Kaffesofie.

Et års opphold i Tyskland har ført med seg visse vaner.

En av dem har sitt utspring i to små kaféer som befinner seg innenfor en 100 meters omkrets fra skolen min:
den lille, runde kaféen på den ene siden av gata (Weinpavillion)
og italieneren på den andre siden av gata (Da Andrea).

Felles for dem begge er at cappucinoen koster 1.50, det vil si ca 12 norske kroner.
Nå skal det sies at de ikke er baristaer, de som jobber på noen av stedene. Men de har god espresso, de har brunt sukker og de har steamet melk. Og de smiler.
Jeg har altså vært riktig så fornøyd med skolens naboer, og vært innom dem opptil flere ganger om dagen.

Det som er hardt å innse for en kaffeelsker, er at kaffen i Oslo er så innmari mye bedre, ja, kaffebarene her konkurrerer jo med hverandre om å ha de beste baristaene. Mmmm... Problemet er at med så god kaffe får man jo bare lyst til å drikke enda mer,
og med cappucino til oppunder 30 kroner, blir resultatet i lommeboka et litt annet. Så istedenfor å trappe opp kaffedrikkingen, må den nok for min del heller motvillig innskrenkes.
Hrmpf.

Jeg trøster meg med dette fine bildet så lenge:

Galskap.

Hva skal til for at jeg rammes av galskap og midlertidig utilregnelighet?

(Både det ene og det andre, vil sikkert enkelte hevde - men dem om det...)

Jo, gi meg ei bok som er mer enn gjennomsnittet spennende.
En god, gammeldags "pageturner", ei bok det er umulig å legge fra seg.

Vanligvis har jeg ei bok i veska, og å lese i den er en fin og passelig liten del av hverdagen.
Jeg tar den opp i øvingspauser, på T-banen, ett minutt her, fem der, en halvtime om kvelden, noen ganger mer, noen ganger mindre, ord og fortellinger til adspredelse og ettertanke.
Så langt ingen komplikasjoner.

Det er bare når de dukker opp, disse monstrene, at alt snus på hodet.
Det er ikke det at det er de største litterære verkene på jord. Snarere tvert i mot.
Men de har evnen til å suge opp, og jeg lar meg bli sugd opp, selv om jeg strever for harde livet med å kjempe i mot. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å lese før jeg vet hva som skjer.

Jeg har sittet på gresset ved T-banen på Majorstua i to timer for å bli ferdig med Harry Potter.
Jeg har snublet i fortauskanter som følge av den noe upraktiske "lese mens man går"- posisjonen.
Jeg har sneket meg unna fra fest for å bli med Harry Hole på jakt etter Osloskurkene.
Jeg har kamuflert bøker i partiturer for å rettferdiggjøre lesing under orkesterprøver.
Jeg har uante reserver når det kommer til søvnløse netter -
og har jeg generalprøve og konsert morgenen etter, har jeg eksamen eller skal jeg grytidlig med flyet?
Det spiller ingen rolle, når boka har tatt kommandoen er det unntakstilstand.

Og nå er det altså bok to i Stieg Larssons trilogi som gjelder. I natt besluttet jeg å skru av nattbordslampa da kjæresten stod opp for å dra på jobb.
Det var kanskje på tide?
De 20 siste sidene snikleste jeg i ettermiddag mellom forretten og hovedretten på thairestaurant.

Er jeg normal?
Tror ikke det.