tenker høyt.

lørdag 18. april 2009

Om motløshet og muligheter.

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

1 kommentar:

drummerboyfarr sa...

lol
Stakkar deg Ingebjørg!
Hold ut