tenker høyt.

søndag 30. november 2008

Bok: Moralsk forvirring.

Jeg jobber som bokanmelder fra tid til annen, og har lurt på om jeg skulle legge ut noen av anmeldelsene her på bloggen.
Har vel i grunnen kommet frem til at jeg jo i det minste kan legge ut anmeldelser av de bøkene jeg har likt!
Så kanskje noen får et par boktips også.

Her er en av dem:

Margaret Atwood: Moralsk forvirring
Fortellinger
256 sider
Aschehoug
Oversatt av Inger Gjelsvik


Margatet Atwood har med sine mer enn 30 bøker markert seg som et stort litterært navn, og Nobelprisryktene svirrer rundt hennes siste utgivelse. Etter å ha lest «Moralsk forvirring» kan jeg ikke annet enn å slutte meg til det begeistrede publikummet. Dette er en perle av en bok. Boken presenteres som en samling fortellinger, og på en måte er den også det - en samling enkeltstående noveller som utmerket godt kunne stått alene. Samtidig utgjør disse fortellingene en roman, og det er en glitrende og rørende sådan.

Vi får innsikt i en kvinnes liv – som aldrende i nåtiden, som barn i 1930-årene og som ung kvinne i 1950 og 60-årene. Med fortellingen som ramme gir forfatteren oss mulighet til å hoppe rett inn i en tid og i et kvinnesinn. I hver fortelling stopper vi opp akkurat her og nå, og vi befinner oss midt i barnets opplevelse av å få en lillesøster, i det moralske dilemmaet kjærligheten til en gift mann fører med seg, i sorgen over å miste en forelder, i redselen for å bli alene. Fortellingene er utsnitt fra et liv, og det som skjer i mellomtiden, trenger vi ikke interessere oss for. Det er derimot spennende å se hvordan menneskesinnet utvikler seg med mange års mellomrom, hva som forandres og hva som forblir.

Både innhold og form er svært variert i de ulike fortellingene. Noen av dem skildrer en enkelt situasjon, mens andre går over lange tidsrom. Noen er dvelende, andre er overraskende. Noen er også ordknappe og litterært fortettet. Dette gjør dem spesielt inntrykkssterke, og lesningen av dem krever opphold og ettertanke. Andre er mer prosaiske i formen, og både oppslukende og ustyrtelig morsomme. Fortellingene fra tiden der hovedpersonen kjøper og driver en bondegård er blant disse, og vi får bade i fornøyelige hendelser i gårdsomgivelsene, både blant dyr og mennesker.

«Moralsk forvirring» krever nok mer tid enn det man skulle tro når man ser størrelsen på boken, men den er absolutt verdt den tiden det tar. Jeg er også ganske sikker på at lesere i ulike aldersgrupper vil få forskjellig utbytte av den og kjenne seg igjen på ulike måter. Kanskje er dette en bok som bør leses igjen hvert tyvende år?

Margaret Atwood skildrer selve livet i denne boken, og hun gjør det med varme og innsikt både i stemning, språk, form og innhold . Dette gjør den til en helt spesiell leseropplevelse.

Lørdag.

Det begynte med "Stå opp, din gris" på trompet, melodika og kazu.
Det fortsatte med Cha-cha-cha-kurs, ost og kjeks.

Så tok de over, samtalene, og vi var et helt annet sted -
vi rundt trebordet, levende lys, mer ost, mer kjeks.

Det er morsomt når det beveger seg fra filmpriser og konspirasjonsteorier
til avsagde hagler under senga.

onsdag 19. november 2008

Onsdag.

Når dagen starter med krøll i busselskapet og en halvtimes venting i hutrende kulde og øsende regn på en gang, er meldingen om at dirigenten er syk i dag og prøven avlyst noe bittersøt.

Men plutselig hadde man en hel dag til å øve i fred og ro, repetere tyske preposisjoner, drikke bøttevis med kaffe og snakke med strikkende fløytejenter.

