Musikk og syn.

Finnes det en forståelse av musikk som man kan tilegne seg gjennom studier?
Eller kan vi i utgangspunktet inneha den samme forståelsen og opplevelsen av musikken allerede fra det øyeblikket vi blir født?

Finnes det en skala mellom "god" og "dårlig" der kvaliteten på musikkutøvelsen eller musikken selv kan måles?
Eller kan musikk egentlig kun måles ut fra de subjektive opplevelsene til den som lytter?

Fortsettelse følger -
og kommentarer ønskes velkommen.

Å lære seg å være gretten.

Det var sommer, og jeg bestemte meg for å være positiv.

Det er noen år siden nå, og det var vel noe sånt som en erkjennelse, en oppvåkning, et sannhetsøyeblikk... Kall det hva du vil.
Hva det hele kom av, vet jeg ikke. Kanskje var det overgangen fra tenåringshjemmet og til en verden som åpnet seg, og som krevde at man fant sin selvstendige plass og rolle.

Det var sommer, jeg var på reise,
og jeg oppdaget at jeg er avhengig av å ha positive mennesker rundt meg. Jeg oppdaget at hvis flere mennesker hadde hatt en åpen og positiv holdning, ville verden blitt et bedre sted å være.

Og det første stedet man må begynne er som kjent alltid med seg selv - så jeg begynte.

Jeg ville være blid om morgenen og blid om kvelden.
Jeg ville være engasjerende å samarbeide med.
Jeg ville sprudle av god energi.
Jeg ville ikke være den som kom hjem fra jobb og snakket stygt om kjolen til sjefen bare for å ha noe å snakke om.
Jeg ville ikke irritere meg over småting som egentlig ikke er viktige.
Jeg ville være den som plystret blidt i køen på postkontoret -
for det går jo ikke noe fortere av å irritere seg blå og grønn over at den i kassa er på opplæring og alt tar lengre tid enn det pleier.
Jeg ville være den som så løsninger istedenfor floker, muligheter istedenfor begrensninger.
Jeg ville være den som var åpen for å lære og samtidig villig til å lære bort.
Jeg ville være den som alltid var åpen for nye bekjentskaper, til tross for at menneskene jeg møtte var vidt forskjellige fra meg selv.
Jeg ville ikke krangle, ikke lage konflikter, ikke kverrulere, ikke dømme, ikke surmule.
Jeg ville huske å gi komplimenter, huske å lytte, huske å legge merke til, huske å smile.

Alt dette ville jeg, den sommeren for noen år siden.

Jeg er glad for at jeg ville alt dette, for det har vært fine tanker å ha med seg.
Og jeg tror fortsatt at verden blir et bedre sted å være hvis mennesker er positive og åpne i forhold til hverandre og omgivelsene rundt seg.

Likevel lurer jeg på om det blir denne sommeren jeg kommer til å erkjenne at det faktisk finnes en balanse. At hvis det ikke finnes noen få sinte øyeblikk, så setter man heller ikke pris på alle de gode. At et vennskap faktisk kan vokse på en usaklig, morgengretten krangel som fører til latter etterpå. Og at hverdagen kanskje til og med kan sprites opp litt av en dæsj fandenivoldskhet.
For noen ganger kan det være på sin plass å si fra, og urettferdigheter bør ikke alltid møtes med et pent smil.

Kanskje blir det denne sommeren.
I mellomtiden prøver jeg å lære meg å være gretten når det trengs.
Noen tips?

Tørke.

Hva er det egentlig som fører til bloggtørke?

Noen ganger tidligere har jeg skildret følelsen av å rett og slett ikke ha noe å si. Tomt for tanker, tomt for ord.

Men for tiden har jeg både mange tanker og mange ord -
så hva er det da som fører til bloggtørke?

Jeg tror det må være såpeboblen som jeg skrev om i forrige innlegg.
Jeg tror det må være inntrykkene som flyter rundt og gjør seg umulige å fange.
Jeg tror det må være den trykkende varmen, varmen jeg tar og føler på fordi den ikke finnes der hvor jeg kommer fra, ikke på samme måte.
Jeg tror det må være språkene som hopper, tanker på norsk, kjærtegn på engelsk, ord på tysk.
Jeg tror det må være musikken som noen ganger ikke kan deles gjennom noen annen uttrykksmåte enn seg selv.
Jeg tror det må være at menneskene i vårverdenen har kommet nærmere meg enn de har vært før.

Jeg tror det kan være en litt for god kribling i magen.

Såpeboblen.

Den er tysk, den er varm, den er vektløs i vårlufta.
Den er fylt med tanker, smil, blikk, usynlige bånd, lange dager og enda lengre netter.
Den er rund, den er elastisk, den vokser, den krymper.

Men er det ekte, det som er inne i den?
Og hva skjer hvis den sprekker?