Gjennom dine øyne.

Jeg er glad jeg slipper å se verden gjennom dine øyne.

Så slitsomt det må være, at det river og gnisser og sliter og svir, hele tiden.
Så slitsomt det må være, å se alt på vranga.
Én etter en vender du deg mot dem, dine nærmeste.
Én etter en svikter de deg, skuffer de deg, utnytter de deg - slik du ser det.
Nå har jeg også blitt én av dem, og tilbake står du.

Jeg som trodde jeg var en av de få som fikk lov til å lyse opp rundt deg,
til å lette litt på skylaget, se deg som du var.
At jeg var en av de få som kunne være med på å vrenge dem igjen, øynene dine.

For det er ikke verden som er vrang, skjønner du. Det er øynene dine.

Du vet du er i feil land når..

..folk ser deg på gata og mumler
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.

Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.

Hurra for 17. mai!

Vennskap.

Vi satt på den samme halvbrune, det gikk trått, og vi visste det, alle tre.

"Du, nå bestiller vi en Sambuca. Også tenner vi på."
Stillhet.
"Har du noen gang tenkt på at det ville vært morsomt å prøve å bygge et fly?"
Stillhet.
"Du.. Du vet at uansett hva som skjer, så har du venner rundt deg?"
Stillhet.

Så blei det Sambuca på en tirsdag. Igjen.

De.

De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.

Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.

At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.

Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.

(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)