Boktips: "Drager over Kabul" av Morten Hesseldahl

Med «Drager over Kabul» har Morten Hesseldahl høstet både lovord fra dansk presse og nominasjon til Glassnøkkelen som beste nordiske kriminalroman. Og allerede i bokens innledningsavsnitt vekkes mistanken om at dette ikke er noen ordinær krim. Språket er billedsterkt og fortettet, og avsnittet etterlater en dunkel og spørrende stemning. Dette inntrykket bekreftes romanen igjennom.

Hesseldahl setter ikke bare høyaktuelle temaer som islamisme, ekstremisme og terrorisme på dagsordenen, men han går også i dybden og undersøker årsakene, sammenhengene og bakgrunnen. I tillegg går han i dybden i de menneskelige aspektene.

Vi møter den unge kunstneren Mathias, som på en ferietur forelsker seg i mystiske Alice. Alice på sin side viser seg å være viklet inn i store problemer, og når hun forsvinner, vil Mathias gjøre alt for å finne ut hva som har skjedd. Det han finner er en muslimsk eksmann og en kidnappet datter, og varselet om Danmark som terrormål i forbindelse med et statsbesök fra den afghanske presidenten.
Vi møter også barndomsvennene Nazir og Mahmoud. Etter mange år på hver sin kant, ender de begge opp som tjenere av religionen. Likevel står de på hver sin side av den.

”Drager over Kabul” er ikke en kriminalroman av den typen som slukes på et par timer. Den har heller ikke høyt tempo, og som leser preges man mer av en slags kontinuerlig ettertanke enn av sitrende spenning. Likevel holdes interessen oppe hele veien. Vi følger tiden frem til den afghanske presidentens Danmarksbesøk gjennom de forskjellige akøtrenes religiøse, filosofiske og ideologiske rammeverk. Og like mye som vi observerer hva som skjer, observerer vi hvorfor det skjer, og hvor tilfeldig det er på hvilken side av konflikten man havner.

Noe av det mest tankevekkende er den knallharde sannheten som presenteres - om at det bak de religiøse og ideologiske frihetskjemperne befinner seg storkapitalister, som vet å utnytte dem for det de er verdt. Pa denne måten forsvinner kanskje hele meningen bak drømmen om det perfekte samfunn, og dette viser Hesseldahl oss, overraskende nok med kriminalromanen som virkemiddel.
Men ja da, ”Drager over Kabul” er både en velskrevet og fengende krim, det skal den ha. Den er bare så mye mer i tillegg.

I hi.

Det er ennå ingen tyskere som tuter på meg fordi jeg går til fots i sykkelstien.
Det er ennå ingen som ser på papirene mine med strenge øyne,
for å kontrollere om denne bachelorgraden fra Norge virkelig kan godtas.
Det er ennå ingen tidlige morgener og kamp om øverom,
eller enda tidligere togreiser til prøvespill i grå byer langt der borte.
Det er ennå ingen som retter på gramatikken min,
og heller ingen professor som har oppdaget at jeg ikke har øvd lange toner på et halvt år.
Det er ennå ingen skjemaer som fylles ut og eviglange køer på skatte-og innmeldingskontorer.
Og ennå ingen erkjennelse av at euroen plutselig er tjuefem prosent dyrere enn i fjor.

Jeg har ankommet Tyskland, men det er nok ikke så mange som har lagt merke til det.
Det er fortsatt kaffe og bøker, rødvin og seine samtaler.
Det er fortsatt latter, blikk og følelser inni og utenpå,
fortsatt søvnige dager.

Jeg vet jeg må krype ut av hiet.
Bare ikke helt enda.

Smil.

Vi kunne ikke annet enn å lytte og smile.
Smile gjorde de også, de 4000 innbyggerne i den vesle Marokkanske kystbyen.
Det var ekte smil, smil som ville hjelpe, ta i mot og vise frem kulturen til to vestlige turister på opplevelsesjakt.

Og opplevelser fikk vi da også så det monnet. En av dem var å sitte akkurat her, akkurat nå, på denne vesle fortauskaféen sammen med to nye marokkanske venner.
Vi hadde kjøpt kjøtt sammen hos slakteren som ble grillet på kaféen ved siden av, mens vi ventet.
Vi hadde fått historier om landsbyen, om livet og om familien.
Vi hadde fått lære om islam og arabisk kultur fra sin beste side.
Vi hadde også fått USA – og vestligkritiske blikk, og nysgjerrige som vi var hadde vi stilt spørsmål.

De var våre nye venner og de var jo som oss, de var unge og velutdannede, de var blide og høflige og ikke minst villige til å dele. For en unik mulighet til å komme nærmere en forståelse for en fremmed religion og en kultur enn det vi hadde hatt før!
Vi spurte og de fortalte, vi snakket om åpenhet, dialog og respekt.
Jeg tror ikke det var jeg som brakte det på bane, men likevel kom de, ordene.
Frem fra øynene bak solbrillene og hettegenseren. Det var vel mens vi snakket om nettopp respekt.
«Det er bare ett folk jeg ikke kan respektere.»
«Hva?»
Undring i luften. Han kan da vel ikke mene..?
«Og det er jødene.»
Stillhet.