Og så, når dagen gikk mot slutten, var vi der - en liten forsamling pustende mennesker i ring. Strekk og bøy og lukk øynene.

Forrige gang tenkte jeg på at klientellet på Qigong-timene ikke ligner på de andre som trener på treningssenteret. Folk går i sokkelesten og lager lyd når de puster, og instruktøren er ei dame på nærmere femti med langt hår og flagrende gevanter. Da jeg anklaget meg selv for å være lilla her forleden, hadde jeg ikke tatt med henne i betraktningen, for å si det sånn...

Og i dag fikk jeg det bekreftet, da hun ba meg med på en øl etter timen.
"For vi kan jo ikke bare drikke gulrotsaft heller".

Så endte onsdagen på irsk pub med ei flagrende Qigong-dame og en pustende mann.

mandag 17. november 2008

Savn.

Lyse vårmorgener og søvn i øynene.
Du, jeg og Beatles - smil og morgenmusikk!
She loves you yeahyeahyeah.
Vi er bare akkurat her og nå, vi,
og selv om det er nå vi nyter, er den kriblende, følelsen av at alt kan skje.
Verden og våren åpner seg rundt oss, og vi er i midten.

Jeg vil ha våren tilbake.
Men den er ikke her, og ikke du heller.
Can´t buy me love.

torsdag 13. november 2008

På stemmejakt.

Det finnes en del tips og uskrevne regler når det gjelder blogging, har jeg skjønt.
Som for eksempel at du bør ha en bloggroll på siden, at det bør være oversiktlig og lett og navigere på bloggen din, at innleggene ikke bør være for lange, at du helst bør oppdatere oftere enn en gang i året - og så videre og så videre.

Ett av disse tipsene er at du bør ha en bloggstemme. Din egen bloggstemme.
Og hva er så denne bloggstemmen? Jo, den er rett og slett de særtrekkene ved språket ditt og tematikken din som gjør at leserne husker deg og fatter interesse for bloggen din.
Er du politisk synser eller hverdagsfilosof, poet eller motefreak, hageentusiast eller selvutnevnt filmkritiker - ja, lag en blogg der du tar utgangspunkt i det. Hold deg til stemmen din og ikke alt mulig annet, og sakte, men sikkert får du kanskje en voksende leserskare som liker å høre den. Stemmen din, altså. Som liker å lese det du har på hjertet, som kanskje selv er opptatte av de samme tingene, som kommenterer og diskuterer og skriver oppfølgende blogginnlegg.

Da jeg begynte å blogge, tenkte jeg ikke på disse tingene i det hele tatt. Jeg ville bare holde venner og familie litt oppdaterte etter at jeg flyttet til utlandet, og valgte bloggmediet som kanal.
Men etterhvert fant jeg ut at jeg liker jo dette! Jeg liker å skrive, og jeg liker å lese det andre skriver. Og jeg må innrømme at jeg syns det er litt morsomt når bloggere jeg ikke kjenner fra før har vært inne og kommentert på bloggen min også. I tillegg ser jeg at det jeg skriver på bloggen på mange måter speiler livet mitt ellers.

Og det jeg etterhvert har funnet ut, er følgende: Jeg greier ikke å ha noen bloggstemme!
Både hodet mitt og bloggen min består av en rotete blanding av alt sammen - litt hverdagsfilosof, litt synser, litt poet, litt dagbokskriver, litt emosjonelt-ustabil-blogger, litt musikktenker, litt boknerd, og sånn fortsetter det. Både språket og innleggene påvirkes av hvordan jeg har det og hvor jeg er, i det øyeblikket jeg skriver. Og det at jeg akkurat nå er i en livssituasjon der jeg svirrer rundt uten så mange faste holdepunkter, gjør nok at bloggen også blir litt sånn, svirrende. Nettopp derfor er dette sannsynligvis ikke så veldig interessant lesning for andre enn dem som kjenner meg i virkeligheten.

