Hun lukket øynene.

Innpust.

Så tonen.

(Fløytist Cecilie Løken var en av dem som fikk sin seks-ords-novelle på trykk i det siste A-magasinet. Jeg synes det var så fint at jeg må dele det her..
Essensen i en musikers hverdag, sagt med seks ord. )

Overfladiskheten.

Den er der, surrrende,
og så setter den seg på skulderen som en mygg,
kvitrende, mer og mer høylytt.
Så har den plutselig tatt over.
Det finnes ingen vei utenom den,
og noen ganger er det helt greit,
ikke noe problem, jeg kan smile, jeg,
smile bredest og le høyest,
jeg kan snakke om været og om han og om hun,
hva var det nå han het igjen, han mørke, han som stod i med hun med krøllene, ja, har de ikke fått en unge til og med, og hva slags farge skal vi ha på julepynten i år da, mon tro,
ord som har blitt tomme,
grunne øyne,
tanker som forsvinner,
åpenhet som har blitt trang,
jeg kan være med, jeg,
jeg kan smile,

men ikke alltid.
Og hva gjør du når det bare ikke går lenger?
Hva gjør du hvis du mister det du hadde,
det som stengte den ute?

Er det sånn det har blitt, er det sånn det skal bli,
kommer den sigende med trøttheten, uten at man merker det,
tar den meg, sånn som den har tatt dem?
Hvis den gjør det, blir det mørkt,
og aldri har jeg vært så redd for noen
som jeg er for den.

Bergen.

Samtale på bussholdeplassen.

Militærmann: "Jaså, du har vært på jobb, ja, driver dere og forbereder julekonsert, da, eller?"
Jeg: "Nei, vi har konsert hver uke, vi, altså."
M: "Ok! Ja, det er jo ikke verst, å kunne leve av hobbyen sin.."
J: ".."
M: "Eller, det er kanskje ikke hobby lengre? Når det er jobben din, lissom?"
J: "Tja, det er jo det jeg lever av, men jeg syns fortsatt det er gøy, da."
M: "Men du setter deg ikke ned og spiller om kvelden etter at jobben er ferdig?!?"
J: "..."

Det regner.

Det regner i Bergen.

Og det er ikke bare sånn koselig høstregn -

det regner sidelengs, baklengs og forlengs,
det regner hagl og mørke,
det regner hardt,
det slutter ikke,
det regner og regner

og jeg har glemt regnjakka mi i Oslo.

Ultima.

Ultimafestivalen går for tiden av stabelen i Oslo.
For dem som synes å ha hørt om Ultima, men likevel ikke har den fjerneste anelse om hva dette dreier seg om, kan jeg fortelle følgende:

Ultima er en årlig internasjonal festival for samtidsmusikk og relaterte kunstarter.
Kort sagt, en salig blanding av ny musikk med noko attåt.

Det spennende med Ultima er at man møter musikk, komponister og kunstnere som man kanskje ikke ville blitt kjent med ellers.
Her får du ikke høre Beethoven eller Bach - men dem kan du jo høre på hele resten av året hvis du vil!
Derimot får du mulighet til å boltre deg i musikk som utfordrer øre og sinn. Noe vil overraske deg, noe vil du like, og noe vil kanskje få deg til å vri deg i stolen av kjedsomhet.
Det spennende med Ultima er at du ikke vet hva som kommer.

I Ridehuset fredag klokken fem får du sjansen til å høre Rolf Borch bringe dårlige nyheter fra ørkenen. Det gjør han på klarinett, og jeg kan love deg en opplevelse utenom det vanlige.
Du får også høre Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet, og du får se meg i uniform.

Tanker til "The Chase"

Hun het Marit, og bodde i første etasje i Sofies gate.
Jeg bodde i tredje, og hver dag gikk jeg forbi døra hennes og visste at der bodde det ei som hadde vært popstjerne.
Ei som hadde vært fjortisidol og fast innslag på MTV.

