt på en gang, og likevel kunne de synes, hver og en.
Brått hadde jeg altså våknet opp av gatedvalen.

Nå er jeg i Oslo, og jeg er i ferd med å sovne igjen.
Hvorfor? Osloboerne er da ikke som Hannoveranerne, er de?
Neida, folk er ikke grå og usynlige her - de har da særpreg, på sitt vis.
Men alle er så hippe! Og pene!
Mennene har skjegg, "casual" og rufsete, de har Converse og bukser med press i.
Damene har tights, boblejakker og hårspray i håret.
De har kaffe fra Kaffebrenneriet i den ene hånda og mobilen i den andre.
Til og med i skiløypa er de like - der er det Bergans og Stormberg som gjelder.
Er alle i denne byen mellom tjue og tredve, eller?
Det er så mange pene mennesker på gata at de slutter å synes, selv om de er pene.

Jeg lurer på hvor de egentlig har det best med seg selv, menneskene på gata.
Jeg lurer på om jeg tror at det er der de synes.

Hva tror du?

torsdag 5. mars 2009

Hjelp.

Jeg burde ha visst, eller jeg visste vel egentlig,
fra forrige gang jeg bodde i Tyskland, at de er opptatte av søppel.
Kildesortering og plast og papp og glass og mat, hei hvor det går,
og jeg husker, da,
at jeg var imponert over at dette var helt selvfølgelig for tyskerne. Sånn var det bare.

Jeg burde ha visst, ja, jeg visste jo,
at de er opptatte av orden, at det finnes et system for alt,
og at hvis man ikke følger det, ja, da...

Likevel har jeg blitt rammet av søppelpanikk.
Det aller første som skjedde da jeg overtok leiligheten var nemlig et møte med utleieren, ei myndig dame godt oppe i 70-årene. I tillegg til kontraktskriving og andre formaliteter, informerte hun om søppelrutinene, noe jeg også fikk et eget skriv om. Det var noe med ditt på tirsdag og datt på onsdag og bio i kjelleren og tønner i et avlukke,
og jeg tenkte som så at dette finner jeg nok ut av.

Det andre som skjedde var at jeg kjøpte en sofa på Ikea, som var pakket inn i papp.
Det var kveld, pappen var stor, leiligheten min er liten,
og jeg tenkte som så at det da ikke kunne skade å sette pappen ut på gangen, bare til jeg fant ut av dette søppelsystemet, til i morgen tidlig, kanskje?

Og grytidlig neste morgen har alarmen gått.
Jeg vekkes av Hausmeister på telefonen, i tillegg til telefonbeskjed fra utleieren:
"Ist die Papp von Ihnen?"
Har jeg ikke satt meg inn i søppelrutinene, kanskje?
For det er plast (som skal være i gule sekker) og papir på mandag,
restsøppel på torsdag og bio på onsdag,
og har man gamle møbler man vil kvitte seg med setter man dem ut på søndag,
og er du ikke hjemme på det gitte tidspunktet kan Hausmeister gå med søpla di,
men bare hvis du ringer først.

Til hele bygget jeg bor i er det to små, fine søppeldunker inne i et usynlig avlukke i ytterveggen,
til restsøppel, alt annet settes ut på gata, til bestemte dager, til bestemte klokkeslett.
Og hva skjer da, hvis man kaster en tepose i den gule plastsekken eller en melkekartong i restsøpla?
Jo, da får man bot.
Altså, borettslaget får bot.
Og det letes i søppelposen etter identitetstegn eller konvolutter med navn på -
for synderen må for all del ikke gå ustraffet.

Man ser virkelig ikke søppelet i Tyskland.
Er ikke dette et fyrtårn, så vet ikke jeg, og jeg tviler på at det finnes noe land med lignende miljøresultater for søppelindustrien.

Likevel har jeg panikk. Hvor skal jeg ha alle disse søplekassene, jeg har jo bare tjuetre kvadrat?!

I dag våget jeg meg ut, forhåpentligvis usett. Hva gjorde jeg?
Jo, jeg kastet søpla mi i en søppelkasse på gata, noen trygge hundre meter unna der jeg bor. Noen som ser det komiske i situasjonen?

Jeg sier bare "hjelp".

tirsdag 3. mars 2009

Fordi.

Fordi det aldri står stille rundt deg.
Fordi du alltid er på vei, og samtidig alltid vet hvor du er på vei.
Fordi du likevel kan stoppe opp, her og nå, bare være.
Fordi du tør,
tør å slippe taket, tør å ikke være redd for galskapen, tør å si fra, tør å tro.
Fordi du gløder når du er glad.

Og du trenger ikke gjøre noe,
du trenger ikke gi meg noe.

Jeg liker deg bare fordi du er deg.

søndag 1. mars 2009

Nå.

I en leilighet
som egentlig ikke er en leilighet, men et rom
har jeg ei skeiv stålampe med frynser på
og god stemning.
Jeg har grå sofa med hekleputer i
kaffe og te i bokser og krukker
og den gamle senga som foreldrene til Mari hadde på 70-tallet.
I vinduet har jeg en diger vase med rosa blomster
og stjålent, trådløst internett.
Naboen, hun jeg skal dele nett med,
går nemlig fortsatt ikke med på å ha ruteren på om natta,
på grunn av strålingsfaren.

I en by
som egentlig har ganske lite å by på
befinner de seg fortsatt, noen av de menneskene
som har forandret livet mitt, og som fortsetter å gjøre det.
I en by der det er alt for lett å sovne,
tvinger de meg til å holde meg våken
til å lete, til å ta tak, til å gi.

I en leilighet, i en by
er jeg litt fortapt
litt ny
men fortsatt meg.