Jeg har lurt litt på å gjøre bloggen anonym, for å kunne gi slipp på de begrensningene det gir å legge ut tekst under fullt navn på nettet, for å bli frierere. Men søren heller, når bloggen er en del av meg, får jeg være meg på bloggen også, enn så lenge. Så får dere heller tåle noen i overkant spontane utspill noen ganger - og samtidig vite at dere ikke får alt, heldigvis.

Jeg lurer på om jeg kommer til å finne den bloggstemmen noen gang. Og på hva det betyr hvis jeg finner den. Betyr det at jeg har funnet meg til rette et sted, med noe, med noen? Betyr det at klarheten har senket seg? At kaoset har opphørt? Jeg vet ikke, men kanskje vil bloggen gi svar når den tid kommer.

Inntil videre blir det bare meg.
Stemmeløs, men tankefull.

onsdag 12. november 2008

Lilla?

Når jeg hører mine egne ord og ser mine egne tanker for tiden,
skjønner jeg at jeg er inne i en slags prosess.
Kanskje er det femogtjueårskrisa (hvis den fins), kanskje er det høsten og regnet.
Kanskje er det at du ikke er her mer, og det er trist,
og at når noe sånt skjer, tvinges man til å stoppe opp,
til å møte seg selv der man er.

Hvem er jeg? Hva vil jeg?
Hvordan fungerer vi sammen, verden og jeg?

Jeg løper og løper, hver dag.
Jeg trener Kinesis og leser "I form".
Jeg tenker på pust og Aleksanderteknikk.
Jeg vurderer å kjøpe lysterapilampe og vekkerklokke med kunstig soloppgang.
Jeg leser om åpne hjerter og buddhistisk meditasjon.
Jeg lager middag med ferske grønnsaker.
Jeg smiler så mye som jeg klarer.
Jeg planlegger tur til Afrika i jula.
Jeg skriver, tenker, lytter, leser og tenker mer.

Bror humrer i skjegget og mumler noe om lilla damer med flagrende skjørt.
Men det føles godt å nærme seg verden og seg selv,
så får du kalle det hva du vil.

mandag 10. november 2008

Helg.

I helgen har jeg vært på filmfestival.
Og det var ikke noen hvilken som helst filmfestival -
det var Jonny og Katrine som gjorde alvor av idéen om å samle venner og venners venner til god film, diskusjon og sosialisering!

Så der var vi, jeg, noen kjente, mange ukjente, alle smilende, i Katrines leilighet på Tøyen.
Det var kino parallellt i sal 1 (stua) og sal 2 (TV-stua),
og vi så film, pratet, spiste, så mer film -
også fikk vi en liten dæsj ekstra inspirasjon i to glitrende foredrag;
fra en filmkritiker (NRK) og en medialærer (Høgskolen i Oslo).

Det med å gjøre alvor av idéer og snakkiser er noe som ikke skal undervurderes!
Og dette initiativet tror jeg førte til både ny innsikt i et medium og et glimt av hverdagslykke for alle de heldige vennene, altså oss.
Jeg fikk sett "Mot veggen", "Donnie Darko", "The hours", "Grizzly man" og "Direktøren for det hele".

Det var ikke småtteri, om jeg skal si det selv -
også endte det hele, som seg hør og bør, med rødvinsfylla.

fredag 7. november 2008

En svunnen tid.

Skoleklokka ringer, gymsalen fylles opp.
Inn kommer de,
surmulende, gjengete, fnisete, hengslete, henslengte.
Så setter de seg ned, motvillige, uten helt å vite hvor langt ute den bør være -
geipen.

Geipen, som de klistrer på i det øyeblikket de entrer skolen om morgenen.
Korpskonsert, det må da være forferdelig kjedelig?
Men samtidig er det jo greit å slippe mattetimen...?
Også sitter de der, med lua som maske og hettegenseren som skjold,
blikk på hverandre, øyehimling og tyggegummitygging.
Korps? Tuba, piccolofløyte? Også spiller de jazz? Salsa, cubanske rytmer?
Det er neimen ikke lett å bestemme seg for om dette er kult eller teit.

