...

Som å gå på nåler,
som å kjenne en litt for lang negl presse på de sarteste stedene

lete etter en vei ut av labyrinten,
som er full av folk og lette smil.

Heia Tyrkia!

Det begynte her en dag i forrige uke.
Jeg hadde vært hos noen venninner og spist kake, det hadde vært en fredelig kveld, og jeg var på vei hjemover på sykkel.
Plutselig ble lyden av dynamoen overdøvet av kjente toner i ustemt kor:
"Olé, olé olé olé!"
På noen gatehjørner dukket det opp tyske flagg, og et og annet bilhorn klang i det fjerne.
Tyskland hadde vunnet, og jeg smilte for meg selv i takt med de glade tyskerne på gata. Det er jo litt morsomt med fotball-EM også!

Noen dager etterpå var jeg på vei hjem fra en litt seinere fest, og jeg tok den samme veien på sykkel.
Denne gangen var det enda mer plutselig, og det som begynte som rop i det fjerne, fortsatte som

jubel i fistelkor
bilhorn i "holde-seg-for-øra"-lydstyrke
barn og voksne i flokk, hoppende og syngende om hverandre
biler med flagg ut av vinduet
kabrioleter med champis flagrende hijaber opp av luka
politi i full gang med å regulere trafikken
trommespill midt i gata
gratis kebab på annenhvert gatehjørne
folk og lyd om hverandre, over alt

og jeg kunne ikke gjøre annet enn å gå av sykkelen og prøve å finne veien hjem midt i kaoset.

Skulle tro det bodde flere tyrkere enn tyskere i Hannover.

Spill og vær glad.

En av forskjellene på å studere musikk i Oslo og her i Hannover, er at veien fra øvingsrommet til publikum er kortere.
Hva mener jeg så med dette utsagnet?
Jo, konserter og publikum har vi i Oslo også, det er ikke det det står på.
Men slik jeg er vant til i Oslo, fungerer prosessen fra øving til fremrørelse slik:
1) Musikken øves inn, enten det er solostykker på instrumentet eller sammen med andre i et ensemble.
2) Man får undervisning og innspill fra lærer, og øver enda mer.
3) Vips, så er stykket (forhåpentligvis) klart for konsert.

Fase 1) og 2) har man stort sett for seg selv, med unntak av timer med læreren og kanskje noen medstudenter en gang i blant.

Her i Hannover er det derimot andre boller. Her har man, mer eller mindre frivillig, tilhørere fra dag én...

Dette har både praktiske og kulturelle årsaker.

"Hochschule für Musik und Theater" har nærmere 1000 studenter, og X antall øvingsrom. Det vil si at sjansen for å få et rom helt for seg selv ikke nødvendigvis er så stor selv om man skulle være verdens ivrigste morgenfugl.
Det øves i gangen og i trappa.
Og skulle man først være så heldig å få et eget rom, er isolasjonen så dårlig at man hører hver minste lille detalj som foregår på rommet ved siden av.
Tar man opp instrumentet og spiller, må man rett og slett regne med å bli hørt.

På timene vi har med lærer og pianist, er det også alltid tilhørere. Og selv om man føler at man ikke har øvd nok, blir man som regel kastet ut i det. Kanskje sitter man og aner fred og ingen fare og hører på at en annen student har spilletime, også snur plutselig læreren seg og sier: "Ingebjörg! Nu kann DU spela Strauss för oss."
Og da må man opp og spille Strauss. Samme om man "ikke har varmet opp" eller "må på do" eller ".. ikke har øvd på den på flere uker!".

Man må være klar til å ta opp instrumentet og spille - når som helst, hvor som helst, og jeg kjenner at jeg vokser på det. Forholdet til musikken og instrumentet og ikke minst til publikum blir mer dagligdags og mindre høytidelig.

Den siste tiden har det vært hett i Hannover, og spesielt inne på de små øvingsrommene. Ikke har jeg vært så flink til å stå opp tidlig om morgenen for å få et øvingsrom heller.
Så jeg har øvd på en parkeringsplass i bilgarasjen.
Der er det deilig og svalt, og litt bensinlukt får man bære over med.
Rundt meg surrer biler som starter, parkerer og kjører sin vei, vifter som suser, mennesker som snakker, tubabrøl og Davids trombonekonsert.

Så hører du horntoner av Mozart når du parkerer bilen din -
da vet du hvem det er.

Vuggen.

Ofte opplever jeg at livet beveger seg som en sånn gammeldags vugge.
Den vugger fra den ene siden til den andre, i god fart, den holder balansen og tipper ikke -
men det er bare så vidt.

Jeg er enten skrubbsulten
eller stappmett.
Jeg er enten full av "løpe-øve-danse-lese-smile"-energi
eller "sofa-vin-sjokolade-pysjamas-slapp"-latskap.
Jeg føler meg enten sterk og intelligent
eller stereotypisk dum og blond.
Jeg vil enten flytte fjell
eller gjøre absolutt ingenting.
Jeg vil enten klare meg helt på egenhånd
eller bli båret på en sterk rygg.
Jeg er enten i følelsesmessig eksil
eller stormforelsket.
Jeg har enten klarhet i tankene
eller bare kaos.
Jeg vil enten bare være hjemme
eller reise så langt bort som overhodet mulig.
Jeg er enten motivert
eller umotivert.

Jeg vugger frem og tilbake, fra enten til eller, og jeg stanser sjelden i midten.

Noen ganger skulle jeg ønske vuggen kunne roe ned tempoet. Stå i ro.
Kanskje kunne det kommet et lite dytt i ny og ne, kanskje litt lun knirking.
Men ikke noe mer.

Han sa.

Han sa at han likte meg,
ikke for at jeg er søt og snill,
men for at jeg har den skarpe kanten selv om jeg gjemmer på den.

Han sa at man må handle,
her og nå,
ikke bare snakke om alt det man skulle ha gjort

og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Berlinberlinberlin.

Berlin er byen for å være seg selv.

Når jeg tumler rundt i Hannover til vanlig, får jeg virkelig følelsen av å være midt iblant dem, tyskerne.
Her er de, de som nikker avmålt og ser på deg med dårlig skjult nysgjerrighet, de som sniker i iskøen fordi de synes de ser mer voksne ut enn deg, de som går og legger seg klokka ti om kvelden og de som handler på Lidl og C&A.

Kanskje er de i Berlin også, hva vet jeg. Men når jeg tumler rundt der, får jeg heller følelsen av å være midt i blant alle dem som er seg selv - og det er ikke de samme.
Det er 18-åringene med tatoveringer på korsryggen, de gamle damene med piknikkurv, uteliggerne med de bredeste glisene, de driblende fotballgutta og de røykende kaféjentene.

Det er som om alle de som er lei av tysker-Tyskland har reist til Berlin.
Jeg også.
Jeg har trasket rundt i Berlins gater i 30-graders-sola. Jeg har nytt at det faktisk går an å gå fra Tryllefløyten av Mozart til klubb i Oranienstrasse uten noe som helst slags kultursjokk. Jeg har vært på Freiluftskino i Kreuzberg og spist kinamat ved elva. Jeg har blitt servert hvitvin i store glass av en mannlig kelner iført kjole og høyhæla. Jeg har spist frokost på marked i Friedrichschain. Jeg har vært, bare vært, og sett på alle de andre som også bare er. Så mange farger, så mye friskhet, latskap og galskap samlet i en by. Jeg har drømt og våknet igjen.
Så mye vi ikke har her i Hannover og tysker-Tyskland.

Berlinberlinberlin.

Det var der man skulle bodd.