Paris 3 - 2 - 1.

3.

Flyet hadde lettet alt for sent, og sola var allerede på vei ned, der, over Paris,
mens jeg svevde tilbake mot slutten.
For det var det det hadde vært, begynnelsen på slutten, en helg i Paris, en påminnelse,
om at det faktisk fantes en verden der ute,
en verden uten lange kvelder under frynselampa, uten middager midt på natta, uten lange Hannovermorgener, uten vennskap med all verdens tid og rom rundt seg, uten bobla, uten deg.
Og tolvåringen på setet ved siden av syntes nok jeg var rar som satt og skrev på flyservietten, men jeg måtte skrive, for hvis jeg skrev, hvis jeg så den på papiret foran meg, ville jeg kanskje kunne tørre å kjenne på den, møte den og ikke drukne helt i den -
følelsen av at jeg snart skulle miste deg.
For jeg hadde jo sett, nå, at den fortsatt fantes, verden utenfor, at det var dit jeg skulle, at jeg ikke kunne bli. Men likevel måtte jeg skrive.
Tolvåringen ved siden av leste en kjærlighetsroman på fransk, og i det vi fløy innover mot Hannover og slutten, tok jeg meg selv i å lure på om den stemte, myten om at franskmennene er eksperter på kjærligheten. I så fall kunne de gjerne ha delt litt av den ekspertisen.

2.

Jeg satt på et kafébord på Charles de Gaulles flyplass og leste "Die Zeit".
Jeg leste om Obamas Iran-politikk, men kanskje var det litt for seint på kvelden til at hverken denne skribenten eller kaffekoppen kunne vekke den konsentrasjonen som "Die Zeit" trengte, akkurat da.
Og kanskje satt de bare litt for nært, paret på bordet ved siden av, sånn at det var de som vekket oppmerksomheten min i stedet. For de snakket sammen, ivrig, de følte nok at de hadde et hemmelig språk, eller kanskje de ikke brydde seg. Det hemmelige språket var norsk, og ikke gikk det noen fly til Norge fra terminal 2 den kvelden, og dessuten leste jeg tysk avis, så hva var vel oddsen for at jeg, jenta på nabobordet, også skulle være norsk.
Ordene de delte var noen helt andre enn dem jeg hadde ventet meg fra et par i femtiårene på en flyplasskafé. Det var fine ord, det var ros og komplimenter, og ikke av typen dulling og nussing og flørting, men av den virkelige sorten. De snakket om hvorfor de likte hverandre som reisepartnere, om det de hadde opplevd sammen og hvorfor det var nettopp den andre som hadde gjort opplevelsene så fine. De snakket om hvilke egenskaper de satte pris på hos hverandre, om hvorfor de elsket hverandre, om hvorfor de gledet seg til fortsettelsen.
Jeg prøvde å tenke gjennom hvorfor jeg ble så overrasket over dette, så tatt på senga, så glad, og ble enda mer overrasket da jeg skjønte at det var fordi de snakket norsk. Jeg var ikke vant til å høre slike ting bli sagt, på den måten, på norsk. Jeg lurte på hvorfor - var det språket? Var det kulturen? Hvorfor forventet jeg instinktivt en større sjenerthet i forhold til slike ting hos nordmenn?
Og det slo meg at det ikke nødvendigvis hadde noe å gjøre med den norske kulturen, men meg selv. Jeg hadde forandret meg etter at jeg reiste fra Norge, og kanskje var det i språket man kunne se det aller tydeligst. Det sies jo at man forandrer personlighet når man snakker et annet språk, og jeg vet at det stemmer.
For når jeg snakker tysk er jeg mer direkte, jeg tør å gi og ta klare tilbakemeldinger på en annen måte enn før. Jeg er mindre omstendelig og bruker færre ord, både fordi jeg ikke alltid finner ordene, og fordi jeg har skjønt at mange ord ikke alltid er nødvendig.
Og på engelsk gir jeg komplimenter og bruker ord overfor andre mennesker som jeg tidligere har vært redd for lyden av. Fordi jeg har blitt modigere, fordi jeg har turt, og fordi det er det engelske språket som har måttet til, der og da.
Å høre slike ord bli sagt på norsk er nytt og rart, nettopp fordi det ikke er før de siste årene, i tysk og engelsk drakt, at jeg har turt å bruke dem.
Vel er kanskje den norske kulturen noe mer mellommenneskelig tilbakeholden enn i enkelte andre land. Men at det finnes nordmenn som tør, er helt sikkert - det så jeg i ventehallen på Charles de Gaulles. Og jeg håper at jeg kan bli en av dem.

1.

Jeg bodde hos den fine damen,
damen som i en alder av femogfemti hadde flyttet til Paris for å ta doktorgraden ved Sorbonne-universitetet. Som bodde i en leilighet med snirklete møbler og balkong midt i Montparnasse, som stod opp om morgenen, kjøpte baguette hos bakeren på hjørnet, som leste, minglet med franskmennene i parkene, skrev, spaserte og sniffet inn duften av Paris, hver dag.
Suget i Paris var annerledes enn det i Berlin, det var så mye mer forfinet, forseggjort og vakkert, det var renere, på en måte, her var det ikke det shabby, det kaotiske og det gjemte som lokket, men det franske, det intellektuelle og det fornemme.
Sammen med datteren til den fine damen gikk jeg rundt og rundt, tradisjonen og kulturen omringet oss, barer og kaféer fristet oss på alle kanter, men likevel endte vi stadig med sjelegranskning på gatehjørner og mellom veiskilt.
For midt i det som lokket fantes muligheten til å kjenne på byen, til å kjenne på vennskap, og ikke minst til å kjenne på inspirasjonen fra møtet med den fine damen.
Damen som viste at livet kan by på akkurat så mange utfordringer og muligheter som man skaper selv,
også når man ikke er ungdom lenger.