Noen forsiktige spørsmål seinere hadde vi fått et mer nyansert bilde, men likevel. Det var ikke det at de ville mislike dem akkurat. Det var sikkert fint at det foregikk dialog noen steder. Kanskje.
Men spurte man om deres personlige mening, da ble det vanskelig. For det jo stod der, i Boken, at jødene var et skittent folk. Det stod der! Og aldri har jeg sett en sånn ærefrykt som når Boken ble nevnt.
Ikke var det politisk motivert, ikke var det bare Israel det dreide seg om, det var jødene, som folk, som rase.
Det finnes forskjellige typer smil. Og akkurat da ble mitt et påklistret ett.

Sjelden har jeg sett eller hørt så mye politisk engasjement for en internasjonal situasjon i Norge som for Midtøstenkonflikten. Og det er jo ikke noe som er så positivt som at folk blir vekt opp fra dvalen. Likevel lukker jeg ofte øyne og ører når jeg havner oppi en diskusjon, på fest eller på Karl Johan. For det er så mye vi ikke vet, og så mye som stikker dypere enn vi noengang kan forstå. Det som förer til ekstremismen. På begge sider av konflikten.

Selvfølgelig er det lov til å mene. Men kanskje burde mange bruke mer energi på opplysning og forståelse, eller i det minste et forsøk på nettopp det, enn på å rope høyest mulig på en av partenes vegne.
Kanskje finnes det andre måter å støtte på også. Kanskje må innfallsvinkelen være en annen enn man tror. Og desverre er veien i en konflikt som denne sannsynligvis mye lengre og mer brokete enn man tror.

All ære til dem som arbeider, som ser og forsøker som best de kan å nærme seg den vanskelige kjernen, uten å rope. Jeg har ikke tenkt til å prøve meg som politisk blogger, på ingen måte. Jeg vet bare at jeg fikk meg en kraftig tankevekker, blant smilene en romjulsdag på en marokkansk fortauskafé.

Historier.

Jeg hører stadig historier.
Det er jo det fine med å reise så mye - å knytte seg til nye mennesker og samtidig få høre deres historier.
Og det skal mer til for å forundre meg nå enn det skulle før, nettopp fordi jeg møter så mange mennesker med så vidt forskjellig bakgrunn.
Likevel, i natt har jeg gispet av forundring, og det mer enn én gang.

Jeg fikk høre om moren som traff en omreisende musiker, en inder, og fikk et barn, sønnen.
Og om sønnen, som aldri fikk vite om sin far, ikke før han ble voksen. Da fikk han vite at faren, inderen, var av høyeste kaste og eide en internasjonal hotellkjede. Da fikk han vite at ei jente, i India, hadde ventet på å gifte seg med ham siden hun var tretten.

Jeg fikk høre om bestemoren som bodde i et hus ved siden av konsentrasjonsleiren, og som rasket med seg to små jødiske barn fra lasteplanet på en bil. Bestemoren som gav de to barna samme hårklipp som sine egne elleve barn, i et hus hvor alle de tretten barna i fem år måtte veksle på å sitte gjemt i kjelleren. Alltid to i kjelleren - for hun hadde jo bare elleve.

Jeg fikk høre om gutten som bodde i Sibir og som kunne hacke telefonkort da han var syv og lage metronomer da han var elleve. Gutten som bader i Sognsvann om vinteren, for det er jo ingenting mot å hoppe i snøen i førti minusgrader. Gutten som forteller alt jeg overhodet ikke har visst om Sibir - som at jeg sannsynligvis ville mistet håret og tennene etter fem år hvis jeg flyttet dit nå, på grunn av manglende immunitet mot radioaktiv stråling.

På et gulv, i et hotellrom, blant tysk chai-te og mer eller mindre høylytte stemmer, flyter historiene. På tre ulike språk.

Jeg lurer på om det er noe spesielt med musikeryrket.
Eller er det kanskje flere som har noen forunderlige jobbhistorier å komme med?

På reise.

Ofte får jeg følelsen av å konstant være på reise.
Mellom land og byer, mellom mennesker, mellom tanker.

Året som gikk var i grunnen en eneste lang reise.
Flytteesker som ble sendt i posten, røtter som ble plantet og røsket opp igjen, tanker som fløt i ulike retninger.
I året som gikk sa jeg "nei" når jeg burde sagt "ja" og "ja" når jeg burde sagt "nei".

Året som gikk var en reise jeg ennå ikke ser slutten på,
og derfor heller ikke kan oppsummere, avslutte,
sånn som seg egentlig hør og bør ved disse nyttårsbloggtider.
Jeg vet bare at jeg aldri har kjent det så intenst før; livet,reisen.

Inngangen til det nye året ble også feiret på reise.
Kanskje kommer det noen bloggposter om magiske Marokko, om kultur og islam, om vennskap, om bølger og om champagnespretting i Marrakech.

Det var iallefall en spennende, avslappende og utrolig erfaringsrik nyttårsreise....



...og med disse bildene fra den ønsker jeg godt nytt år (og god reise) til alle.