Kaffesofie.

Et års opphold i Tyskland har ført med seg visse vaner.

En av dem har sitt utspring i to små kaféer som befinner seg innenfor en 100 meters omkrets fra skolen min:
den lille, runde kaféen på den ene siden av gata (Weinpavillion)
og italieneren på den andre siden av gata (Da Andrea).

Felles for dem begge er at cappucinoen koster 1.50, det vil si ca 12 norske kroner.
Nå skal det sies at de ikke er baristaer, de som jobber på noen av stedene. Men de har god espresso, de har brunt sukker og de har steamet melk. Og de smiler.
Jeg har altså vært riktig så fornøyd med skolens naboer, og vært innom dem opptil flere ganger om dagen.

Det som er hardt å innse for en kaffeelsker, er at kaffen i Oslo er så innmari mye bedre, ja, kaffebarene her konkurrerer jo med hverandre om å ha de beste baristaene. Mmmm... Problemet er at med så god kaffe får man jo bare lyst til å drikke enda mer,
og med cappucino til oppunder 30 kroner, blir resultatet i lommeboka et litt annet. Så istedenfor å trappe opp kaffedrikkingen, må den nok for min del heller motvillig innskrenkes.
Hrmpf.

Jeg trøster meg med dette fine bildet så lenge:

Galskap.

Hva skal til for at jeg rammes av galskap og midlertidig utilregnelighet?

(Både det ene og det andre, vil sikkert enkelte hevde - men dem om det...)

Jo, gi meg ei bok som er mer enn gjennomsnittet spennende.
En god, gammeldags "pageturner", ei bok det er umulig å legge fra seg.

Vanligvis har jeg ei bok i veska, og å lese i den er en fin og passelig liten del av hverdagen.
Jeg tar den opp i øvingspauser, på T-banen, ett minutt her, fem der, en halvtime om kvelden, noen ganger mer, noen ganger mindre, ord og fortellinger til adspredelse og ettertanke.
Så langt ingen komplikasjoner.

Det er bare når de dukker opp, disse monstrene, at alt snus på hodet.
Det er ikke det at det er de største litterære verkene på jord. Snarere tvert i mot.
Men de har evnen til å suge opp, og jeg lar meg bli sugd opp, selv om jeg strever for harde livet med å kjempe i mot. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å lese før jeg vet hva som skjer.

Jeg har sittet på gresset ved T-banen på Majorstua i to timer for å bli ferdig med Harry Potter.
Jeg har snublet i fortauskanter som følge av den noe upraktiske "lese mens man går"- posisjonen.
Jeg har sneket meg unna fra fest for å bli med Harry Hole på jakt etter Osloskurkene.
Jeg har kamuflert bøker i partiturer for å rettferdiggjøre lesing under orkesterprøver.
Jeg har uante reserver når det kommer til søvnløse netter -
og har jeg generalprøve og konsert morgenen etter, har jeg eksamen eller skal jeg grytidlig med flyet?
Det spiller ingen rolle, når boka har tatt kommandoen er det unntakstilstand.

Og nå er det altså bok to i Stieg Larssons trilogi som gjelder. I natt besluttet jeg å skru av nattbordslampa da kjæresten stod opp for å dra på jobb.
Det var kanskje på tide?
De 20 siste sidene snikleste jeg i ettermiddag mellom forretten og hovedretten på thairestaurant.

Er jeg normal?
Tror ikke det.

Oslogryta.

Jeg befinner meg midt i ei kokende gryte.
Og det er lenge siden jeg har vært så glad for å være akkurat her, akkurat nå.

For de er her, de som kjenner meg og vet hva som får meg til å le.
Og selv om jordbærene ikke er like gode lenger, har badevannet nettopp blitt varmt.

Og ikke nok med det - fortere enn snart kommer energien flyvende fra Bremen.
Da lurer jeg på om ikke Oslogryta kommer til å boble litt ekstra.
Hihi.

Så det så.

Rommet rundt.

Det er mulig å få til alt.

Siden døgnet faktisk har tjuefire timer,
er det jo mulig å gå på språkkurs hver formiddag og fortsatt øve og studere om ettermiddagen.
Det er mulig å spille konserter og gjøre tyskoppgavene sine når man kommer hjem om kvelden.
Det er mulig å være gjestfri overfor vennebesøket og fortsatt ha tid til å gi kjæresten en klem eller fem.
Det er mulig å pakke koffert og flyttelass og repetere tyske passivregler samtidig.
Det er mulig å være blid mot dem rundt seg selv om man løper fra klasserom til flyttelass til øverom.
Det er mulig å finne energi til å undervise 90 unger en hel uke selv om man kommer rett fra flyet og stressa-land.
Det er mulig,
og sånn har den siste måneden utartet seg i min verden...

Det er mulig, men det som forsvinner, er rommet rundt.
Rommet der bare jeg får plass.
Rommet der øyeblikket kan stoppe opp, bare litt.
Rommet der man kan drikke en cappucino med hjerte i skummet og lese en Nemi-stripe.
Rommet der tankene kan flyte fritt og lande på uventede steder.
Rommet der man kan grave, finne og huske, huske på hvorfor man er og hvorfor man gjør.

Neste gang jeg planlegger utfra hva som er mulig å få til i løpet av tjuefire timer,
skal jeg ta med rommet rundt i beregninga.
For uten det blir det mørkt, ingen mening -
og ingen blogg heller.

Ferie??

Når du hører om båtturer og saltvannslukt, hytte og rødvin, park-Oslo og Jo Nesbø,
festivaldrøm og feriepenger på konto,

føles det ganske trått å analysere tyske tekster hver formiddag, øve orkesterutdrag, se ut på sola og lure på hvor studielånet forsvant hen.

Jeg lurer på hvorfor i huleste de deler opp studieåret på denne måten her i Tyskland.

Hvorfor skal ikke juli være feriemåned, det er da iallefall varmt nok til å ha ferie...?

Bare en knapp uke igjen nå.
Håper vi sees i Norge!

...

Som å gå på nåler,
som å kjenne en litt for lang negl presse på de sarteste stedene

lete etter en vei ut av labyrinten,
som er full av folk og lette smil.

Heia Tyrkia!

Det begynte her en dag i forrige uke.
Jeg hadde vært hos noen venninner og spist kake, det hadde vært en fredelig kveld, og jeg var på vei hjemover på sykkel.
Plutselig ble lyden av dynamoen overdøvet av kjente toner i ustemt kor:
"Olé, olé olé olé!"
På noen gatehjørner dukket det opp tyske flagg, og et og annet bilhorn klang i det fjerne.
Tyskland hadde vunnet, og jeg smilte for meg selv i takt med de glade tyskerne på gata. Det er jo litt morsomt med fotball-EM også!

Noen dager etterpå var jeg på vei hjem fra en litt seinere fest, og jeg tok den samme veien på sykkel.
Denne gangen var det enda mer plutselig, og det som begynte som rop i det fjerne, fortsatte som

jubel i fistelkor
bilhorn i "holde-seg-for-øra"-lydstyrke
barn og voksne i flokk, hoppende og syngende om hverandre
biler med flagg ut av vinduet
kabrioleter med champis flagrende hijaber opp av luka
politi i full gang med å regulere trafikken
trommespill midt i gata
gratis kebab på annenhvert gatehjørne
folk og lyd om hverandre, over alt

og jeg kunne ikke gjøre annet enn å gå av sykkelen og prøve å finne veien hjem midt i kaoset.

Skulle tro det bodde flere tyrkere enn tyskere i Hannover.