Nå bodde hun i en helt vanlig leilighet på Bislett, bakte brød og smilte til meg over klesvasken.
I blant ble jeg stående utenfor døra og lytte. Jeg kunne høre gitarakkorder og ivrig sangstemme, og tenkte at der skulle jeg også gjerne ha sittet,
kost meg med gitaren hele formiddagen.
En dag fant jeg noen sammenkrøllede ark i søppelcontaineren.
Det var blå kulepenn, gitarakkorder og overstrøkne ord på engelsk, det var en sang som hadde endt,
allerede før den begynte.

Ja, hun spilte, ja, hun skrev,
høsten og bygården var musestille og de ventet -
på at hun skulle komme syngede inn på alles lepper igjen.
Det gjorde hun,
og hun smilte fortsatt.

Du treffer dem på By-larm, i avisa,
på Platekompaniets topp-ti,
du treffer dem i festivalkaos og kaféprat.
De er jenter, de er unge, de har ord på hjertet, og de synger av full hals.

Det er mange av dem for tida, de norske syngejentene,
men Marit Larsen er fortsatt en av de beste.
Mest fordi det musikalske er glimrende gjennomført.
Og litt fordi vi bodde i hver vår etasje, og jeg fortsatt husker smilet bak klesvasken.

Akkurat nå

sitter jeg midt på gulvet,
i et kjøkken, midt i en by, midt i Tyskland,
og venter på en amerikaner som er ute og løper halvmaraton midt på natta.

Jeg har en svart og hvit katt på fanget,
drikker urtete med selvutnevnt lykke-effekt,
hører på islandsk elektronika,
spiser trøfler -

og tenker på at det er rart hvordan man havner der man havner.

Hår og sånt.

De fleste som kjenner meg har vel en eller annen gang hørt om Kaisa.
Kaisa er frisøren som er kul, litt annerledes og har sansen.
Hun klipper som om det er kunst, hver eneste gang, og når hun legger hodet på skakke og konsentrasjonen senker seg over frisørstolen, da kribler det i magen – nå er vi i gang...
Også er hun sånn som husker, som veit hvor jeg bor og hva broren min studerer og hvilke av vennene mine som også klipper seg hos henne.
Samtalene flyter lett og saksa svinser gjennom håret - og følelsen etterpå, lett på tå, ut av salongen og ut i verden, «se på meg a´!», den er det ikke mye som slår.
Men nå er det nå sånn at livet gjør uventede vendinger som påvirker (hår)situasjonen, og de siste årene har vært preget av følgende handlingsforløp:

1.Jeg reiste til Malmø
2.Kaisa fikk barn
3.Jeg reiste til Tyskland
4.Kaisa hadde fortsatt permisjon
5.Jeg reiste til Bergen.

Kort sagt begynner det å bli noen år og flere mer eller mindre vellykkede håropplevelser siden jeg har hatt gleden av et besøk hos frisørdronninga. Så da jeg skulle innom Oslo før høstferien, var spenningen stor – kunne jeg være så heldig å få time hos Kaisa den ene dagen jeg var i byen? Jeg krysset fingrene og ringte Adam og Eva. Og snakk om uflaks – Kaisa var tilbake på jobb etter permisjonen, men hadde fri akkurat den dagen. Jeg kunne jo ikke akkurat dra hjem til henne, banke på døra og forlange å bli klipt, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å stole på stemmen i den andre enden av røret. Den forsikret meg om at de hadde en annen frisør som var akkurat like flink som Kaisa.

Så i dag har jeg klipt meg hos Lilja. Og skeptisk som jeg var, var ikke forventningene spesielt store. At noen kunne være LIKE flink som Kaisa, det skulle de ha meg til å tro?
Men noen ganger tar man feil - for ja, hun var faktisk det.
Hun var Lilja, hun hadde nagler og blå striper i håret, hun hadde hun hadde lurt smil og kreativt blikk, og hun klipte og klipte til jeg måtte løpe hele veien for å rekke flybussen.
Og jeg har smilt og speilet meg i togvinduet hele veien fra Bremen til Hannover.


Men plutselig slo det meg, dilemmaet. Hva nå? Hva skal jeg gjøre neste gang jeg skal til frisøren? Tenk hvis jeg bestiller time hos Lilja mens Kaisa også er på jobb, eller omvendt? Og hvordan kan jeg velge mellom to frisørgudinner? Tips mottas med takk.