Og det morsomme er de stjålne blikkene.
Smiler sidemannen? Er det noen rundt meg som tramper takta, tro?
Kan jeg like dette, eller er det ukult, kanskje?
Og kanskje kommer det, det kvalte smilet,
entusiasmen som skimtes gjennom masken.

Enda morsommere er det med de som tør,
de som lytter, beveger seg til musikken.
De som har våknet opp av dvalen allerede -
eller er det de få som aldri falt inn i den?

Etter endt ungdomsskoleturné på vestlandet kan jeg slå fast at jeg er glad for at jeg aldri mer skal gå på ungdomsskolen.

Men jeg er også glad for at det kommer en tid etterpå,
og for at de faktisk var der, de stjålne smilene.

lørdag 1. november 2008

Fly me to the moon.

Jeg har, mer eller mindre frivillig, blitt flypendler.
Bergen – Oslo, Oslo – Bergen.
Det var ikke det som var planen -
men så blir det visst ikke alltid helt som man planlegger.

Egentlig er jeg jo ikke så mye nærmere Oslo enn det jeg var i fjor, selv om en flytur til Bergen riktignok er litt kortere enn en flytur til Hamburg.

Men jeg tror nok heller det er det at er man i Tyskland, så er man der.
Det er som en annen verden, man orienterer seg på nytt, man savner brunost og Kvikk Lunsj, men det er helt greit å bare reise hjem på jule – og sommerferie.

Er man derimot i Bergen, er man jo nesten hjemme! Alle snakker jo norsk rundt en, telefonen ringer oftere, og plutselig er det ikke en selvfølge lenger at man ikke skal reise til Oslo for å få med seg den konserten, den bursdagsfesten eller bare for å ha en avslapningshelg.

Jeg tror også det har noe med midlertidigheten å gjøre.
Hadde jeg skullet bo i Bergen på ubestemt tid, hadde jeg nok funnet et hyggeligere sted å bo enn et militærhotell. Jeg hadde nok gjort noen flere grep for å kunne ha like fine og avslappende helger i Bergen som jeg har i Oslo.
Men nå skal jeg bare bo der frem til jul, og så er det så mange fine mennesker i Oslo!
(For å ha det sagt, så vet jeg at det er fine mennesker i Bergen også... Det er bare det at jeg kjenner ikke like mange av dem.)

Vips, så har jeg altså blitt flypendler. Og sånn rent bortsett fra at jeg føler meg som et ekstremt lite økonomisk miljøsvin, har jeg lært følgende:

- At man må være på Gardermoen 40 minutter før avgang. Ikke før, ikke senere. Da har man god tid, slipper å stresse, og slipper samtidig å vente unødvendig lenge.
- At man bør ha klippekort på Upper Crust (baguettsjappa ved innenlandsflyene).
- At man ikke trenger å printe ut reisedokumenter.
- At hvis man må på do, bør man gå på handicapdoen på den ene siden av det lille bønnekapellet rett etter sikkerhetskontrollen. Aldri kø, og vask med mulighet for å fylle opp vannflaska.
- At hvis man har mye håndbagasje, bør man være raskt ute med å gå ombord på flyet. Ikke morsomt å krangle med Norwegian om hornet skal sendes under flyet fordi det ikke er plass på hattehylla.
- At hvis man flyr med SAS bør man reise før klokka ni om morgenen, da får man frokost.
- At man bør ha oljer og lipglosser og lignende liggende i en sånn liten pose hele tiden – da slipper man jo all fomlinga ved sikkerhetskontrollen.
- At det med at mobiltelefoner skal være avslått på grunn av farlige radiobølger bare er tull. Det er bare for at flypersonalet skal slippe å høre lyden av ringetoner og telefonsnakk.
- At leverpostei blir inndratt som farlig materiale.
- At i-pod, mac, avis, ørepropper, bok og kaffe på termos er obligatorisk veskeinnhold.

Man kan til og med blogge på flyet...

...så overlever man kanskje denne flyturen også.